Auster åpner denne velskrevne boka med en briljant idé. Hovedpersonen - med mye tid for hånden - finner ut at han vil notere og systematisere alle tilfeller av dårskap han har kommet over hos seg selv og andre i løpet av sitt liv. Arkivet vokser fort, men samtidig begynner Nathan å merke seg stadig nye tilfeller av dårskap blant mennesker han møter i Brooklyn. Observasjonene han gjør seg og fortellingene han får høre om mislykte ekteskap, karriérer, og forretningsideer fører imidlertid raskt til at han blir involvert i sine naboers problemer. Lenge er det både morsomt og innsiktsfullt å følge Austers persongalleri, men på slutten blir forfatteren etter min mening for opptatt av å avslutte alle tråder til en dårskapsfri slutt. Her skiller han seg fra for eksempel Ludvig Holberg, som vel mente at dårskap vanskelig kan kureres. En bonus er at vi får vite at Brooklyn tydeligvis er en svært trivelig bydel i New York City.
En typisk Paul Auster-bok der en rammefortelling presenterer rare historier om ulike menneskers mangslungne liv. Lettlest og underholdende, men etter hvert nesten motstandsløst banal.
Livsforsikringsagenten Nathan Glass har hatt lungekreft, og bestemmer seg for å tilbringe sine siste leverår i sin barndoms Brooklyn. Han ønsker kun sitt eget selskap, og han har bestemt seg for å skrive en bok om den menneskelige dårskap.. En dag treffer han imildertid sin nevø, som jobber på et antikvariat. Nathans liv tar en ny vending, og plutselig er han viklet inn i andre menneskers gleder og sorger.
Etter noen bøker av litt vekslende kvalitet, leverer Auster endelig en austersk bok av forventet merke!