Bokelskere.no

På norsk eller fransk, som tegneserie, illustrert bok eller opplest på gammeldags vinyl. En øyeåpner.

4.kl

Også som pop-up bok.

Les mer her.

Den lille prinsen er en enormt kjent barnebok. Den har solgt noe sånt som 200 millioner kopier verden over, og er dermed blant de mest solgte bøkene i verden. Romanen, eller novellen om du vil, har blitt oversatt til omkring 250 forskjellige språk og dialekter, og ble stemt frem som det 20. århundrets beste bok i Frankrike. Selv hadde jeg ikke engang hørt om den før et stykke ut i tenårene, men utrolig mange barn har fått med seg denne fortellingen, og elsker den fortsatt like høyt når de blir voksne.

Fortellingens jeg er forfatteren selv, og eventyret begynner når forfatteren nødlander flyet sitt i Sahara. Dette opplevde forfatteren i virkeligheten: Den 30. desember 1935 kræsjlandet han og medpilot André Prévot i Sahara i et forsøk på å slå fartsrekorden mellom Paris og Saigon, for å vinne 150 000 franc. Det gikk altså ikke så bra, men begge to overlevde. Bokas jeg er bekymret for akkurat det samme problemet som møtte de to pilotene i virkeligheten: dehydrering. I løpet av fire dager ble det raskt dramatisk for de to, som begge begynte å se luftspeilinger og hallusinasjoner før de til slutt med nød og neppe ble reddet av en beduin på en kamel.

(Antoine de Saint-Exupéry ved siden av flyet, etter at han og medpiloten kræsjet i Sahara.)

I boka dukker derimot den lille prinsen opp, og deler all sin visdom med piloten. Han forteller om da han forlot planeten (eller asteroiden) sin, der den elskede rosen hans stod, og la ut på en reise til forskjellige andre planeter. Han treffer på en alvorsmann (en forretningsmann), en konge, en geograf, en forfengelig mann, en dranker og en gatelyktmann hvis jobb er å tenne gatelyktene, før han havner på jorden og treffer en rev og piloten.

Forfatteren snakker til barn. I en enkel og barnslig tone, med enkle og barnslige illustrasjoner, fortelles en fortelling som strengt tatt har mye å by på for voksne også. Her ligger det nemlig en masse visdom både i og mellom linjene. Mange av karakterene vi voksne i grunn er godt kjent med, som forretningsmannen, blir presentert gjennom et barns øyne, med all den naivitet som følger med. Hvorfor er han så oppsatt på å eie stjernene?

Jeg har fortalt disse enkelthetene om asteroide B 612 og oppgitt nummeret på grunn av de voksne. De voksne elsker tall. Hvis du forteller dem om en ny venn, spør de aldri om vesentlige ting. De spør aldri: “Hvordan er stemmen hans? Hva er det han helst vil leke? Samler han på sommerfugler?” Nei, de spør: “Hvor gammel er han? Hvor mange søsken har han? Hvor mye veier han? Hvor mye tjener faren hans?” Og da først tror de at de kjenner ham. Dersom du sier til en voksen: “Jeg har sett et nydelig rødt steinhus med geranier i vinduene og duer på taket”, så kan de slett ikke tenke seg hvordan det ser ut. Du skal si: “Jeg har sett et hus til hundre tusen franc.” Og da vil de rope: “Å, så nydelig det er!”
Og hvis en sa til dem: “Beviset for at den lille prinsen eksisterte, er at han var så bedårende, at han lo, og at han ville ha en sau. For når man vil ha en sau, er det et bevis på at man eksisterer”, da vil de bare trekke på skuldrene og si at det er noe tøv. Men hvis man sier til dem: “Den planeten han kom fra, er asteroide B 612″, da blir de helt overbevist og kommer ikke med dumme spørsmål. Slik er de. Man får bære over med dem. Barn bør være svært overbærende med voksne mennesker.

Rosen var også en fin del av fortellingen, i all sin enkelhet. På planeten til den lille prinsen finnes bare én rose, som han elsker høyt og kjærlig. Men da han på jorden finner en hel hage full av roser, blir han forvirret. Han trodde jo at rosen hans var helt unik. Det er reven som hjelper ham å finne svaret: “En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.” Altså er rosen hans helt unik, fordi han elsker den. At det finnes tusenvis av roser som ser like ut, er helt uvesentlig.

Jeg ble også nysgjerrig på hva forfatteren egentlig siktet til med de store baobab-trærne. De starter som en liten spire, og om man er flink til å luke dem bort, er det ikke noe problem. Men om man er lat og overser det, vokser de seg så store at de kan ta over hele planeten. Det er kanskje nærliggende å tenke at forfatteren hadde politiske ideologier i bakhodet her, med tanke på tiden den ble skrevet i…

Dette er en fin bok, ingen tvil om det. Jeg har hørt folk snakke så vanvittig varmt om denne boka, og det var derfor jeg kjøpte den. Jeg tror allikevel at den kjærligheten så mange andre føler for den kan knyttes til hvor mye den betød for dem da de var barn. For min del får den bare nesten full pott, men jeg ser på ingen måte bortifra at hvis dette var en bok som kunne knyttes til varme minner fra barndommen, kunne nostalgien ha sørget for at den hadde blitt en favoritt.

Sjansen er stor for at du allerede har lest den, men hvis du ikke har det, er den definitivt verdt tiden det tar. En varm og klok fortelling.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Forfatteren og bokas jeg-person treffer på den lille prinsen i Sahara etter at prinsen har nødlandet flyet sitt. Prinsen har reist langt i håp om å treffe en venn. Under reisen sin har han vært innom mange forskjellige planeter, og han har bl.a. truffet en dranker, en svært forfengelig mann, en lyktetenner, en forretningsmann og en geograf. Han forteller om disse menneskene, og dermed fremstår talen hans som en fortelling om hva som er viktig og likegyldig her i livet - i en noe naiv fortellerstil.

Boka var både søt og nydelig den, og Nils Ole Oftebro leste den med en herlig entusiasme. Like fullt må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet fordi denne boka har vært fremhevet som en liten skatt.

Forfatteren og bokas jeg-person treffer på den lille prinsen i Sahara etter at prinsen har nødlandet flyet sitt. Prinsen har reist langt i håp om å treffe en venn. Under reisen sin har han vært innom mange forskjellige planeter, og han har bl.a. truffet en dranker, en svært forfengelig mann, en lyktetenner, en forretningsmann og en geograf. Han forteller om disse menneskene, og dermed fremstår talen hans som en fortelling om hva som er viktig og likegyldig her i livet - i en noe naiv fortellerstil.

Boka var både søt og nydelig den, og Nils Ole Oftebro leste den med en herlig entusiasme. Like fullt må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet fordi denne boka har vært fremhevet som en liten skatt.