Bokelskere.no

Herlig russisk klassiker som trenger litt jobb for å komme inn i. For meg var det en fordel å lese meg litt opp på forfatter/handling underveis, det ga mer utbytte av boka.
Beste sitat: Den som har glemt Gud, får besøk av Djevelen

Intrikat og virkelighetsfjern handling, men god underholdning er det

Jeg prøvde å holde ut til side 100. Det holdt mer enn nok, og da var jeg veldig klar for å avbryte lesinga av boka. Tja, det er spennende med alt det mystiske, men det er tung lesning med de utallige forskjellige russiske navnene og den gammeldagse skrivestilen. Dessuten er den dyster. Over til neste bok

Tungt språk og til tider sær kontekst, man må følge med meir ein vanleg for å kunne skjønne kva du les om.
Men tatt til bokas bakgrunn, av at forfattaren skrev på dinne frå 1928 fram til sin død i 1940, der hans kone gjorde den ferdig i 1941 etter hans eige manuskript ilag med bokas innhold, så er ditte verkeleg noko storarta og fint. Boka blei visst ikkje publisert før i 1973. Den har også nokon artige uttrykk og ein sær måte å beskrive ting (tatt i at ditte er ein oversetning) som "Sprutrød" og
"Kjærligheten skjøt opp mellom oss slik en morder skyter opp en bakgate".
Man sitter med eit intrykk her. Greit å lese :)

Stor og tung bok, og jeg kan ikke huske sist, om noen gang, jeg brukte så mye energi på å lese ei bok og følte at jeg fikk med meg så lite. Det er lett å skjønne at dette er et mesterverk. Den har mange lag og er fargerik. Aller helst skulle jeg lest den en gang til nå, men bare tanken gjør meg sliten. Føler jeg nå har fått med meg rammeverket, og nå er klar for å gå inn i den.

Det er masse navn, folk, ting som skjer og sammenhenger du prøver å skjønne og tolke.
Denne omtalen blir like rotete og oppstykket som følelsen jeg sitter igjen med etter Mesteren og Margarita. Likevel, paradoksalt nok (som boken), anbefales den på det sterkeste. Men vær klar over før du begynner, at det dette ikke er ei Nesbø-bok. Vær innstilt på at det går sakte og at den krever konsentrasjon og fokus. Er du klar for dette, kan det godt hende du får en av ditt livs leseopplevelser.

Jeg hadde store forventninger til boken, som jo gjerne regnes som en klassiker. Jeg syntes den var underfundig og til tider underholdende, men den levde ikke helt opp til mine forventninger.

Mesteren og Margarita av Michail Bulgakov

Dette er boka som inspirerte Mick Jagger til å skrive Sympathy for the devil. Dersom jeg hadde lest den året etter at The Rolling Stones slapp Beggars Banquet, er det mulig jeg hadde rangert den der oppe i den udødelige bokhimmelen sammen med Steppeulven og Blikktrommen.
Mens Hesse lar Harry Haller vandre inn døra i Det Magiske Teater og skyte biler, Günter Grass lar Oskar Matzerath stå under tribunen og tromme Jimmy the Tiger så hele naziparaden går i oppløsning, lar Bulgakov Margarita smøre kroppen inn med krem, fly gjennom lufta, knuse vindusrutene i Dramlit, Dramatikerne og Litteratenes hus i Moskva, for deretter å feste vilt sammen med Satan og hans hjelpere.
Flipp i bøttevis. Kult. Men hva så?

Hos Hesse leste jeg også desperasjonen, forakten for a4, for den borgerlige fremmedgjøringen. Og vissheten om at barberkniven ligger der hjemme…
Grass var antinazisme. Han gjorde narr av de folka vi likte at man gjorde narr av. Ting jeg kunne identifisere meg med.

Jeg leste ikke Mesteren og Margarita i 1969, kanskje heldigvis, men i 2014, kanskje uheldigvis, sammen med en gjeng bokelskere på nett, ledet av Kjell K.
John Steinbeck skreiv om Vredens Druer at den hadde fem lag, og at leseren ville se de lagene de sjøl hadde i seg. Det er tydelig at også Mesteren og Margarita kan tolkes på svært mange måter.

Det fine med å lese sammen med andre er at det dukker opp tolkinger og informasjon man ikke har tenkt på. Ulempen er at innspillene også kan ta fokus fra - og forstyrrer leseopplevelsen.
Jeg parallell-leste trivia om forfatteren, om tida han skreiv boka i, og fikk nok et ganske annet inntrykk enn jeg ville gjort som nittenåring.

Anslaget er tungt og tydelig. Det dreier seg om materialisme kontra metafysikk, og om den rolle og det rom litteraturen, og de for øvrig ganske privilegerte forfatterne har i Sovjet på trettitallet.
En forfatter og en redaktør drøfter forfatterens seneste antireligiøse bestillingsverk – som redaktøren ikke vil utgi.
Bristen i verket; en beskrivelse av Jesus, hvor negativ den enn er, legitimerer at Jesus faktisk har levd.

Så spaserer djevelen inn på scenen.
Please allow me to introduce myself
I'm a man of wealth and taste
I've been around for a long, long year
Stole many a man's soul to waste

I virkelighetens verden hadde forfatter Bulgakov større og større problemer med å få utgitt sine bøker i Sovjet, på grunn av kritikerne. Samtidig var han en av Stalins favoritter.

Det stikker en djevel i han, forfatteren av boka, han får en genial idé: De ønsker seg et antireligiøst verk, men er så enkle og firkanta at de ikke kan godta noen annen litterær metode enn platt sosialrealistisk propaganda og alvorlige essays. Jeg sender Satan løs på dem! Boltrer meg! Og overdriver så tydelig at ingen kan ta dette alvorlig.
Samtidig har Bulgakov sitt refusert verk om Jesus han ønsker å flette inn.

And I was 'round when Jesus Christ
Had his moment of doubt and pain
Made damn sure that Pilate
Washed his hands and sealed his fate

Vi får bibelhistoria fortalt av Satan, der han beskriver Pontius Pilatus møte med en mann - som ikke heter Brian - men Ha-Notsri. (Dermed handler det jo ikke om Jesus). Ei historie som strikt blir fortalt i en sosialrealistisk bunad
Det flotte litterære trikset er at denne delen av boka er skrevet helt realtistisk, bort med alle overnaturlige fenomener som å gjøre vann til vin, helbrede syke, mette fem tusen med to (små) fisk og fem brød. Ha-Notsri forklarer at det er en av tilhengerne hans som finner på og skriver ned den slags ting og at det bare er tull.

Så får vi historia om det dialektisk materialistiske Sovjet, fortalt i bibelske vendinger. Vi har en treenig djevel som ikke gjør vann til vin, men papir til penger og penger til papir. Her avløser det ene overnaturlige djevelske fenomenet det andre, minst like fantastiske som de Jesus utførte i følge bibelen.
Forfatteren av boka viser stor oppfinnsomhet i djevelskapen han lar Sovjetborgerne gjennomgå.

Vi får altså en blomstrende metafysisk versjon av det dialektisk materialistiske Sovjet, og en stramt realtistisk og materialistisk versjon av bibelhistoria – blant annet en svært realistisk versjon av Judas selvmord, som det hemmelige politiet står bak.

Boka har mye bra. Nytenkende. Grensesprengende. Forfatteren bruker sin kunnskap om psykiatri, om morfinrus, om sensur og litteratur. Men det blir etter hvert (litt for?) liten avstand mellom den refuserte forfatteren i boka, Mesteren og forfatteren av boka. Det personlige hevnmotivet mot litteraturkritikerne blir til tider for tydelig.
Dette trenger ikke være Bulgakovs feil. Det skrives at andre skreiv ferdig verket.

Boka er som sagt skrevet på trettitallet i Russland, som den gang var en del av Sovjetunionen, verdens første forsøk på en ny type samfunn. Et land hvor livegenskapen for bønder blei oppheva 60 år før revolusjonen, hvor 90 % av befolkninga var analfabeter i 1917, hvor over tjue vestlige land, men England, Frankrike, Polen i spissen sender tropper etter at Lenin har tatt over i 1917 og avslutta Tsarens imperialistiske krig og slutta fred med Tyskland.
Kirka hadde sammen med adelen vært Tsarens viktigste støttespiller, og etter revolusjonen blei jorda delt ut til bøndene, kirka skilt fra staten, med beskjed om å klare seg sjøl økonomisk og ikke legge seg opp i statens affærer.
Det blei satsa voldsomt på å skolere folk, og skolegang blei for første gang obligatorisk.

En viktig del av skoleringen av folket var opplæring i materialistisk filosofi, og det er vanskelig ikke å se boka som en direkte inngripen i dette tema.

Jeg hadde stor nytte av å nylese Den historiske og dialektiske materialismen av Josef Stalin for å forstå denne boka og tida den blei skrevet i.

Sovjet på 1920-talet. Myndigheitene har bestemt at Gud ikkje eksisterer, så Satan dukker opp for å lage litt ståhei i Moskva. Han kjem i form av ein utanlandsk tryllekunstnar, og har med seg eit lite knippe hjelparar. Han sørger for å bli satt opp med eit show i eit stort teater i byen og gjer stor suksess, men det blir snart klart at det ikkje er Satan som underheld moskovittane, men snarare Satan som let seg underhalde av dei. Mykje av moroa består i å kle av moskovittane, bokstavleg i eit tilfelle, men også ved å gjere narr av byråkrati, grådigheit, hovmod og andre mennesklege veikskapar.

I ei parallell historie får ein historia om Jesu korsfesting, sett frå Pontius Pilatus sin ståstad. Historia skil seg ein del frå dei versjonane ein finn i Det nye testamentet. Denne skilnaden blir understreka av at nama på personar og stadar skil seg frå namna som blir nytta i evangelia (Jersjalaim i staden for Jerusalem, Jesjua Ha-Notsri i staden for Jesus frå Nasaret, etc.) Historia dveler ved Pontius Pilatus sine samvitskvaler over å ha dømt Jesjua til døden.

Mesteren, ein forfattarspire i Moskva, er den som har skrive denne historia om Pontius Pilatus, for så å havne på sinnsjukehus. Margarita, kjæresten hans, gjeng med på å utføre eit oppdrag for Satan, slik at Mesteren kan sleppe fri.

Det er ikkje småtteri av utrulege scener som utspelar seg i boka. Skal ein ha full glede av den må ein truleg anten vere godt over middels lærd, eller så må ein berre gi slepp på alle invendingar om at «dette gjeng då ikkje an» og berre bli med på reisa. Kanskje begge deler. For min del må eg innrømme at det til tider blei litt for mykje surrealisme. Men kjedelig? Nei, det var den ikkje.

Eg las denne boka som felleslesing i Kjell k sin lesesirkel i april 2014. Som alltid er det ekstra inspirerende å gi seg i kast med litt krevende bøker saman med andre.

Boken jeg ikke kunne legge fra meg, jeg ble en del av boken..