Bokelskere.no

De første kapitlene er ekstremt bra, så levende fortalt og selvopplevd, fra en forfatter oppvokst med dansk mor - les også Anne Bitsch' Går du nå, er du ikke lenger min datter. Deretter blir Ragdes bok fiksjon og historieforfalskning. I Hellelidenvej finnes et hus med et takvindu som gir troverdighet til noe i historien, men HALLO, Anne Ragde, danske jøder omkom IKKE i gasskamre, de satt i Theresienstadt, fikk Røde Kors-pakker og kom levende tilbake til Danmark, takket være regjeringens innsats. Meget bra fremstilling av danske jøders situasjon under andre verdenskrig: https://www.youtube.com/watch?v=i183bWCEp_c

Hadde ingen problemer med å levere den tilbake til biblioteket uten å være ferdig med den. Vet ikke helt hva som var årsaken, men det nærmeste jeg kommer er at det ble litt for mye "blåfarve". Meget mulig jeg plukker den opp igjen på ett eller annet tidspunkt.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i begravelsen til Malie Thalia, Thereses mormor. Therese blir vitne til at ingen synes å sørge over mormorens død, og hun reagerer på moren Rubys respektløse behandling av mormorens etterlatenskaper når boet skal fordeles. Hvorfor er det slik?

Gradvis avdekkes mormorens historie, og det blir etter hvert enklere å forstå hvorfor forholdet mellom Mailie Thalia og Ruby ikke var noe varmt mor-datter-forhold, og ikke minst hvorfor Malie Thalia ble slik hun ble. Hun skjuler nemlig en grusom hemmelighet fra fortiden.

Mormoren forlot barndomshjemmet i ung alder, og sluttet seg til teatermiljøet i København. Karrieren betydde alt for henne. Da hun oppdaget at hun var gravid, var karrieren på mange måter over. Ruby vokste opp med en mor som bebreidet henne for å ha frarøvet henne ungdommen og friheten, og hun søkte trøst hos faren. Men selv dette tålte ikke moren og en dag slynget hun ut til datteren at ektemannen Mogens ikke var faren hennes. Dermed river hun tryggheten bort fra Rubys liv, og dette får store konsekvenser for de valgene hun senere gjør, valg som i neste omgang påvirker Thereses liv.

Denne boka berørte meg, og jeg synes den er glitrende godt skrevet. Kirsti Grundvigs opplesning forsterket den beske, bitre fortellerstemmen i boka.