Bokelskere.no

Liker denne boken. Fornøyelig lesning. Og, gjenkjennelig for meg da jeg selv har foretatt en del reiser nedover Europa på motorsykkel. Eneste jeg vil trekke for i så måte er at han kaller styret for ratt. En bil har ratt, en motorsykkel har styre.

Reisen danner vel bare bakteppet. En mengde tankeutflukter underveis gjør boken ekstra interessant. Ypperlige formuleringer innimellom. En av de, for meg, mest fornøyelige sidebetraktninger er den om hunden (som jeg bruker å kalle menneskets mest unyttige venn, i tillegg til miljøsiden av hundeholdet). Den om sunnmøringen er også fornøyelig!

Vil nok tro at boken først og fremst er ei manne- / guttebok.
Stopper på en femmer.

"Rubicon", Agnar Mykle
Boka handler om en students reise på motorsykkel fra Bergen til Paris, hvor han blir forferdet av å ikke få smør til loffen, og kåt av å kjenne på huden til en fersken. Men det er Mykle som har skrevet boka, og da har den så uendelig mye mer i seg.
Studenten Valemon, som i mitt hode er Ask Burlefot, har stadige tilbakeblikk sin barndom, på sin filosoferende ferd til Paris.
Mykle er ekspert i å fortelle forskjellen på hva han har tenkt å si, hva som ble sagt eller stutret frem - og hva han i ettertid tenker at han burde ha sagt. Kjenner meg såååå godt igjen i det - og i mye annet. Studenten i boka er også veldig god på å føle andres smerte og lidelse - det var sikkert Mykle også, og det er vel derfor han klarer å skrive på en sånn måte at det treffer. Mange har nok følt det samme som han beskriver i andre liknende situasjoner. Og han skriver på side 82: "Min Gud, hvorfor er jeg belastet med evnen til å forstå alle mennesker?" Jeg er overbevist om at han mener seg selv.
Det er nok egentlig det boka handler om - det å forstå samfunnet og menneskene i det. Jeg noterte utrolig mange sidetall med gullkorn og fantastiske pasasjer, men den hadde også noen turer ute i verden som for meg ble litt så som så. Som etnisk sunnmøring er høydepunktet "Sagaen om Draugene", hvor han tar for seg den sunnmørske folkesjela. Å bli æreskjelt på en sånn måte, trodde jeg ikke var mulig. Her drar han opp det positive vi er så stolte av med, setter det i et verdensperspektiv, drar det gjennom gjørma og skyller det ut i havet på en sånn imponerende måte at jeg føler meg parodiert - og det skal jo være en ære å bli parodiert. Det har jeg hørt på radio. Jeg sitter her og er heilt forfjetra.

Boka jeg skrev hovedfagsoppgave om - der Mykle forsøker å kutte båndene til Ask Burlefot, ved å la hovedpersonen hete Valemon Gristvåg! Men lyktes han?