Bokelskere.no

De gamle vennene Clive og Vernon er i venninnen Mollys bisettelse. Molly døde hjelpeløs, og havnet i klørne på ektemannen, som ingen egentlig liker. Både Clive og Vernon har vært Mollys elskere. Det har også utenriksministeren, som de hater enda mer enn Mollys ektemann.
Clive er komponist, og har fått et ærefullt oppdrag. Han skal lage en komposisjon, kalt "Opus 2000". Det er snart leveringstid, men Clive har skrivesperre.
Vernon er redaktør i en avis i trøbbel, og har kommet over kompromitterende materiale av den hatede utenriksministeren. Han vurderer å publisere det hele, men møter uventet motbør fra ansatte og Clive. I tillegg har de to vennene inngått en dødshjelpavtale, for å slippe å dø som den elskede Molly.
Det er duket for drama, og bedre blir det ikke da "Opus 2000" skal oppføres i Amsterdam.

McEwan fikk Bookerprisen for denne boken i 1998.

Litt rotete start og oppstyltet språk trekker ned. Har lest bedre bøker av McEwan, men den er likevel verdt å få med seg.

Godt skrevet om gamle menn som har gått ut på dato, og som bare delvis innser det selv. Boken gir også et spark til den spekulative tabloidpressen som er en del av vår mediavirkelighet. Jeg opplever at boken er like aktuell i dag som den var i 1999.

Amsterdam er en observasjon av ego, ambisjon og hjerteløshet. Når profesjonell suksess står på randen av et moralsk dilemma, velger man anstendighet eller ambisjon? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre sitt omdømme og ettermæle?Språket er skildrende, melodisk og filosofisk. Vi får en kontrast til de kompromissløse personskildringene og det mørke plottet med de tidløse og vakre beskrivelsene av landskap, musikk, liv og eksistens. Amsterdam etterlot meg med følelsen av at det var noe som manglet. For full anmeldelse, se edgeofaword: Amsterdam

«Utrolig. Vernon rakte hånden ut etter et nytt[bilde]; fra topp til tå og sterkt beskåret; og deretter det tredje, i trekvart profil. Han vendte tilbake til det første. Alle andre tanker var nå jaget på flukt. Så studerte han det andre og tredje på ny, og denne gangen tok han inn hver minste detalj ved dem og følte bølger av distinkte reaksjoner: først forbløffelse, etterfulgt av en ustyrlig indre lystighet. Å undertrykke den gav ham en fornemmelse av å lette fra stolen. Dernest fikk han en følelse av tyngende ansvar- eller var det makt? En manns liv, eller i det minste hans karriere, lå i hans hender. Og hvem visste, kanskje Vernon var brakt i stand til å endre landets fremtid til det bedre. Og avisens opplagstall.» Amsterdam, s. 58-59

Ingen av hovedkarakterene i Ian McEwans «Amsterdam» kan kalles sympatiske. Ikke Molly, restaurantkritikeren og fotografen har vandret over til den andre siden og som nå eksisterer kun som aske i en krukke og i minnene til de som er igjen. Ikke George, Mollys herskesyke forleggerektemann, som lot seg behandle dårlig nok av henne til at menneskene rundt dem la merke til det, uten at noen kunne forstå hvorfor han fortsatte å bli i ekteskapet. Ikke Clive, den moralsk bankerotte komponisten Molly var sammen med på slutten av sekstiårene og som, tretti år senere, fortsatt behandler forholdet som en fjær i hatten. Ikke Julian Garmony, utenriksministeren som hadde et spesielt forhold og en nokså dårlig skjult affære med Molly. Og ikke Vernon, redaktøren og journalisten som bodde sammen med henne i et år i Paris en gang på 70-tallet, enda han er det nærmeste en kommer til en helt.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

I bokas åpningsscene befinner vi oss i bisettelsen av Molly, som er død etter et lengre sykeleie som fullstendig pleietrengende. Enkemannen George ønsker ikke å holde noen minnegudstjeneste, fordi han ikke holder ut tanken på at Mollys forhenværende elskere skal utveksle blikk mens han holder tale.

Vernon Halliday er sjefsredaktør i avisen The Judge, og Clive Linley er en berømt komponist. De er venner og begge har i sin tid vært Mollys elskere. Til stede er også utenriksminister Julian Garmony, også han en tidligere elsker av Molly.

Etter bisettelsen dukker det opp noen kompromitterende bilder av Julian, og George ønsker at Vernon skal lage et skandaleoppslag i The Judge, som knuser Julian en gang for alle. Vernon tar i mot denne muligheten begjærlig, men møter motstand, også hos vennen Clive.

Ufornødent planlegger Vernon oppslaget som han tenker skal revitalisere The Judge. Han har tenkt på alt - en artikkel som skal trykkes i tilfelle Julian begår selvmord som følge av oppslaget er allerede ferdigskrevet ... Samtidig arbeider Clive med det som skal bli hans bidrag i konkurransen om å lage tusenårsskifte-symfonien over alle. Selv ikke da han blir vitne til en voldtekt griper han inn, fordi han akkurat da har fått en ny ide om et partitur i symfonien sin. Og dette er for viktig for ham til at han har tid til å bry seg om det som skjer. Men på tross av Vernon og Clives selvtilfredshet om sin egen fortreffelighet, går ting selvsagt ikke som planlagt.

Dette er en historie om maktkamp, anstendighet, ondskap og moralske dilemmaer på et meget høyt nivå. Plottet er mesterlig bygget opp! McEwan fikk sitt store gjennombrudd med denne romanen, som endte med en velfortjent Booker-pris.