Dette er altså bind 1 av Edvard Hoems 4-bindsverk om Bjørnstjerne Bjørnson. I slutten av boka forteller Hoem om hva som kommer i neste bind, og da ser det ut som at han opprinnelig ville skrive bare 2 bind. Når man leser dette bindet, så skjønner man hvorfor det til slutt ble 4 bind. Det er litt av en historie vi får fortalt. Bjørnsons rolle er stor i norsk kultur, ikke bare som forfatter, lyriker, dramatiker, nasjonalsang-forfatter, men også som teatersjef, selvpålagt omsorgsperson for Henrik Ibsen og mye mer. Jeg kan si at jeg vet så mye mer om Bjørnson nå enn noen gang, og jeg ser fram til å gå videre med serien på et senere tidspunkt. Noe av det mest interessante i dette bindet mener jeg er hvordan Bjørnson kjemper for å få norske stykker på teatrene i Norge, men også hvordan vennskapet mellom Ibsen og Bjørnson slites i stykker gradvis gjennom Bjørnsons masing på Ibsen, og deretter at Ibsen får større suksess enn Bjørnson med dramaene sine. Jeg ble også fascinert av at Bjørnson i løpet av livet skrev så mange brev at en gjennomsnittlig leser vil ha problemer med å komme gjennom alt.
