"Skjønt[...], det var ikke lenger som før, da vi gikk på skolen- eller skulle gått. De fleste av oss ga jamt faen. Hva skulle vi med skole. Som om vi ikke hadde annet å ta oss til enn å bli proppa full med konger og profeter og diktere og faen og hans oldemor. Skolen var en jævla vits, den saken var vi enig om." Hverdag, s. 10
Jeg er, med skam å melde, en av de som det har tatt lang tid å oppdage og lære å sette pris på den eminente Kjell Askilsen. Den første gangen jeg leste ham var i begynnelsen av 2000-tallet, men av en eller annen grunn var jeg ikke akkurat da i humør til å sette pris på noveller, og siden vennen som hadde lånt meg samlingen beskrev ham som en novellist, skjøv jeg hele forfatterskapet til side.
I årene siden har det ikke vært mangel på venner og bekjente som har forsøkt å overtale meg til å lese ham. Gang etter gang sa jeg, kanskje av ren høflighet, at jeg kom til å gjøre det, uten at entusiasmen deres smittet og inspirerte meg til å flytte forfatteren lengre frem i køen på leselista mi.
Det endret seg først for et par år siden. Boka som åpnet slusene var "Thomas F's siste nedtegnelser til almennheten", hans mest kjente novellesamling. Det var, litterært sett, en sjelsettende opplevelse. Dagen etter at jeg leste samlingen, dro jeg tilbake til biblioteket på Lillehammer og lånte et halvt dusin av Askildsens bøker, hvorav et par av dem var små romaner.
Jeg har ennå til gode å lese en norsk forfatter som skriver så nøkternt, ujålete, jordnært om karakterer som er smarte, gjør dumme ting, moraliserer, hykler, lever og er så realistiske at de nesten materialiserer seg foran en i kjøtt og bein. Det er likevel ikke det jeg liker best ved Askildsens forfatterskap. Det er derimot hans evne til å mennesker som er av sin samtid; de er kvinnesaksaktivister, AKP-ere, nynazister, anti-kommunister, alkiser, fengselsfugler, misogynister og gjerdesittere som ikke tar stilling til det ene eller det andre. De fleste av dem har likevel en ting tilfelles; de er alle lei av LO og AP-pampene.
I en periode hvor det ser ut som om alle karakterene lever i tuer hvor de er lite eller aldri opptatt av, eller tar stilling til saker som opptar landet, kontinentet og verden, er det forfriskende å lese om karakterer som faktisk mener noe om ting om sin samtids omveltninger.
"Hverdag", Askildsens roman fra 1976, er ikke noe unntak.
Atten år gamle Johan har droppet ut av skolen og tjener litt på å levere aviser sammen med Halvor, en ihuga kommunist. Når han ikke jobber, henger han sammen med kameratgjengen; bilknabberen Hans, syrehodet Sverre, den suspekte Tobben, bensinstasjonarbeideren Goffen og den smarte Sivert som mistet faren da han var tolv og som har vært forbanna mot alle autoritetstyper siden den gang.
Selv om Johan ser på seg selv som den vellykkede i kameratgjengen, er livet hans heller ikke akkurat dans på roser; faren, Kristian, sitter inne på Ullersmo for drap, og moren, Marion, jobber på en ølkneip der mennene ikke vil holde fingrene av fatet.
Men livet er uten lyspunkter. For det første er det sommer, og viktigere- Johan har møtt den fantastiske Berit. Johan er ikke uvant med at jenter av og til er interessert i ham, men ingen av jentene som fisket ham opp før har vært i Berits kaliber. Ikke bare har hun jobb, på en Narvesen-kiosk, men hun er også intelligent, empatisk og politisk. Hun er ikke politisk på samme måte som Halvor, men hun er opptatt nok av det som skjer i landet at deres første krangel etter at de blir sammen, handler om Hammerverk-konflikten i Stavanger, en sak om ulovlig oppsigelse.
Johan kan med grunn påpeke at hun er mer opphengt i andres problemer enn noe langt nærmere hjemme, nemlig det faktum at moren hennes har kastet ut faren, og at han nå bor på gata i likhet med fem hundre andre i hovedstaden. Men han gjør det ikke. Kanskje fordi han skjønner at hun føler seg like maktesløs til å gjøre noe med det, og det er en frustrasjon som han deler. Og det er en frustrasjon som bare forsterkes hver gang han besøker faren, uten moren.
Senere finner han ut hvorfor moren stadig gjør alt hun kan for å holde en distanse til faren: hun har møtt en annen. Konfrontasjonen som følger, og som han håper skal vekke hennes dårlige samvittighet, slår tilbake på ham; i stedet for å få henne til å kvitte seg med elskeren, gjør hun ham til en medsvoren.
Så reiser Berit på ferie, alene. Og det meste går til helvete.
"Hverdag" er en liten roman som sakte men sikkert vokser og vokser, helt til man kommer til slutten og sitter der, full av beundring for at en så liten bok kan romme så mye. Den største rosen jeg kan gi den, er at den er som en Mike Leigh-film, om Mike Leigh laget en film om rotløs ungdom i Oslo. Det er jordnært, varmt, gripende, morsomt og full av realisme.
En diamant av en liten roman.
Anbefales på det sterkeste!
