Når jeg er på biblioteket eller i bokhandleren, hender det ofte at jeg går frem og tilbake mens jeg ser etter (og håper å finne) ett ekstraordinært gullkorn mellom to permer som vil berike min skjønnlitterære verden.
Jeg har en mistanke om at de fleste av oss som elsker å lese, går rundt med denne våkne drømmen. Altfor ofte går drømmen dessverre ikke en realitet.
Bøkene vi finner, låner eller kjøper er bare av og til gode leseopplevelser. Mange ganger leser vi det siste ordet i den siste setningen i ei bok som har frustrert oss, skuffet oss og kostet oss tid og penger vi ikke kommer til å få tilbake. Det er her de fleste bøker vi leser kommer til å havne. De er som fotspor i Sahara; den letteste brisen kommer til å viske dem ut av hukommelsen din. De var ikke vektige nok, ikke gode nok.
Men så er det enkelte bøker som ikke lar seg glemme så raskt og enkelt. De har en kvalitet som overkommer ens preferanser (de bøkene du senere refererer til som en bok du "vanligvis ikke leser"). Men hvis du er heldig og passer de deg og dine preferanser som hånd i hanske (slik at du senere bruker dem som et eksempel på å rettferdiggjøre din smak dersom noen skulle snakke nedsettende om den).
En av mine preferanser når det gjelder litteratur, er noir-sjangeren. Jeg vil ikke si at jeg elsker sjangeren, men jeg er en stor fan av den. Av to forskjellige grunner. For det første synes jeg at epoken noir-bøker ofte finner sted i (1930 og 1940-tallet) er en veldig interessant epoke i historien. Det var en tid med store skurker og store helter (med mange mangler). En tid hvor mye sto på spill. For det andre har jeg dilla for latterfremkallende replikker.
Jeg kom over Philip Kerrs noir-trilogi ved en tilfeldighet; jeg saumfor bibliotekets krimhyller da jeg dro ut den ene av bøkene (som tilfeldigvis er den første i serien). Den heter Marsfioler.
Handlingen tar til i Berlin i 1936. Vi møter krigsveteranen og eks politimannen Bernhard "Bernie" Günther. Før han forlot KRIPO (kriminalpolitiet) hadde Bernie et rykte som en ærlig og hardtarbeidende etterforsker. Men med nazistenes inntok, var det ikke rom for menn som han. I motsetning til en del andre kollegaer, valgte Bernie å selv spasere ut av politiets rekker før han ble kastet ut (uten pensjon). Nå er han privatdetektiv.
En dag blir han tilkalt til residensen av en rik og hemmelighetsfull industrialist. Mannens datter og svigersønn er blitt funnet drept og brent i ektesengen. Safen der de oppbevarte et verdifullt klenodium er tømt for innholdet. Oppdragsgiveren vil at Günther skal finne gjenstanden. Selve etterforskningen av drapene er overlatt til kriminalpolitiet, der Günther er forhatt av mange av sine tidligere kollegaer.
Det vil være kriminelt å si noe mer om plottet. Men jeg kan si at jeg er glad for at jeg lånte bok nummer to samtidig; dette er spenning, historie og noir fra aller øverste hylle.
Bernie er en kynisk, rappkjefta og lojal mann. Hans rappkjefthet og hans moralske ryggrad gjør ham forfriskende i et samfunn der konformismen og frykten sprer seg som ild på tørt gress. Men Bernie er ikke en supermann. Han vet hvor grensene går, og når han må kompromittere seg selv for å redde livet. Likevel prøver han å gjøre det beste ut av enhver beklemmende situasjon.
Det er så mange elementer som klikker i "Marsfioler" at det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Spenningen er ulidelig, replikkene lattervekkende og oppfinnsomme, karakterene levende, referansene og beskrivelsene imponerende, og slutten fantastisk. Det beste er likevel forundersøkelsen. Her er virkelige personer, deres gjøren og laden flettet inn i plottet på en måte som jeg ikke har sett siden Robert Harris' "Imperium" og "Lustrum"!
Enhver litteraturelsker skylder seg selv å lese trilogien. Marsfioler er en fantastisk god start.
Tittel: Marsfioler
Utgitt: 1989 (på norsk først i 2008)
Forlag: Pegasus
Sider: 264
Terningkast: 6
