Bokelskere.no

Det er ennå mars måned. Så vidt… og jeg vil gjerne gi dere min første omtale. Egentlig er min idé å legge ut kort omtaler av bøker som er lest av aktive lesesirkeldeltakere i regi av biblioteket. Det får komme…
Men altså, min start her blir helt privat og for egen regning: Det handler om måneden som ikke riktig vet om den hører hjemme i vinter eller vår!

De to kvinnene Astrid og Veronika som vi møter i denne historien, har begge opplevd stor sorg. Den gamle kvinnen Astrid har levd med sorgen inne i seg hele livet, i sin tydelige adskilthet fra andre mennesker. Den unge kvinnen Veronika har nylig opplevd å miste sin store kjærlromanen La meg synge deg stille sanger. Den starter sin fortelling i mars og avslutter også der – i denne ighet. Og tilfeldighetene gjør at de møtes. Veronika leier seg hus på landet for å få være i sin sorg og for å skrive bok om/til sin savnede/elskede. Veronikas nabo er Astrid.

• Kom og sett deg hos meg, jeg skal fortelle deg om mine sorger vi
  burde snakke med hverandre om hemmeligheter

Det var Edith Sõdergran i diktet Sorger (1916) - og ingen kan vel bedre gi uttrykk for menneskers enn poeten!

Linda Ohlsson viser oss og bruker poesien på en uttrykksfull måte når hun lar diktfragmenter åpne hvert kapittel. Slik beriker poesien, lyrikken fra svenske diktere hennes egen diktning samtidig som hun gir "kjøtt og blod" til deres lyrikk.

... ty dagen ãr du,
och ljuset ãr du,
solen ãr du,
och våren ãr du,
och hela det vackra, vackra
vãntande livet ãr du!

Astrid siterer Karin Boyes vakre ord fra diktet Morgon (1922). Så fulle av håp er disse ordene - og nettopp håp og liv er det som overvinner sorgen.
Disse diktsitatene får meg til å tenke på Stendhal Le rouge et le noir (1830)/Rødt og svart og kanskje er ikke det så rart, for i for i tillegg til romankapitlenes innledende sitater (stort sett fra diktere) som sier noe meningsfylt om innholdet som følger, er det her også snakk om de store følelsene. Selve kjærligheten.
Kanskje kan skriving om kjærligheten like lite som kjærligheten selv dikteres eller planlegges. Kanskje følger deg sin egen vilje? For Veronikas skriving og bok blir ikke den planlagte boka til den savnede elskede. det blir i stedet en bok om ny kjærlighet som får vokse fram i møtet mellom de to kvinnene, hvor forøvrig alder betyr lite.

Mange kjente lyrikere kommer til orde (eller blir vi nysgjerrige på) ved sine bruddstykker av dikt i begynnelsen av hvert kapittel. kildene står bak. det eneste litt forstyrrende er at de er oversatt fra svensk til norsk; kanskje er det fordi romanen opprinnelig er skrevet og utgitt på engelsk?

Man får lyst til å lese mer av forfatteren - og mer poesi! God lesing!

og takk til Egil A som ga meg mot til å få det ut.

Av og til finne man bøker man blir utrolig glad i. Dette er for meg en sånn bok! En langsom god historie som snegler seg frem og du vil at den skal vare lenge, ikke ta slutt. Den appellerer til noe langt inni deg om dagene som har gått, om å være tilstede i nuet og dagene vi håper kommer. Gleden ved å finne et annet menneske på tvers av generasjoner, med en annen livshistorie. Å dele noen uker med en person som har drømmene sine bak seg og en som har de foran seg. Men kanskje er de ikke så ulike allikevel da de møtes på midten og utforsker dagene.
Denne kommer jeg til å lese flere ganger!

Virkelig Vakker

En rørende bok om en kvinne med navn Veronika som har flyttet. Der vil hun skrive. Hun blir kjent med en gammel kvinne som holder seg for seg selv. Boken bærer preg av sorg og personlig tragedie. I løpe av boken lærer vi å kjenne kvinnene og jeg sitter igjen med en like stor glede som sorg. Les boken!!

Ikke en bok jeg hadde så store forventninger til, men jeg var likevel veldig spent på handlingen. Dessverre så holdt det ikke mål. Boka var rett og slett kjedelig, kort og godt sagt. Det var ikke noe spenningspunkt, ikke noe "stort" som skjedde. Jeg ville flere ganger bare legge fra meg boka, men tenkte at det kunne komme til å skje noe som snudde alt.. men nei. Glad jeg fullførte uansett!

En vakker stemning, en dyp sorg og et intenst vemod som kommer frem i møtet mellom to ensomme sjeler. To sjeler av forskjellig alder som har lengtet etter å ha en tilhører til sin egen sorgfulle beretning. De er av forskjellig alder, den ene så gammel at hun knapt kan gjøre annet enn å stå sitt løp ut. Den andre så ung at ennå bør livet ha mye å by på. Om hun bare snart kan innse det. Hennes sorg er for ung. Og konsentrert om én stor kjærlighet som en ulykke brått gjorde ende på. Den andre med et livsløp så langt at det må innebære langt flere opplevelser av sorg. Hvilket det og gjør. Mye i et menneskes livsbane kan ikke forklares, heller ikke bortforklares. Hva kunne vært gjort annerledes? Uansett blir en stående med den gamle klisjé om at gjort er gjort. Boken er mesterlig skrevet, det er en debut. Den er mer enn lovende. Og en kommer i et stille vemodig sorgmodus ved å lese den. Dette er et forsøk på å fram min oppfatning. Og det mangler noe for at jeg skal fullrose den. Men, kanskje det har noe med alder på leseren å gjøre? Selv ser jeg et litt haltende forhold mellom hvordan de to kvinneskjebnene belyses. Den unge forfatteren får den gamles skjebne til å bli merkbart mer sorgfull , hennes liv mer "bortkastet" enn den unges. Og kanskje det også er perfekt? For det er liksom det som holder igjen, dette blir for perfekt utlevert til oss. Jeg "hørte" straks at der kom en sart musikk ut av boken, til og med den ble avslørt: Brahms sonate for fiolin og klaver. Jeg må si jeg kun hørte"hørte" fiolinen. Uten at det skulle ha den minste betydning for annet enn meg og min mangel på gehør? Overført i et litterært grep.
Uansett angrer jeg ikke til at jeg tok meg tid til å lese denne boken. God tid. Den fortjener det. Synes jeg. Om den fortjener å bli omtalt på denne måten, av meg, er en annen sak. En bok jeg vil huske og som jeg kan anbefale.

En bok som handler om livet selv: Sorg, ensomhet men mest av alt kjærlighet. Det er lenge siden sist jeg ble så rørt av en bok. Vakkert.

Vi møter to kvinner med hver sine utfordringer, og på hvert sitt punkt i livet. Astrid er en eldre kvinne som bor alene i et hus som en gang var vakkert, og hun har bare dratt fra sitt hjemsted ved én anledning tidligere. Hun blir kalt "heksa" av de andre i landsbyen. Veronika er hennes rake motsetning. Hun er ung, blir aldri på ett sted i lang tid, og leier nabohuset midlertidig. Men begge disse kvinnene har det vanskelig på et vis. Etterhvert som tiden går, og i ytterste forsiktighet, kommer disse kvinnene i kontakt med hverandre, og deres betroelser til hverandre er grunnlaget i denne boken. Boken rommer flere tunge temaer og hendelser, til tross for den rolige settingen i sanntid. Boken er også full av visdom, og du vil reflektere over mange av temaene som leser. Det jeg syns trekker litt ned er at jeg ikke syns det var skrevet nok om enkelte temaer og tilbakeblikk i boken, men det kan jo også være fordi jeg syns den var så innmari bra! STERK 5.

Les mer her

Vakker bok!

En vakker bok om vennskap mellom gammel og ung. Rommer også minner om incest, død, selvmord, abort og barnedrap. Både trist og vakker.