Etter å ha elsket de to første bøkene i serien, skuffet denne noe - driven var god i første halvdel - og man som leser bare håper at det skal ende godt
Etter å ha vært helt oppslukt av de to første bøkene skuffer denne boka veldig. Det er lite som skjer, og er preget av en tung og dyster stemning. Det skjedde triste ting i de to første bøkene også, men de to første bøkene var likevel preget av optimisme og humor. Her blir det mye gjentagelse av de to første bøkene, atter nye begravelser for Margido, og nye dyre kjøp av den alkoholiserte Erlend, som viser seg å være svært så egoistisk og selvopptatt. Sleit med å komme meg i gjennom boka, og kommer ikke til å hive meg over oppfølgeren. Terningkast 3
Leste fort, den er god. Kunne gjerne tenkt meg en "lykkeligere" slutt
Det kunne ikke gå fort nok før jeg fikk tak i denne tredje og siste boka i serien etter at jeg hadde lest "Eremittkrepsene"! "Ligge i grønne enger" innfridde så absolutt og heldigvis den store forventningen jeg hadde. Denne trilogien anbefales.
Alle de sentrale personene i boka lever vidt forskjellige liv fra meg, som veterinær, bønder, gravferdskonsulent og homofile millionærer. Men Anne B. Ragde får meg til å føle med dem alle. Forstå dem alle. Hun skriver så levende og fengslende at det er vanskelig å legge fra seg denne boka - akkurat som den forrige. Den er trist og den er varm. Det hele er fjernt og likevel så nært. Den overrasker. Den lærer meg om dagligdagse ting som jeg visste lite om.
Det hele handler om Torunn og hennes intrikate familienettverk, og hvordan hver av familiemedlemmenes individualistiske levesett og personlige bobler blir rykket ved etter et uforutsett og brutalt dødsfall i familien. Det hviler store forventninger om at single, syvogtredve-år gamle Torunn skal ta over gården og grisene i Trondheim, og dermed forlate veterinærpraksisen og livet som hun kjenner det i Oslo. For godt. Mens hun midlertidig vandrer rundt blant grisene i en stadig tettere og mer trykkende tåke av skyld og grubling, legger både avløseren og alle onklene større og mindre planer for både henne, gården og hverandre. Og både større og mindre planer begynner å se dagens lys, side om side med hennes stadig mer vikende psykiske nærvær.
Anne B. Ragde klarer å skildre reaksjonene på situasjonen, både de triste og de sprudlende, de beherskede og de ubeherskede, på en fenomenal måte for hele persongalleriet. Liksom den forrige boka overrasker også denne meg flere ganger, jeg går aldri lei, og jeg skulle så inderlig ønske at det fantes en fjerde bok i serien..
Tor har tatt livet av seg, og det er Torunn som finner ham i grisebingen. Lammet av sorg og skyldfølelse blir Torunn på gården, uten egentlig å ta noe standpunkt til om det er dette hun vil. Hun gjør det som gården krever, men uten entusiasme. Etter hvert glir hun mer og mer inn i ørkesløsheten og sliter seg ut på noe hun ikke brenner for.
Samtidig opplever Torunn at alle rundt henne ikke bare regner med, men også stoler på at hun som odelsjente skal bli på gården. Bestefaren som er helt avhengig av at noen steller for ham, Margido som ønsker å lage et kistelager på gården, Erlend og Krumme som vil bygge om den gamle siloen til feriebolig, avløseren som er veldig tiltrukket av henne ... Men tenker noen av dem på hva Torunn egentlig vil?
Dette er den første Ragde-boka jeg har lest, og jeg ble veldig positivt overrasket. Mens jeg leste boka hadde jeg hele tiden TV-seriens personer med meg, og jeg var veldig spent på hvordan det gikk med dem. Jeg koste meg med Erlends snobberi og noe overdrevne følsomhet, Margidos første, prøvende skritt mot en ny og mer moderne stil både yrkesmessig og privat, Erlend og Krummes spenning i forhold til å skulle bli fedre, bestefarens såre lukkethet osv. Men det må vel komme en bok til?