Bokelskere.no

Jeg ser annen omtale stiller spørsmål ved all den positive omtalen denne boken har fått og kan forstå innvendingen. For meg handler boken om relasjoner, både i nær familie og i andre sammenhenger. Og om ens eget selvbilde. Av egen erfaring vet jeg at det kan være krevende nok.
Jeg syns boken er bra, men at han utmaler i meste laget. For å fylle sidene?
Svært gode formuleringer innimellom

Jeg kan ikke helt huske denne boken, men tror jeg leste den...

Enda en roman om oppvekst og problematisk forhold til foreldrene? Ingen lovende start med andre ord, men likevel en bok som jeg ble mer og mer fascinert av etterhvert som jeg kom inn i den. Mer sosialrealistisk enn forgjengeren Ut å stjæle hester, men likefullt med et nyansert språk, som kanskje viser seg tydeligst i sekvensene som foregår i Nordjylland. Mens hovedpersonen, Arvid, bedyrer at han tviholder på det norske også der, viser språkføringen mange danske innslag. Om hovedpersonen sier moren: "Han er syvogtredve år, men jeg vil ikke kalle ham voksen. Det vil være en overdrivelse." Likevel er det tydelig at Arvid har fått noe ut av sine erfaringer i en tidsperiode på 1970-80-tallet som nå virker underlig fjern.

Dette synes jeg er Petterson sin beste bok !

Nej så tråkigt med samma mamma från Danmark och samma lungcancer som i de andra böckerna och dessutom författarinläsning. Tråkigt så jag stod och tänkte på allt möjligt annat än boken....

Boka ble for "hverdagslig" for meg. Jeg håpet på en topp mot slutten, men den kom ikke.

"Lavmælt om livets innerste mysterier" skrev en anmelder. Det er en fin oppsummering av denne romanen synes jeg. Per Petterson klarte det igjen. Å skrive slik at jeg til tider blir satt ut av "spill". En bok som kommer til å sitte i kroppen en stund. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

Kan anbefales på lydbok, forfatteren leser utmerket selv!

Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor Per Petterson fikk Nordisk Råds Litteraturpris for denne. Jeg lot meg heller ikke imponere av Ut å stjæle hester. Denne romanen er en helt straight mor-sønn fortelling og veksling i tid. Ingen overraskelser hverken litterært eller handlingsmessig.

Setter pris på om noen kan forklare meg hva som er så fantastisk med denne? Orker jeg "Jeg nekter"?

Lett å lese, lett å like. Delvis fra i dag (eller egentlig 1989) når Arvid er 37 år, delvis fra Arvids barndom, ungdom og tidlige voksenliv. Fin blanding mellom de ulike tidene. Godt beskrevne stemninger. Per Petterson på sitt beste, aboslutt like bra som og kanskje bedre enn Ut og stjele hester.