Bokelskere.no

For en leseopplevelse!
Jeg har nylig lagt fra meg boken, og kjenner meg grepet og overrasket, og helt uten tilstrekkelig ordforråd for å beskrive hva denne boken har gitt meg. Jeg har lyst til å forevige øyeblikket, men i likhet med Lilly-Gunn Heggen vet jeg ikke helt hva som skjedde, annet enn at jeg kjenner på stor takknemlighet til boken og forfatteren.

Det blir utfordrende å si noe om innholdet med få ord, i rak motsetning til det forfatteren gjør i boken, hvor han briljerer med detaljrikdom knyttet både til det visuelle, tankene og det sanselige.
Boken er full av motsetninger, det logiske mot følelsene, det trygge rituelle mot det flyktige ustabile, og materiell rikdom og det asketiske. Når det gjelder rikdom gir boken også en mangfoldig definisjon på hva rikdom er. Det handler absolutt ikke bare om det som kan måles i tall. Motsetningene er gjennom boken plassert i ulike personer, men alle disse motsetningene bor i oss alle og gir opplevelse av gjenkjennelse.

Boken er skrevet på 1930-tallet og handlingen lagt til middelalderen, men siden den i stor grad handler om menneskesinnet, vennskap og individets reise gjennom livet, er den like aktuell i dag. Vennskapet mellom Narsiss og Gullmunn er nok ikke alle forunt å oppleve i løpet av livet. Det er et forhold i utvikling, og gjenkjennes av gjensidig respekt, tilgivelse, beundring og genuine ønsker om den andres beste. Det handler om veivalg og det å finne seg selv. Det vi så moderne beskriver som prokrastinering, er nok det Gullmunn i stor grad driver med fordi han sliter med å forstå seg selv.

Historien er fra side 1 og til siste setning også en beretning om kjærlighet i ulike former. Med kjærligheten kommer utfordringer og følelser - alt fra den inderligste vellyst til det største mismot.

Jeg får inntrykk av at Hesse vil fortelle leseren at vi alle er elskbare, interessante, kloke, verdig og har noe å lære bort, men at vi i sammenligning med andre mister dette av synet.

Denne boken er for lite omtalt her inne.

Jeg klarte ikke å skrive ett ord om den da jeg leste den i fjor sommer, men jeg må prøve nå.

Fordi - dette er for meg en så fabelaktig bok at jeg mistet taleevene etter å ha lest den. Jeg begynte å hikste ukontrollert i visse partier av boken, nesten uten å vite hvordan det skjedde.

Som Steppeulven er dette en riktig dannelsesroman, som behandler dualiteten i menneskenaturen. I Steppeulven integreres disse, mens i denne beskrives det polarisert gjennom to venner. Narsiss tar den apollinske vei og Gullmunn den dionysiske. Det de elsker i den andre er deres egen motsetning, og det de er forent i er viljekraften og kjærligheten til å leve denne veien ut.
Jeg tror alle kan lære om sine tilsynelatende uforenlige paradokser gjennom både Steppeulven og Narsiss og Gullmunn. Om stadig å bli dratt mellom poler.
Hovedpersonene er skildret med en omhu og omsorg jeg sjeldent har lest maken til.

Jeg har så stor kjærlighet for denne boken at jeg vil ikke utdype den noe mer. Den er for meg fullkommen!

Narziss og Guldmund er en fin fortelling om vennskap. Jeg kjenner ikke så mange bøker som forteller om vennskap. Derfor liker jeg den.