Bokelskere.no

Jeg er så glad i Murakamis skrivestil at det er vanskelig for meg å være helt objektiv når jeg skal si noe om denne boken. Jeg kan begynne med at den er veldig tynn og lettlest, i motsetning til det meste annet Murakami har skrevet. En får sympati med Haijme, og med Shimamoto selv om en ikke får vite mye om livet hennes. Men en sympatiserer også med kona som sitter hjemme med to barn. Og ønsker vel kanskje mest at Haijme skal bli i det livet han har.
En blir fanget inn i historien, ser levende for seg omgivelser og av og til også følelser. Samtidig som en ønsker å påvirke karakteren. Ønsker å ta de rette valgene. Ønsker at det skal gå bra.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Typisk Murakami, dette, men ikke av hans beste. De beste er selvfølgelig, Trekkoppfuglen og, Kafka på stranden. Der snakker vi superb litteratur! Vel, vel... Vest for solen, syd for grensen er umiskjennelig Murakami. En eksistensiell roman, står det bakpå boka og jeg skriver under på det. En tynn og kjapplest bok med nok en typisk Murakami mannlig og litt miserabel hovedfigur som rotløst og viljeløst flyter på livets elv gjennom boka. Meget tolkbar og litt rar, løs, slutt, men ok, this is Haruki Murakami, folkens! Jeg triller en god firer på terningen;-)

PS bokas story er klart selvbiografisk. Dette med at hovedpersonen driver to serveringssteder/ barer-puber og at han heter, Hajime (forfatterens fornavn er, Haruki) stemmer godt med Murakis egen person/ liv/ navn. Godt mulig at andre ting i romanen også er linket opp mot Haruki Murakamis eget liv/ egen person.

Mesterlig om relasjonen mellom mann og kvinne. Evig aktuelle tema skildres briljant og levende. Det lukter av levd liv og slik jeg forstår det er det og deler av forfatterens liv som skildres. Så langt min beste opplevelse av HM, siden boka 1Q84!

Hajime er i slutten av 30-årene; vellykket både i privatlivet og i yrkeslivet. Vi får innblikk i to forhold han har hatt til kvinner, og som har betydd noe spesielt for ham. Shimamoto som han mistet kontakten med i 12 årsalderen, og Izumi som han endte med å svikte på verst tenkelig vis. Han kan aldri glemme Simamoto, og minnet om henne forfølger ham.

Hajime opplevde 20-årene som et eneste langt ensomt gjesp, men livet tok en positiv vending da han møtte henne som skulle bli hans kone, Yukiko. Sammen får de to døtre og livet smiler til ham. Men like fullt er han ikke helt fornøyd.

En dag dukker Simamoto opp igjen. Hvor langt er han villig til å gå for å få henne? Og hva får han?

Dette er ikke av de mest spektakulære romanene Haruki Murakami har skrevet. Like fullt fenget den meg fra første side, fordi temaet er så universelt. Murakami skriver veldig godt i all sin enkelhet og det er lett å leve seg inn i hovedpersonenes liv.