Ord blir fattige når man skal beskrive en slik bok. Boken forteller om livet til Inger Marie Gulbrandsen, hennes liv før, under og etter krigen. Både i barneår, tenår, årene med motstandsarbeid, tiden i konsentrasjonsleir og litt om tiden etter frigjøringen. Det er veldig sterkt det hun forteller om og jeg er glad for at hun har orket å være så åpen og dele historien sin. "Det er ikke noe viktigere enn at kampen blir ført videre til nye generasjoner" s146. Boka vant førstepris i Gyldendals konkurranse om beste biografi for barn og ungdom i 1998. Viktigheten av å lære barn og unge om krig og historien er så viktig, likevel tror jeg nok at barn og ungdom i 98 var noe mer hardhuda enn nå. Det var ingenting underveis i lesinga som gjorde at jeg tenkte at det var en bok skrevet med barn eller unge som målgruppe. Selv om jeg vet at Gulbrandsen har vært noe restriktiv med historiene i boka, unnlatt noe av "det verste". Selv var jeg så heldig å få besøk av henne på skolen for å holde foredrag i ungdomsårene. Det er flere historier i boka jeg gjenkjenner fra hennes foredrag hvor hun har unnlatt det verste av historiene i boka. Boka er likevel er grusom og nødvendig fortelling av hva som fant sted.