Bokelskere.no

Romanen følger livet til Celie, en ung afroamerikansk kvinne i det sørlige USA på begynnelsen av 1900-tallet. Gjennom hennes brev til Gud og senere til søsteren Nettie, utforskes temaer som rasisme, seksuell vold, kjønnsroller, og kvinners frigjøring.
Boken tar for seg temaer som incest, vold i hjemmet, kvinners rettigheter, og den afroamerikanske kulturen. Den utforsker også temaer rundt kjærlighet, vennskap, og selvaksept.
En fin-fin Sørstatsroman fra begynnelsen av 1900-tallet der handlingen er preget av en reise fra undertrykkelse til selvstendighet, med fokus på kvinners styrke og solidaritet på tvers av rase og klasse.

Følgende er utdrag av ein lengre anmelding frå bloggen min
https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2018/11/15/tankar-om-the-color-purple/

Kort om handlinga:
boka omtalar liva til ein gruppe svarte menneske i tida mellom dei to verds-krigane
Vi følgjer to hovudpersonar: Celie og Nettie – to systrer med vært ulike livsforløp: den eine blir gifta bort som tenåring, ho andre ”kjem seg unna” (med systras hjelp) og ender opp som misjonær i Afrika
historia blir fortalt via brev skrivne av dei to systrene
Boka gjer eit solid og realistisk innblikk i livet til dei to systrene, og til menneska rundt dei

Celie – er den eg vil seie er hovudpersonen her, mens Nettie blir ein slags bi-hovudperson, om det går an å seie. Celie blir transformert i denne boka – frå ei taus og lydig spinkel jentunge som ”berre” tar i mot alt som kastast på ho – mishandling, vald, svik … Livet hennar endrar seg, sakt men sikkert, i det ho blir ven med Jazz-artisten Shug Avery. Endringane skjer gradvis, og ein legg ikkje heilt merke til at det frå side til side, men innan boka nærar seg halvvegs er det ei ny – og samstundes den same, gode gamle – dama som skriv.

MINE TANKAR
Om å lese boka: det var ikkje ”berre berre” for meg i starten, for ho er skriven på eit språk som er tilpassa hovudpersonen og som reflekerar hennar utdanning (eller mangel derå); altså er ikkje språket «rett fram» og formulert slik ein er vant med. Det er ikkje grammatisk korrekt, det manglar komma, dialogar står litt i hist og her midt i teksten, ein del ord er feilstava – stava etter uttale. Eg sleit altså ein stund med dette, MEN når eg først kom inn i handlinga blei eg også vandt med å lese det slik det sto, og eg blei fort oppslukt. Så – om du leser denne på engelsk, vær obs på dette og ikkje legg bort boka, for når ho først drar deg inn … ja då er vegen til fengsla kort.

Eit par ting eg merka meg som gjorde at denne boka traff så godt
+ kjensler over alt på kvar side – utan at det nokon sinne står formulert direkte som i at ”I felt that …”. Kjenslene berre traff meg, utan at eg no i ettertid kan hugse å ha sett dette skriven direkte ned.
+ Trass i vald og enorm undertrykking, framstår ikkje karakterane som stakkarslege. Heller enn berre å føle medynk, kjente eg at eg genuint heide på desse folk, at eg ville dei vel. Eg brydde meg på ordentleg om kva som skulle skje, og kjende det på humøret mitt undervegs mens eg las – eg blei genuint glad når ting gjekk litt betre, og sinna når ting ikkje var som det skulle.
+ Dette er ein dyster og trist bok, men eg har smilt fleire gonger undervegs, for det er mykje humor også her, på eit vis…
+ Eg likte jo ikkje språket i starten, men no i ettertid kan eg ikkje tenke meg ein betre måte å fortelle denne historia på. Det ville ikkje vore det same.
+ Å beskrive boka med eitt ord er ikkje mogleg, men … eg sit likevel igjen med eitt ord om denne boka, og det er sikkert ikkje politisk korrekt mtp kor brutal ho i blant er…. Men altså. Denne boka er VAKKER. Karakterane, samhaldet, kjenslene, styrken … Og eit ord til: MEKTIG.

Selve historien er utrolig sterk, men det som fascinerer meg enda mer er måten den blir fortalt på. Språket, særlig måten hovedpersonen Celie uttrykker seg på, hennes slang. At alt skjer gjennom brev, med direkte dialoger gjengitt i brevene. Karakterene, særlig Celie og hennes egenskaper. Alt det vonde, og likevel håp - og tilgivelse. Og det er ikke feil at boken tar opp viktige temaer som rasisme, kvinnesyn, vold, defekte familier, overgrep, misjonering i Afrika, slavehandelen og ikke minst kjærlighetens ulike uttrykk, samtidig som det er en positivisme gjennom hele. Et overlevelsesinstinkt. Interessant å få med på kjøpet det kulturelle i både Afrika og USA.

Føler meg beriket på mange måter etter å ha lest denne.

Alice Walker sin prisvinnende dagbokroman Fargen bortenfor (original tittel: The color purple) fortjener absolutt flere lånere! Dette er en hjertevarm og rørende fortelling om to afroamerikanske søstres søken etter livsglede, og ikke minst etter kjærlighet og religion på deres egne premisser. Her er mørke undertoner i form av incest, familievold og rasisme, likevel føles ikke romanen tung. Hovedpersonen Celie har et underholdende og ironisk skråblikk på det meste – en virkelig inspirerende tæl – og Alice Walker lar henne bruke en uvøren slang som ga denne bibliotekaren mang en latter.

Kort oppsummert er dette en tankevekkende og original feel-good roman som virkelig drar deg tilbake til 30-tallets hete sørstater. Likte du Bienes hemmelige liv eller Barnepiken, og setter pris på unik fortellerkunst, vil du trolig elske Fargen bortenfor!

Fin-fin sørstatsroman med gjennomført og overbevisende sosiolekt. Varm og god. Anbefales.

Denne romanen er utrolig god! The Color Purple tar opp flere aktuelle temaer, blant annet vold og annet misbruk, kjærlighet, lengsel, kvinnesyn, samfunn i endring og seksualitet. Jeg er veldig glad for at jeg tok meg tid til å lese denne boka, den setter livet i perspektiv.