På mandag var jeg så heldig å være til stede på en tilstelning på biblioteket i Trondheim, der blant annet Märta Tikkanen fortalte om kjærlighetstematikken i sine bøker. Det hun hadde å si og passasjene hun leste høyt for oss tilhørere slo meg rett og slett i bakken. For en kvinne, for et liv, for en forfatter! Med en gang jeg kom hjem, fant jeg fram Århundrets kjærlighetssaga, og begynte å lese.
Ser til min forbauselse at boka er klassifisert som roman under mer bokdata. I virkeligheten består boka av dikt forfatteren skrev først og fremst til seg selv, uten tanke på utgivelse. Leseren får ta del i Märtas liv og hennes ekteskap, mest på ondt. Hun skildrer samlivet med den begavede og bejublede ektemannen på en rå og hudløs måte. Tekstene er direkte og ærlige, det er sånn at nesten hver eneste linje, hvert eneste ord gjør vondt. Samtidig er det så vakkert, så vakkert…
Hva skjer når den stormende forelskelsen er over og man endelig greier å se sin elskede for det han virkelig er? Hva skjer når man er lei av alltid å gå på akkord med seg selv, av hensyn til den andre? Hva skjer når man har barn med og lever med en narsissistisk, berømt og anerkjent hustyrann av en alkoholiker? Hva skjer når man egentlig bør, men likevel ikke greier å forlate sin mann? Det er nettopp disse følelsene Tikkanen skildrer på en mesterlig måte i denne boka. Hennes enorme styrke, hennes svakheter, hennes hjerteskjærende åpenhet, hennes bitterhet, hennes håp, hennes mismot, hennes kjærlighet, hennes hat, hennes behov, hennes selvutslettelse.. Alt blir beskrevet, uten at Tikkanen noensinne tyr til klisjeer.
Jeg ble fullstendig slått i bakken av denne boka! Forfatteren uttrykker seg på en måte som gjør at leseren føler seg veldig nær henne. Midt i all elendigheten makter hun å skrive poetisk vakkert og samtidig direkte og rått om det hun opplever. Dette er en bok jeg tror jeg aldri kommer til å glemme. Anbefales på det sterkeste!