Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Jeg liker å lese bøker som krever at jeg må utvide "horisonten" min. Men noen ganger blir en bok et slit å komme gjennom. I utgangspunktet er romanen en gripende historie. Det forfatteren fyller på med i tillegg hadde nok vært lettere tilgjengelig for meg om han ikke hadde skrevet som Dag Solstad: lange setninger, ingen avsnitt og kapitler. Her er det lett å "ramle av lasset" innimellom - tankene vandrer i alle andre retninger enn der forfatteren vil ha meg. Et innlegg på bloggen min som jeg skrev etter å ha lest romanen

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Uvanleg - sært - gripande

Ei spesiell, og nesten meir enn spesiell bokoppleving. Miljøet er både frå nyare tid, og frå tida rundt 2. verdskrigen. Vi er i fleire europeiske land, men kanskje mest i Wales og Praha.

Eg-personen i boka møter Austerlitz tilfeldig på ein jernbanestasjon, og dei kjem i snakk - om arkitektur. Kanskje ikkje så rart sidan Austerlitz er arkitekturhistorikar. Dei møtest fleire gonger, og litt etter litt får vi kjennskap til historia om den vesle guten som blir sendt åleine til England, hans oppvekst hos kjenslekalde fosterforeldre i Wales, og etterkvart hans kvilelause leiting etter fortid og røter.

Jeg minnes bare at idet jeg så gutten sitte på benken, ble jeg meg bevisst, tvers gjennom den sløve forvirringen jeg følte, den ødeleggelsen som det faktum at jeg var forlatt, hadde forårsaket i meg gjennom alle de årene som var gått, .....

Innleiingsvis forstod eg nesten ikkje kva dette handla om, sidan arkitekturhistorie fekk så stor plass. Men, er glad eg ikkje gav opp.
Eg opplevde boka som sær, krevande og givande - og: alle svar fekk eg ikkje!
Ikkje minst er boka uvanleg i regi/ komposisjon - den er nesten utan unntak fri for avsnitt og kapittel - med lange, lange setningar, uvanleg mange innskot og oppramsingar. Dei tettpakka sidene blir avbrotne av fotografi, ein god del, som illustrerer det hovudpersonen er oppteken av: Arkitektur, jernbanestasjonar og gravplassar ma....i tillegg til personar som kan bety noko.
Stilen fekk meg til å tenkje på ein ivrig, munnleg forteljar som nesten ikkje tek pauser. Eg opplevde også ein uvanleg god språkleg symbolsk bildebruk - nokre setningar gav uventa assosiasjonar.

Denne boka blir ein kanskje ikkje så fort ferdig med, og trur nok at det er ei bok som kan gi nye, gode opplevingar ved gjenlesing. Ei favorittbok vart det hos meg, Kar: seks

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

Readninggirl30Nils PharoEivind  VaksvikEllen E. MartolHallgrim BarlaupEgil StangelandJørgen NIreneleserPiippokattaLailaKirsten LundToveEmil ChristiansenKristine LouiseRufsetufsasveinLabbelineVegardBjørg Marit TinholtSigrid NygaardTheaSolJane Foss HaugenBerit RLeseberta_23Tine SundalMarenSiri Ann GabrielsenKarin BergSynnøve H HoelLeseaaseAstrid Terese Bjorland SkjeggerudKristin71Odd HebækRoger MartinsenJarmo LarsenBente NogvaIngvild STanteMamieAnniken L