Bokelskere.no

I Alle tiders torsdag er vi tilbake i Cannery Row i kystbyen Monterey i solfylte California. Ti år og en verdenskrig har passert siden sist vi møtte den herlige gjengen i Cannery Row. Noen er døde eller borte på andre måter, nye er kommet til. Den vennligsinnete og alltid hjelpsomme marinbiologen Doc er nedfor. Innbyggerne har sine klare oppfatninger av hva som mangler ham (en erkjennelse som sitter langt inne hos Doc), og de skyr ingen anstrengelser for å hjelpe. Det er omkring denne enkle, men akk så dyptloddende, historien bokens hele handling spinner.

Alle tiders torsdag bobler over av humor og livsvisdom. Persongalleriet kan nok omtales som outsidere, i mine øyne representerer noe dypt menneskelig; noe som vi alle kan kjenne oss igjen i. Våre svakheter og skrøpeligheter, vår omtanke og kjærlighet, og det heltemotet vi kan utvise når det virkelig kreves av oss. Alt dette er tatt på kornet i et presist og lekent språk. Ikke et overflødig ord. På mindre enn to hundre sider trer disse karene, og enkelte kvinner, så levende og troverdig frem for oss.

Doc i all sin ensomhet, Suzy, som prøve å beskytte seg bak sin arroganse, Josef og Maria Rivas med sin skrudde moral, og den redelige horemamma’en Flora/Fauna. Her er endatil en forfatter, kelneren Joe Elegant, som i morgentimene skriver romaner på grønt papir. For ikke å snakke om Hazel, vår rørende helt som ingen forventer noe av – og som overgår seg selv. Å, som jeg elsker Hazel!

”Ingen vet hvordan sann storhet kommer til et menneske. Den kan ligge latent i menneskets mulm og mørke, eller den kan bore seg inn utenfra som hvinende spyd og lanser. Så meget vet man imidlertid om storhet: den oppstår og settes ut i livet av nødvendighet; den fødes aldri uten smerte; det mennesket den har kåret, er for alltid forandret, lutret og henført på samme tid, -- han kan aldri bli alminnelig mer.” (s. 180)

Flere partier er skrevet i ren eventyrstil; tyngdekraften oppheves, forunderlige mirakler finner sted, klapperslangene snakker. Og alle dryppene av gullkorn som likesom tilfeldig faller inn i teksten: ”… det klargjørende sprang skjer fra forvirringens fruktbare grobunn” (s. 26), ”Ingen er riktig lykkelig som aldri har latt seg lure” (s. 39), ”Furuene holdt seg i live bare ved å føye seg etter de krefter som var sterkere – ” og ”Han visste at medlidenhet og forakt er brødre” (s. 65)..

Som i Cannery Row er jeg fascinert av de vakre og detaljerte beskrivelsene av det yrende livet i fjæra. De bittesmå blekksprutene som Doc studerer, deres fakter og reaksjoner, fargeforandringene når de uroes. Det er åpenbart at dette fagfelt kjenner Steinbeck godt. Interessant lesing.

Hva er det med Alle tiders torsdag som gjør boken til et lite mesterverk? Den underfundige, varme og alvorlige humoren. Ironien. Aldri ondskapsfull og uthengende. Noe i skjæringsfeltet mellom det tilsynelatende enkle og banale og det dypeste alvor…

For meg er fysiske reaksjoner én ”lakmustest” på en god bok. I Alle tiders torsdag ler jeg høyt gang på gang, fryser på ryggen av spenning, og er sannelig på nippet til å felle en tåre! Ved forrige lesning, terningkast 6. Nå terningkast 6 +, pluss en plass på min eksklusive favorittliste.