Bokelskere.no

Festlig, spennende, men til tider langtekkelig og absurd.

Opptakten fra Oslos (den gang Kristianias) restaurantmiljø under den mest hektiske jobbetiden under første verdenskrig er et høydepunkt i boka. Hovmester Waldemar Mathiesen er skildret med engasjement, troverdighet og empati.

Hovedpersonen, Wilfred «Willy» Sagen, er det derimot vanskelig å få noe særlig tak på, selv om forfatteren strever hardt med å forklare hvor kompleks og dobbeltbunnet denne 21-åringen er.

En annen sentral karakter er Wilfreds første samboer, kalt Celine, som er like vakker, uutgrunnelig og kameleonaktig som Prousts Albertine i «På sporet av den tapte tid». Det er nok ikke tilfeldig at flere av karakterene har franske kallenavn: Celine, Adèle og René.

Andre del av boka omfatter en spennende skildring av undergrunnsmiljøet i København med sprit- og spillebuler, som vår antihelt såvidt berger seg gjennom. Slutten av boka er derimot en nedtur. Til å være utgitt så seint som i 1956 virker språkføringen underlig gammelmodig og til tider ugjennomtrengelig. Innimellom er teksten likevel svært så sitatverdig. Kanskje tiden har løpt vekk fra Johan Borgens hovedverk, Lillelord-trilogien?

Jeg visste ikke at dette var andre del av Lillelord-trilogien da jeg begynte å lese den. Et stykke ut i boka begynte jeg å mistenke det, og etter videre lesning ble jeg sikker på at dette var fortsettelsen på Lillelord. At det handlet om en trilogi, og at den har en fortsettelse, ble jeg ikke klar over før jeg begynte å lese Borgens leksikon-biografi...

Boka begynner engasjerende med et levende tidsbilde av hovmester Valdemar Mathisens hektiske arbeid under 1. verdenskrig i Oslo, i et Norge som jo var nøytralt men med skipsfart og børs sterkt engasjert i krigen likevel. Scenen gir bakteppet for første del av boka som minner sterkt om 80-åras jappetid, med lysky aksjespekulanter som strør om seg med penger, blottet for bekymringer om morgendagen, krigens slutt og festens slutt. Midt i dette menasjeriet av lettvektige levemennesker finner vi altså Lillelord, eller Wilfred Sagen - noe distansert fra det hele, riktignok, men likevel med på notene på sitt vis.

Nå skal jeg innrømme at jeg skriver denne bokomtalen etter bare så vidt å ha påbegynt lesningen av den første boka i trilogien, Lillelord, så referansene kan jeg i liten grad gi. Det blir imidlertid tydelig utover i boka at hovedpersonen lider under "tilværelsesns uutholdelige letthet", at noe grunnleggende mangler hos ham som skulle gi en forankring i tilværelsen, og det kommer klart fram gjennom gjentatte henvisninger at det er det uforløste forholdet til faren, som han bare har vage, men eksistensielt truende, minner om, som synes å styre hans skjebne. Først ved bokas avslutning får vi løftene om en forløsning gjennom en dramatisk krise.

Jeg var ikke helt fornøyd, mens jeg leste boka, med Borgen. Jeg opplevde at han bruker veldig mye tekst på vage metafysiske tegninger, at lange avsnitt var ufokuserte, og ikke bare ufokuserte fordi han ønsket det slik men i for stor grad fordi Borgen selv må ha vært usikker på hva som red hovedpersonen i dypet av hans sinn - altså, det må jo ha stått gnaske tydelig, men Borgen har ønsket å beskrive dette sinnets dype landskap i detalj og gi leseren en gjennomgripende dybdepsykologisk forståelse av Wilfred Sagen. Slik virket det på meg som at Borgen spinner seg inn mot den uklare kjerne han ikke helt makter selv å begripe fra tilstrekkelig mange kanter, slik at bildet skal bli tilstrekkelig klart for leseren, men dette på bekostning av det jeg opplever som ordgyteri.

Deler av boka er altså tunge å bevege seg gjennom, og forfatteren burde vel hatt enda større psykologisk innsikts-evne og kunnskaper for virkelig å ha kunnet skrive denne boka slik man kunne ønske seg den. Og siden jeg ikke har lest resten av trilogien skal jeg avstå fra flere konklusjoner.