Dette er den første svenske klassikaren eg les, og også den første av denne forfattarinna. Eg blei i utgangspunktet nyfiken pga tittelen, deretter fordi eg leste at Selma Lagerlof var den første kvinna som vann Nobelsprisen i litteratur.

SUPERKORT SKILDRING AV BOKA:
Ei relativt spinkel og mager bok, med ein relativt stor fortelling inni.

HANDLING:
Hovudpersonen i boka er Jan og vi får i denne boka sjå korleis han opplever å for første gong kjenne og erfare kjensla av kjærleik. Denne kjærleiken vaknar i han då dottera (som han i utgangspunktet ikkje er særleg begeistra for å skulle få...) blir født. Og så - då ho omsider forlét heimen som syttenåring går denne kjærleiken over i noko anna, til noko vondt og altoppsluknade som driv han frå vettet.
I boka følger vi Jan, Kattrina, dottera, og tidvis ein del andre mindre karakterar. På sine knappe to hundre (+) sider får forattaren formidla ein stor fortelling og nokre "små", fattige menneske i Sverige.

EI LITT MEIR UTDYPA SKILDRING AV MITT MØTE MED BOKA:
Eg frykta at boka skulle vere "seig" og treig, at hennar alder skulle gjere språket framande og komplisert. Heldigvis var ikkje dette tilfelle. Dette er ei lettlesen lita bok som gjer ein mogleheiten til enten å "berre lese" og følge plottet, eller ein kan velgje å dvele litt ved enkelte parti - for det står mykje mellom linjane her. Mykje kan tolkast, mykje kan ansjåast som frampeik og hint. Og det finsst og ein god del symbolikk her. Men dette kan ein også velgje å "ignorere" og likevel få ein fullgod lese-oppleving.

En klassiker innenfor naturalismen

Selma Lagerlöf (f. 1958 d. 1940) debuterte med romanen "Gösta Berlings saga" i 1891. I løpet av sin forfatterkarriere skrev hun 21 bøker, og "Gösta Berlings saga", "Jerusalem" (1901-1902) og "Keiseren av Portugalia" (1914) hører med blant hennes mest kjente romaner. Lagerlöf mottok Nobels litteraturpris i 1909 - som den første kvinnen så langt i litteraturprisens historie. De fleste romanene hennes har handling lagt til Värmland, hennes hjemtrakter. (Kilde: Wikipedia)

(Dette er en spoiler - så vet du det før du leser videre.)

I bokas åpningsscene skal Jan Andersson på Skrolycka bli far for første gang. Han har et ambivalent forhold til det hele, for det er så vidt han og Kattrina klarer seg i utgangspunktet. Noe kjærlighetsekteskap er det heller ikke.

"- Jeg lurer på om det er noen som tror jeg er glad for å få denne ungen, mumlet han der han satt, og med det samme sparket han til en liten vedkubbe så den fløy helt ut på tunet. For det er jaggu den verste uløkka jeg kunne komme ut for. Da vi gifta oss, Kattrina og jeg, så var det for at vi var lei av å gå som tjenestefolk hos Erik på Falla og ville komme under eget tak, men neimen ikke for at vi skulle få unger." (side 7)

Men om Jan ikke er glad for å bli far, endrer dette seg for alltid i det øyeblikket veslejenta blir lagt i armene hans. Han vil knapt gi henne fra seg etter dette, og det vokser frem en kjærlighet så uendelig vár og rørende, som jeg knapt kan huske å ha møtt i den naturalistiske litteraturen - kanskje med unntak av forholdet mellom faren og Sjur-Gabriel, slik dette er beskrevet i Hellemyrsfolket (bind I - "Sjur-Gabriel").

Jan vet knapt hva godt han kan gjøre for veslejenta som etter hvert får navnet Klara Fina Gulleborg - til vanlig bare kalt Klara Gulla. Han følger henne opp i alle livets henseender, og hun vokser opp til å bli en vakker og robust jente, som utelukkende er til glede for foreldrene, der de bor i den fattigslige stua på Skrolycka, navnet som til forveksling både ligner "lykke" og "ulykke". Hadde det ikke vært for hennes fattigslige og usle byrd, kunne nok både den ene og den andre ha tenkt seg å gifte seg med henne ... Men slikt gikk selvsagt ikke an på den tiden.

Etter at Erik på Falla dør og sønnen Lars Gunnarsson overtar, blir Jan og Kattrina plutselig avkrevd for den uhyrlige sum av 200 riksdaler for grunnen som deres lille stue står på. Det er da Klara Gulla tilbyr seg å reise ut for å tjene penger slik at foreldrene slipper å bli hjemløse. I mellomtiden har en tilfeldig handelsreisende insistert på å gi henne et rødt kjolestoff som det blir sydd kjole av, og som virkelig fremhever hennes ynde og skjønnhet. En ynde og skjønnhet som provoserer spesielt presten, for han "ser" at dette ikke vil føre til noe godt for henne. Her har man å bli ved sin lest - det er det tryggeste!

Klara Gulla reiser med dampbåten "Anders Fryxell", og da foreldrene vinker henne avgårde, er de alle uvitende om alle de årene som skal gå før de ses igjen. Foreldrene er analfabet, og kan ikke lese brevet som kommer fra Klara Gulla, men må ha hjelp til dette. Skrive tilbake kan de heller ikke.

"Nå er det bare han jeg skal lage mat til", tenkte Kattrina, "bare han jeg har å vente på. Men hva bryr jeg meg om han? Han kunne like gjerne ha reist, han med. Det var jenta som skjønte seg på han og pjattet hans, men ikke jeg. Det hadde vært bedre å være alene."

"Det ville vært lettere å gå hjem med sorgen, om jeg ikke hadde hatt gamle sure Kattrina sittende i stua," tenkte Jan. "Jentungen rådde så godt med henne at hu fikk a både blid og mild. Men nå får en vel aldri mer høre et vennlig ord fra den kanten." (side 85)

For når kjærligheten er borte, mister selv hverdagens rutiner sin mening ...

Så går tiden, og faren Jan går sakte men sikkert til grunne i sin lengsel etter datteren. Han venter på at Klara Gulla skal dukke opp hver gang dampbåten kommer. Mens resten av bygda har fått nyss i at det har gått riktig ille med henne der inne i byen. Ja, at hun er blitt en fallen kvinne. Dette kan Jan ganske enkelt ikke klare å ta inn over seg, og det er da keiserinnen av Portugalia oppstår. Selv er han keiseren av selsamme rike.

"- Når keiserinna av Portugalia står her på brygga med gullkrone på hodet, og sju konger går rundt henne og holder kappa hennes oppe, og sju løver ligger tamme ved føttene hennes, og sjuogsøtti krigsgeneraler går foran henne med dragne sverd i hånd, da får vi se om du tør si det samme til henne sjøl, Prästberg, som du har sagt til meg." (side 122)

... sier Jan til Prästberg, som var den første som kom med de uhyrlige påstandene som Jan aldri ville gjenta, "ikke engang i sine egne tanker".

Jan lever seg virkelig inn i rollen som keiseren av Portugalia, og selv om bygdefolket gjør narr av ham, enser han dem ikke.

"Aldri før hadde Jan på Skrolycka hatt så mye å tenke på og gruble over som nå når han var blitt keiser.

For det første måtte han jo være ubegripelig påpasselig etter at storheten var kommet over ham, så han ikke lot hovmodet få innpass hos seg. Han måtte alltid huske på at vi er mennesker, vi er alle skapt av en og samme materie, og fra ett og samme foreldrepar nedstammer vi, og svake og syndige er vi alle, så i bunn og grunn har den ene ikke noe å rose seg av fremfor den andre.

I hele sitt liv hadde han sett seg lei på hvordan mennesker prøvde å heve seg over hverandre, og nå ville han ikke gjøre det samme. Men han merket nok at det ikke var så lett å holde seg til den rette ydmykheten for en som var blitt så opphøyd at det nå ikke lenger fantes noen i hele sognet som var hans like." (side 139)

Klara Gulla dukker opp til slutt - etter anslagsvis 15 år uten at hun har gitt en lyd fra seg i mellomtiden. Hun er staselig kledd da hun dukker opp, og hun fører seg som en som har kommet seg til penger og verdighet. Hun har i mellomtiden fått seg et husvære og kommer for å hente foreldrene med seg. Hadde det bare ikke vært for at hun skjems så inderlig av sin far ... Han er jo ikke riktig klok, og hun blir beskjemmet da moren forteller at han ble slik fordi hun - øyesteinen hans - forsvant ut av hans liv så brått, og uten å gi livstegn fra seg. Like fullt ønsker hun å la faren bli igjen, og de to stikker av gårde med dampbåten når faren ikke er der.

I siste liten får faren nyss i at de to har reist sin vei, og han rekker frem tidsnok til å se båten legge fra kai. Angeren og samvittigheten rammer Kattrina, men uten å kunne gjøre noe ser de Jan hoppe på sjøen og forsvinne ned i dypet ...

Deretter er det Klara Gulla som vandrer hvileløst langs bryggene mens det soknes etter farens lik. Hun har tom. en kiste klar for det øyeblikket de skulle finne ham. Innen så skjer, dør moren. På dødsleiet oppdager moren at datteren, som hun etter hjemkomsten har synes var stygg, nå er blitt pen igjen. Under begravelsen dukker kisten med faren plutselig opp. Liket av ham er funnet og foreldrene kan forenes i døden.

I mitt eksemplar av boka er det et etterord ved Agneta Taube. Hun tar bredt for seg av Selma Lagerlöfs litteratur, men kommer i siste halvdel av artikkelen inn på "Keiseren av Portugalia" - et avsnitt som har overskriften "En kjærlighet som overgår all forstand".

Taube tar for seg spenningsfeltene i teksten og symbolbruken. Jans fortvilelse over å bli far versus den grenseløse lykken han føler når barnet legges i armene hans. Det røde kjolestoffet som er årsaken til Klara Gullas triumf og fall (bl.a. fordi den samme kjøpmannen som ga henne kjolestoffet også førte henne ut i prostitusjonen da hun kom til storbyen). Vendepunktet da de 200 riksdalene skulle innkreves. Pengene kommer fra "veslejenta", men prisen de betaler er at de mister henne. Faren som dikter sin egen virkelighet. Bygdas folk som på en måte "godter seg" over det som skjer - for de husker jo jentas triumf i den røde kjolen - en triumf hun som fattigjente ikke hadde noen rett til å føle. Det paradoksale i at Jan gikk langs bryggene i alle år og ventet på at datteren skulle komme hjem, til at Klara Gulla går hvileløst rundt på samme sted og venter på at farens lik skal dukke opp. Og alt skjer i en tid der man virkelig var overbevist om at de døde kunne straffe de levende. Og i naturalistisk ånd går det selvsagt riktig ille med Lars Gunnarsson, mannen som forårsaket deres ulykke. Han får sannelig betale prisen for sin grådighet og sin hjerteløshet ...

"Keiseren av Portugalia" er i tillegg til å være en naturalistisk roman, skrevet i et naivistisk språk. Typisk for naturalismen er at den omhandler tragiske menneskeskjebner, der menneskene er prisgitt arv og miljø. Det bakenforliggende motivet for forfatterne som benyttet dette fortellergrepet var gjerne å vise frem det tragiske i all sin gru - i håp om at samfunnet for øvrig skulle våkne opp og ønske å gjøre noe med det.

Som eksempel på det naivistiske ønsker jeg å trekke frem et avsnitt på side 206:

"Klokker Svartling hadde et slikt ansikt at det ikke viste mer av hans tanker enn han ville at det skulle vise, og det holdt seg helt ubevegelig mens han snakket med Klara Gulla. Men Kattrina visste nok hva han tenkte allikevel, han som var som en far for hele sognet. "Hvorfor skal en gammel mann som har både hustru og datter i live, være nødt til å komme til fremmede? Lisa er et godt menneske, men hun kan jo aldri ha slik tålmodighet med ham som hans egne." Det tenkte han. Og det gjorde han rett i å tenke."

Det blir noe barnlig over teksten, hvor det meste forklares i flere omganger og i mange ulike lag. Selma Lagerlöf behersker dette til fingerspissene, og derfor blir det aldri kunstig. Det er enkle folk vi leser om i romanen, og det er deres måte å reflektere over tingene på vi herved introduseres for. Dette gjør persongalleriet svært troverdig, og som leser blir vi dratt inn i deres uslåelige logikk.

Jeg synes det var spennende omsider å få lest denne romanen som så mange har anbefalt meg. At jeg skulle bli så engasjert at boka bokstavelig talt ble slukt, hadde jeg likevel ikke regnet med. Det er en sørgelig historie, som tiden nok har gått litt fra er jeg redd, men det er samtidig et tidsbilde på hvordan fattigfolk en gang hadde det både her til lands og i våre naboland. Var man av fattig byrd, spilte det ingen rolle at man var et godt menneske. Forholdene ble heller ikke lagt til rette for at man skulle kunne gjøre kloke valg, fordi nøden tvang en i den ene retningen som fantes ...

Selma Lagerlöf skriver lett og levende, og derfor er det alltid en fryd å lese hennes bøker. Så er det kanskje ikke så mye motstand i tekstene hennes, men dette kan man lese mer om i Tore Renbergs essay-samling "På fest med litteraturen" om tre forfattere, bl.a. Selma Lagerlöf. Stor litteratur er det uansett!

Dette var ein innertier! Du verden for ei flott, lita bok. Jan i Skrolycka, ein fattig og ringakta husmann på landsbygda i Värmland, blir far til ei lita jente, og gir henne navn etter sola. Klara Fina Gulleborg, eller berre Klara Gulla til kvardags. Faren blir grenselaust glad i jenta. Gjennom ei serie anekdoter får lesaren take del i oppveksten, og korleis jentungen kastar lys over opphavet sitt.

Når jenta veks opp og flytter heimanfrå blir faren beint fram gal av sakn etter dattera, og skapar seg ei fantasiverd der dattera er keisarinne av Portugallien, og sidan han sjølv er far til keisarinna må det naturligvis forhalde seg slik at han sjølv er keisar. Men når dattera vender attende etter 15 år utan å ha gitt lyd frå seg blir det ikkje det hjartelege gjensynet som faren hadde tenkt seg.

Skildringane til Lagerlöf i denne boka er heilt fantastiske, både av natur og livet på landsbygda, av det sårbare sinnelaget til Jan i Skrolycka, og av det fine forholdet mellom far og datter som blir så fortvila annleis når dattera vender attende som vaksen. Det er berre å gi seg over, og la seg suge inn i boka og i stemningane.

Eg høyrde denne som lydbok. Opplesaren Sidsel Meyer Aasrud sin milde stemme kler tonen i forteljinga veldig godt, faktisk så godt at det meir enn kompenserer for at ho av og til famlar etter orda.

Denne boka var det første møtet mitt med Selma Lagerlöf, men det blir garantert ikkje det siste. Faktisk blei eg så begeistra at neste lydboka eg skal høyre blir Gösta Berlings saga av same forfattar.

Husmann og keisar

Forteljinga om husmannen Jan Andersson på Skrolycka, og hans einaste dotter , Klara Fina Gulleborg, er så vakker, så vakker – så melankolsk og trist, men ikkje utan humor.

Historia startar med at Jan Andersson får ei dotter. Han er i utgangspunktet skeptisk, han ser med motvilje på alt ekstra arbeid og uro det medfører å ha eit barn. Men, så snart han får den vesle i armane er det gløymt, han er far meir enn noko anna. Klara Fina er sola i livet hans, ho er den som gjer livet verdt å leve, og han viser henne ein altoppslukande farskjærleik. Så stor er hans kjærleik at det kanskje vert litt trangt for Klara Fina.

Så når Klara som 18-åring reiser til Stockholm for å tene pengar slik at ho kan hjelpe til med å skaffe familien nødvendig kapital, misser faren fotfestet. Augnesteinen hans bryt kontakten med foreldra – og sjuk av lengt utviklar han galskap og er ei stadig kjelde til latter for sambygdingane sine når han utropar seg sjølv til keisar. Rykta som vert kviskra om hans kjære dotter er meir enn han kan bere.

Forteljinga om Jan Andersson er gripande. Hans kjærleik er stor, men hans lengt og saknad er om mulig endå større. Det som bergar han gjennom årelang venting, er livsløgna. Og når livsløgna vert teken frå han, er verknaden katastrofal.

Boka er inndelt i små kapittel, kvart kapittel er forma nesten som ei eiga lita historie, utan at samanhengen vert borte. Selma Lagerlöf si skildring av det reserverte bygdesamfunnet er teken «på kornet». Ho viser stor innsikt i den noko inneslutta menneskelege naturen som kan vere i ei lita bygd. Og – det er meisterleg fortalt!
Ei favorittbok som av meg får terningkast seks

Denne boka er noe av det vakreste jeg har lest. Jeg leste den på svensk, det er enda vakrere. Farskjærligheten er brennende, bevegende og hjerteskjærende. Selma Lagerlöf er en mester i å fortelle, rett og slett. Jeg elsker henne!