Bokelskere.no

Romanen Timene av den amerikanske forfatteren Michael Cunningham ble utgitt i 1988. Utdrag fra bokomtalen her hos Cappelen Damm som har utgitt romanen på norsk, første gang i 2003:

«Timene er en bok som kan leses som en slags hyllest til Virginia Woolf. Den handler om tre kvinner, tre liv. Clarissa Vaughan bor i dagens New York, hun planlegger en fest for sin beste venn, Richard. Richard er bifil, og har i perioder vært Clarissas elsker. Han har vunnet en litterær pris og det skal feires om aftenen. Richard selv er svært syk, og lar Clarissa ta seg av forberedelsene. Akkurat som Mrs. Dalloway går hun ut for å kjøpe blomster og planlegge selskapet. Mrs. Dalloway er faktisk Richards klengenavn på henne.

Laura Brown er den perfekte husmor i den Los Angeles på femtitallet. Problemet er bare at idyllen kveler henne. Den legger seg som en seig hinne mellom henne og verden, mellom henne og familien. Alt hun vil er å lese. Livet fins bare på boksidene, og det går så langt at hun tar inn på hotell for i smug å lese bøker.

Virginia Woolf er den tredje kvinnen vi følger. Hun er i ferd med å skrive den romanen hun siden skal bli kjent for, Mrs. Dalloway.»

Hovedårsaken til at jeg lånte romanen av biblioteket og nå har lest den, er at den omtales i boken jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen

Timene er filmatisert (2002) med Nicole Kidman i rollen som Virginia Woolf, Julianne Moore som Laura Brown og Meryl Streep som Clarissa Vaughan. Filmen ble Oscarnominert i ni kategorier. Nicole Kidman vant Oscar i kategorien «Beste kvinnelige hovedrolle». Jeg har ikke sett filmen, men vurderer å se den. Det samme gjelder å lese romanen Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Romanen står i bokhyllen og jeg har startet å lese den flere ganger og ikke funnet kjemien. Jeg mangler sympati hovedpersonen slik hun blir fremstilt i begynnelsen av romanen. Mulig jeg nå har fått et bedre grunnlag for å lese den.

I biografien til Elisabeth Beanca Halvorsen fremgår det at Timene er basert på novellen Til værelse nitten av Doris Lessing. Doris Lessing var ikke imponert over hvordan Virgina Woolf er fremstilt i filmen;

«... The Hours framstiller Woolf på en måte som hennes samtidige vel måtte ha undret seg over? Hun er selve bildet på en følsom og lidende kvinnelig romanforfatter. Hvor er den skadefro, ondskapsfulle og vittige damen faktisk var? Og fæl i kjeften også, dog med en overklasseaksent. (...) Herregud som den kvinnen nøt livet når hun ikke var syk; likte fester, vennene sine, pikniker, ekskursjoner, utflukter. Å, som vi elsker kvinnelige ofre, å, som vi elsker dem. (Time Bites, «Carlyle's House»:23)

Romanens prolog starter slik:

«Hun skynder seg ut av huset, i en kåpe som er for varm for årstiden. Det er i 1941. Enda en krig er begynt. Hun har lagt igjen et brev til Leonard, og ett til Vanessa. Hun går målbevisst mot elven, sikker på hva hun skal gjøre, men selv nå blir hun nesten distrahert ved synet av sanddynene, kirken og en håndfull sauer, hvitglødende, med et svakt islett av svovelgult, som beiter under en mørknende himmel. Hun stanser og ser på sauene og himmelen, så går hun videre. Stemmene mumler bak henne; bombefly durer over himmelen, skjønt hun ser etter flyene og ikke kan skjelne dem.«

Det er Virgina Woolf som er på vei for å drukne seg. Under kilder skriver Michael Cunningham at når det gjelder personer som faktisk har levd, som Virginia Woolf, har han i boken forsøkt å gjengi de ytre omstendigheter så riktig som mulig, slik de ville ha vært på en dag han har diktet for dem i 1923.

Det er språket i denne romanen på 218 sider som jeg liker best. Språket gjør den tidløs.

«Hun blir fort raskt av gårde med strømmen. Det ser ut som om hun flyr, en fantastisk figur med utstrakte armer og flommende hår, med pelskåpen bølgende etter seg. Hun seiler tungt gjennom strimer av brunt, kornet lys. Hun driver ikke langt. Føttene hennes (skoene er borte) støter av og til mot bunnen, og da velter de opp trege mudderskyer, fulle av bladskjeletters svarte silhuetter, som blir stående så å si stille i vannet etter at hun har drevet videre ut av syne. Strimer av grønnsvarte vannplanter henger seg fast i håret hennes og i pelskåpen, og en stund blir øynene hennes blindet av en stor floke, som omsider løsner og driver videre, snor seg sammen og loser seg opp og floker seg igjen.»

I kapittel etter kapittel følger vi de tre kvinnene en dag i deres liv. Til slutt veves historiene sammen. Her er begynnelsen på de tre første kapitlene:

Clarissa Vaughan:

«Og så må hun kjøpe blomster. Clarissa later som om hun er oppgitt (selv om hun elsker å gå slike ærender), lar Sally gjøre rent på badet og løper ut, idet hun lover å være tilbake om en halvtime.

Det er i New York City. Det er i slutten av det tyvende århundre.

Ytterdøren åpner seg mot en junimorgen så fin og nyvasket at Clarissa stanser på terskelen som hun ville ha stanset ved kanten av et svømmebasseng for å se det turkisblå vannet skvulpe mot flisene, de flytende nettene av sol sitre i de blå dybdene. Som om hun sto ved kanten av et svømmebasseng og nølte et øyeblikk for stupet, det raske kuldegrøsset, sjokket ved å kaste seg ut i det. New York med sitt lurveleven og sin barske brune løslitthet, sitt bunnløse forfall, frembringer alltid noen slike sommermorgener som denne; morgener som overalt viser tegn på en livsvilje så besluttsom at det nesten er komisk, lik en tegneseriefigur som blir utsatt for de grusomste avstraffelser i det uendelige og alltid kommer fra det uten en skramme, klar til å ta imot mer.»

Virgina Woolf:

«Mrs. Dalloway sa et eller annet (hva?), og ordnet med blomstene selv.

Det er i en av Londons forsteder. Det er i 1923.

Virginia våkner. Dette kunne være en annen måte å begynne på, javisst; med Clarissa som skal ut og kjøpe blomster en dag i juni, i stedet for marsjerende soldater på vei til kransnedleggelsen i Whitehall. Men er det den riktige begynnelsen? Er den litt for hverdagslig? Virginia ligger stille i sengen, og søvnen faller over henne igjen så fort at hun overhodet ikke er seg bevisst at hun sovner igjen. Det er som om hun plutselig ikke er i sengen sin, men i en park; en park som er utrolig grønn, grønnere enn grønnest - en platonisk visjon av en park, på samme tid velkjent og hemmelighetsfull, som antyder på parkers vis at mens den gamle kvinnen med sjalet slumrer på tremmebenken, er det noe levende og eldgammelt, hverken vennlig eller uvennlig, bare triumferende i sin kontinuitet, som knytter sammen den grønne verden av åkrer og enger, skoger og parker. Virginia beveger seg gjennom parken uten egentlig å gå; hun svever gjennom den, en sansende fjær, ulegemliggjort. Parken åpenbarer sine blomsterbed for henne, liljer og pioner, grusganger kantet med kremgule roser. En ung pike av sten, polert av vær og vind, står ved randen av et klart basseng og ser drømmende ned i vannet . Virginia beveger seg gjennom parken som drevet frem av en luftpute; hun begynner å forstå at under denne parken ligger en annen park, en underjordisk park, mer vidunderlig og skremmende enn denne; den er roten som disse plenene og trærne vokser opp av. Den er parkens egentlige vesen, og den er ikke noe så enkelt som vakker. Hun kan se mennesker nå: en kinesisk mann som bøyer ned for å ta opp noe fra gresset, en liten pike som venter. Lenger fremme, på en runding av nyspådd jord, står en kvinne og synger.

Virginia våkner igjen. Hun er her, i soveværelset sitt Hogarth House.»

Laura Brown

««Mrs. Dalloway sa at hun ville kjøpe blomstene selv.
For Lucy hadde nok å styre med. Dørene skulle løftes av hengslene; Rumpelmayers folk var ventende. Og, tenkte Clarissa Dalloway, for en morgen - frisk som bestilt til barn på en badestrand.»»

Det er i Los Angeles. Det er i 1949.

Laura Brown forsøker å fortape seg. Nei, det er ikke akkurat det - hun forsøker å bevare seg selv ved å få adgang til en parallell verden. Hun legger boken med de åpne sidene mot brystet. Soveværelset hennes (nei, deres) føles allerede mer intenst bebodd, mer virkelig, fordi en person ved navn Mrs. Dalloway er på vei ut for å kjøpe blomster. Laura ser på klokken på nattbordet. Den er over syv alt. Hvorfor kjøpte hun denne klokken, denne heslige gjenstanden med kvadratisk grønn tallskive i en rektangulær sort bakelittsarkofag - hvordan i all verden kunne hun synes at den var fiks? Hun burde ikke tillate seg å lese på sengen, ikke i dag av alle dager; ikke på Dans fødselsdag. Hun burde ha stått opp, dusjet og kledd på seg og laget frokost til Dan og Richie. Hun kan høre dem nede, mannen hennes lager frokost selv, tar seg av Richie. Det var der hun burde være, ikke sant? Hun burde stå ved komfyren i den nye morgenkjolen sin, full av enkel småprat.»

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min