Dette er en av de beste bøkene jeg har lest! Stemmen fra fortiden er for meg svært levende. Boken er kanskje spesielt viktig i dag når menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten nok en gang er under press i Europa.
Verden av i går ligner på verden av idag,men bare hvis du ser langt avgårde. Et lærestykke, en kulturgjennomgang, en persongjennomgang med namedropping i god forstand. Her treffer du notabilitetene fra europeisk historie med lange adjektivbetegnelser for hvordan Zweig opplever dem. Hans smerte, hans uvitenhet, hans følsomhet blir lagt på bordet - skånselløst. Du skjønner at det er mye du ikke fikk med deg av hva som skjedde fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til 2.verdenskrigs tyngste tider. Særlig kommer skillet frem mellom livet til de priviligerte og "de andre" og det bildet de har av hverandre - hatet, frykten, likegyldigheten, uforståenheten, lidelsen og den forferdelige gjenopprettings- eller rettferdighetsbestrebelsen.
I fire måneder, gjennom koronavåren 2020, har jeg lest meg hundre år tilbake til verden av i går. Jeg har hatt boken på øret på mine turer i fjæra mens våren brøt fram rundt meg, og parallelt har jeg også lest boka (etter at jeg oppdaget den i en eske i boden). Dette er en bok som trenger litt langsom lesing og opphold for refleksjon.
Zweig ble født inn i en jødisk familie i Wien i 1881, i byen med en "lidenskapelig trang til kulturliv", der teaterskuespillerne var opphøyd til de største forbilder og teaterprogrammet ble lest først av alt når man åpnet avisen. Zweig blir etterhvert en kosmopolitt som reiser vidt i Europa og Russland og blir kjent med alle samtidens fremste forfattere og kunstnere. Rundt 1910 får verden en ny rytme, forteller Zweig; verden blir friere. Forfatterne (i hvert fall dem Zweig var knyttet til) er opptatt av fred og humanisme, samarbeid og åndelig forening i Europa. Zweig så en viktig rolle for kulturen for et åpent Europa - ikke på det politiske plan (Zweig var lite opptatt av politikk), men på det åndelige plan.
Den nye selvtilliten i Europa førte imidlertid også til et begjær etter ekspansjon utløsende for 1. verdenskrig og det første alvorlige tilbakesteg for det forente Europa. Zweig beskriver veldig sterkt de harde etterkrigsårene i Salzburg. Blant annet om "Hamstringen"; folk som dro til bygdene og kjøpte opp det de kunne få av mat og innbo og solgte dette dyrt i byene.
Så følger et tiår med fred og økende tillit, inntil Hitler tar makten i Tyskland etterfulgt av nedtellingen til det absolutte nullpunkt i årene 1934 til 1940. Fascismens og nazismens råhet og voldsmentalitet, hvor kom den fra? Zweig peker på at det største mistak var at Wilsons plan ikke ble gjennomført. "Hans ide var å gi de små nasjoner frihet og selvstendighet,men han forsto at denne frihet og selvstendighet bare kunne bli varig hvis alle store og små stater ble knyttet sammen i en høyere enhet". Det totale folkesamband. "Det første de nyskapte småstatene foretok seg var å intrigere mot hverandre og å sloss om ørsmå landområder". Zweig ser hva som må komme og flytter i 1934 til London der han begynner å skrive denne boken. Han og hans ulykkelige generasjon må se alle håp om fred og kulturelle vennskap i Europa knust, ikke bare i èn verdenskrig, men i to.
Det imponerer meg hvor bereiste de fremste forfatterne var på denne tiden, før 1. verdenskrig. De så det som en nødvendighet å bryte opp fra stedene de vokste opp og reise ut og bosette seg i Europa hvor de kunne hente inspirasjon fra andre kunstnere og så verdien i forbrødring. For det er brødrene det handler om. De kvinnelige kunstnerne er ikke viet noen plass hos Zweig. Han nevner vennskap med Johan Bojer i Paris, men ikke Cora Sandel, for eksempel. Nå var ikke Sandel kjent som forfatter på den tiden, men at Zweig i høyden nevner bare en eller to kvinnelige forfattere i hele boken er ganske påfallende. Han gifter seg endog med en, men heller ikke hun er navngitt.
Zweig er forøvrig svært beskjeden med å skrive om privatlivet sitt. Boken er mer en kulturhistorie enn en selvbiografi. Vi blir ikke egentlig kjent med personen Stefan. Så jeg Googlet meg frem til at han innledet et forhold til Friderike Burger i 1912, som han giftet seg med åtte år senere. Hun hadde to barn fra et tidligere ekteskap. I 1934 flytter Stefan til London, mens Friderike er igjen i Salzburg. I mai samme år ansetter han (Char)Lotte Altmann som sekretær. De innleder et forhold. I 1938 flykter Friderike til Paris, men heller ikke der er et trygt; i 1940 flykter hun og (de voksne) barna til Amerika - via Lisboa, med Stefans hjelp. Han og Lotte gifter seg i 1939 og legger bryllupsreisen til Portugal. I 1941 til 1942 bor Stefan og Lotte i Brasil. Resten vet vi. Friderike skriver senere en selvbiografi om sitt liv med Stefan, der Lotte visstnok blir nærmest skvist bort av historien.
Zweig er blitt kritisert for ikke å opponere mot Hitler-riket i 30-årene, men boken "Verden av i går" er det sterkeste vitnesbyrd om hans standpunkt og om alt som gikk tapt med nazismens innmarsj.
En klassiker i verdenslitteraturen - ja.
Her er store muligheter for innsikt og refleksjon over Europas skjebne - det som var og der vi endte opp, og boka er fremdeles aktuell. Hva har framtiden for oss med de strømninger som er i tiden nå?
"I år er det 70 år siden «Verden av i går» kom ut, men innholdet er ubehagelig aktuelt", skriver Aftenposten i 2011. "Verden av i går" - Zweigs inderlige fortvilelse over Europas skjebne kommer som en reaksjon på Hitler-Tysklands innmarsj i Polen september 1939. "Verden av i går" som har undertittelen «En europeers erindringer» er skrevet i Brasil i 1940-41, mens nazistene og nasjonalismen rev i stykker Zweigs siste håp om et grenseløst europeisk, demokratisk fellesskap.
Zweig var født inn i en velstående jødisk familie i 1881 vokste han opp i Wien, en by han kom til å elske og hvor det «ingen steder var lettere å være europeer».
Zweig forstår at han ikke kan forbli i Østerrike. Han må i eksil fordi han er jøde og avskyr det totalitæres vesen. Fra utlendighet ser han sitt kjære Europa gå opp i flammer og etter å ha fullført Verden av i går , tar han sitt liv i Brasil i 1942.
Akk, ja, enkelte ting var virkelig bedre i gamle dager. Stefan Zweig var i sin tid en av kontinentets mest leste forfattere. Han skrev adskillelig mange romaner og mindre verker, og ikke minst drama. Her i Norge er han kanskje mest kjent for ''I følelsenes vold'' og ''Sjakknovelle'', begge for ørig fabelaktige verk.
I ''Verden av i går'' erindrer Zweig livet rndt århundreskiftet og frem til Hitlers erobring av makten og den uunngåelige verdenskrigen. Zweig er ganske apolitisk, men det hindrer ham ikke i å hylle det forgagne Østerrike-Ungarn. Et rike som var et multietnisk, kosmopolitisk imperium hvor det hersket fred og ro i alle årene keiser Franz Joseph regjerte. Her kunne til og med jødene leve i fred uten sjikane fra hverken myndighet og sivilbefolkning. Men kan himmelriket på jord noen gang vare særlig lenge? Akk, nei, for i 1914 falt hele verden sammen i en altomfattende voldshandling som i ettertid ble kjent som selve Krigen. Etter dette ballet elendighetene seg på, som en slags gresk ulykke. Vi kenner til verdenshistorien, men det interssante i disse memoarene er Zweigs møter med Verhaeren, Rolland, Rodin, og de andre store kunstnerne som engang har levd. Rent prosaisk er memoarene lettflytende, prosaen er klar, og sidene blas om i et raskt tempo, akkurat som veddeløpsbanen.
Anbefales!
Et dokument over verdenskrigenes uhyggelige forvarsler og langsomme begynnelser, og om vennskapet på tvers av nasjoner som ble kjørt likesom umerkelig i avgrunnen. Jeg leste denne skremt, men av de riktige grunnene - ut av den humanismen som resonnerer i meg selv og som Zweig her ensom gir orde for i et Europa i asker. Svært tankevekkende. Finstemt og flytende prosa. Vid og samtidig dyptpløyende innføring i det 19. århundre, fra et østerriksk sinnelag og blikk man ikke så gjerne ser, som er noe ganske annet enn det typisk tyske.
Jeg sitter og leser Verden av i går og merker at jeg så gjerne skulle ha trøstet Zweig og fortalt ham at det går ikke så verst med hans Europa, tross alt.
Min utgave fra 2014 av «Verden av i går» er et gjenopptrykk av Inger og Anders Hagerups gode oversettelse fra 1948. Noe modernisert i språkformen sier forlaget, men her og der heter det fortsatt Neapel, Prag og lettisk for Napoli, Praha og latvisk. Men slike gammelmodigheter stenger ikke for en medrivende fortelling om Sentraleuropa fra 1890-årene til 1940. Zweig er en strålende beretter enten han skriver begeistret om mennesker han har møtt eller skildrer menneskelige tragedier som følge av krig og politiske forfølgelser. Boka er full av motsetninger. På den ene side har to verdenskriger ødelagt det Europa Zweig hadde så store forhåpninger til, på den annen side kommer han tidlig inn på at det var sider ved det gamle samfunnet han gjerne så forsvant, som puggeskolen og en forkvaklet seksualmoral. Det beste ved boka er nok likevel portrettene av medforfattere som Rilke og Romain Rolland, skulptøren Auguste Rodin, komponisten Richard Strauss og ikke minst Sigmund Freud på slutten av boka.
Det er mange årsaker til at dette er en av de beste bøkene jeg har lest - noen gang. For det første er den godt skrevet. Den gir et bilde av den tiden forfatteren levde i og hendelsene i hans liv. Men den har også et budskap til verden av i dag. Og forfatteren skriver om så mye. Det blir ikke siste gang jeg leser den og heldigvis har jeg kjøpt den! Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.