Og fjellene ga gjenlyd.
Boka er en beretning fra livet i landsbygda i Afghanistan og en gryende utvikling av et mer moderne samfunn. Det er i sær kvinner i byene som merker endringen i form av frihet i forhold til klær og livstil. Gjennom kriger og et Taliban styrt regime faller ting tilbake til det gamle og kanskje enda verre. Boka inneholder også en del betraktninger om kjærlighet, vennskap, omsorg og ikke minst hat og gjerrighet.

Boka hadde et stort spenn både i tid og geografi. Begynnelsen og grunnlaget var Afghanistan for så på bevege seg Paris, Hellas og USA.
Jeg likte ikke strukturen i boka jeg syntes den var uryddig, med en varierende fortellerstil som virket forstyrrende.

Jeg vet ikke helt hva jeg si om denne romanen. Jeg anser de to første som bedre. Jeg har lest mye litteratur fra Midt- Østen en stund og er antagelig litt mettet. Det er bøker som er litt deprimerende å lese fordi de har sånn rot i en virkelighet som i mine øyne bare virker trist.
Terningkast 4

Jeg har løpet av sommeren lest Lysår. Jeg må innrømme at jeg la den fra meg og tok den igjen flere ganger. Det var ikke akurat noen pageturner, ikke for meg i allefall. Den hadde alikevel noe som gjorde at jeg tok den igen og igjen .James Salter har etter hvert har fått benevnelsen forfatternes forfatter. Det tok allikevel noe tid før jeg virkelig ble betatt av denne romanen

I følge Wikipeda er et lysår ikke et tidsrom, men lengden fotonene i en lysstråle tilbakelegger på ett år. Det beveger seg med en hastighet på nesten 300.000 kilometer i sekundet. . Jeg betrakter lysår som forfatterens metafor på livet til ekteparet Viri og Nedra. Et lysende liv der lyset raskt går forbi og brenner ut. . Viri er jøde og en vellykket arkitekt. Nedra er en vakker hjemmefrue og utad en perfekt hustru og vertinne. De har to døtre og bor i en stor og vakker villa i et bedre strøk i New York. Det er en skildring fra de er et meget vellykket nygift ektepar fram til de som skilte foreldre har voksne døtre.

De første årene av Viri og Nedras kteskap skildres som meget lykkelig og tilsynelatende vellykket. De har gode venner og hyggelige selskaper. De er vakre og de er intelligente. På utsiden virker alt som en drømmetilværelse . De elsker hverandre, men de klarer ikke ta vare på kjærligheten. De kaster den bort i jakten på velstand og innpass i de rette kretsene. Viri opplever en fatal forelskelse og Nedra er notorisk utro. Så følger vi dem gjennom separasjon, skilsmisse, og så i deres liv uten hverandre. Romanen en kort fortalt en fortelling om vellykkethet, fasader, og hverdagslige aktiviteter.

Strukturen i boka veksler mellom fortelling og samtaler. Det er viktige og tidløse tema Salter belyser her. Imidlertid tror jeg denne romanen bare kunne skrevet på 70 tallet. Det er frigjøringens tiår med bryting mellom det moderne liv og gamle normer og kjønnsroller. Det tiåret da fokus for første gang ble satt på samliv, seksualitet, rollemønster og følelser. Jeg kjenner igjen tema fra flere romaner som kom ut på den tiden. I perioder kunne boka framstå som litt kjedelig og kald. Forfatterens stil og språkføring ga allikevel boka framdrift og aktualitet.

Jeg tillater meg også å sitere Cathrine Krøger som har en fortreffelige anmeldelse på dagbladets kultursider i dag 23. september.
“Jeg kommer til å beskrive livet hennes innenfra og ut, fra kjernen», skriver forfatteren om vakre Nedra med de nøttebrune øyne; elegant, subtil, skarpsindig, «av og til rampete, sterkt tilbøyelig til å elske, og ikke altfor fintfølende når det gjelder veivalget». I en bok som inneholder de mest avslørende personkarakteristikkene jeg har lest. Skildret ikke psykologisk, men estetisk: Litt flass, en begynnende rynke”.

Mitt inntrykk er at det er handlingen i et nøtteskall, en estetisk skildring av to mennesker, deres liv og forhold til mennesker som står dem nær og mennesker de tilfeldigvis møter. Det handler også om et lysår som er i ferd med å svinne. En bok som jeg tror treffer de fleste 68erne.

Jeg er nå på slutten av Kristin Marja Baldursdottir romaner om Karitas, "Karitas" og "kaos på lerretet". Forfatteren har vært nominert til nordisk råds litteraturpris for den første boka.

Bøkene handler om Karitas som sammen med sin mor og 5 søsken dro ut på en lang og vanskelig reise for at barna skulle få utdannelse. Faren deres var død, og moren hadde solgt gården. Pengene for gården og arbeid på fiskebruk skulle finansiere deres nye liv. Karita var kunstnerisk anlagt og ønsket seg en kunstnerisk karriere, i stedet ble det arbeid på fiskebruk for å hjelpe brødrene. Til Karitas hell ble hun kjent med en kunstnerisk dame som var villig til å satse på henne. Vi ble med henne på kunstskole i København og tilbake til Island. På Island møtte hun mannen hun ble gift med, og vi ble tatt med både på vanskelige barnefødsler og andre traumatiske hendelser.

Så fikk vi gjennom 2 bind ta del i hennes liv som kunstner fra Paris til New York og Roma, før lengselen hennes førte henne tilbake til Island. Vi ble også kjent med flere andre kvinner i hennes krets som representerte en ufattelig styrke. Bøkene ga et fantastisk innblikk i kvinners levekår på Island. Forfatteren beskrev den islandske natur og islandske kvinners kamp for tilværelsen. Hun anså dette som en kilde til kraft som blandt annet hadde ført til at den første kvinnelige presidenten kom akkurat her.

Bøkene var skrevet med hovedpersonen i jeg form, men hovedpersonen ble betegnet som Karitas når hun beskrev sine malerier. Jeg syntes dette var litt underlig i begynnelsen. Etter hvert ble jeg vant til denne skrivestilen, og satte pris på de kapitlene hun satte lys på i form av denne skrivestilen. Boka ga mye lesestoff for pengene. Jeg satte pris på at hovedboka ble fulgt av en etterfølger. Jeg syntes av og til fortellingen ble litt usammenhengende og det ble litt vanskelig å følge med. Det var ellers noen kapitler jeg ikke synes var så veldig velskrevet. Jeg satte stor pris på naturskildringene i slutten av boka, men syntes at beretningen om hennes forhold til ektemannen var litt preget av klisjeer.

Anbefales!

Med neseblod og forkjølelse var det greit å legge seg på sofaen med "Tråden". Jeg er bare halvveis og er veldig spent på fortsettelsen. Jeg synes kanskje ikke den inviterer til de store refleksjoner, men den er jo spennede da. Det ser også ut som om hun har gjort en god research før hun hun skrev denne romanen. Hun forteller godt og det ut som om det kvalitetsmessig er det beste Hislop har skrevet.
Hilsen Marit who turns pages

Jeg strever for tiden litt med å komme gjennom Kate Mortons bok « En svunnen tid». Forfatteren prøver å gjøre romanen spennende med å starte med et mystisk brev til Merredith fra en gammel glemt postsekk. . Hendelsene er knyttet opp mot et slott der det nå bor 3 eldre søstre og en hendelse fra 2. verdenskrig . Datteren til mottakeren, Edie kjenner ikke innholdet i brevet, hun blir nysgjerrig og oppsøker slottet. Så kommer det endeløse skildringer fra det gamle nedslitte og nedstøvede slottet. Det er også gjort noen forsøk på å skildre beboerne og en avdød far. Faren til søstrene har skrevet en roman som heter «muddermannen» Denne romanen går stadig igjen og skal nok ha en sammenheng med de nåtidige handlingene i romanen og med det mystiske brevet tror jeg. Skildringene er etter min mening både overflatiske og litt rotete. Boken skifter også mellom nåtid og fortid, det kan være veldig effektfullt med en forfatter som behersker sjangeren. I denne romanen synes ikke jeg det er særlig vellykket.

Jeg liker ikke å avslutte noe uferdig , og jeg skulle kanskje lest boka helt ut for å finne sammenhengene mellom muddermannen, brevet og hendelsene under krigen. Jeg tenker at det tar for mye tid, og at det blir endeløse timer av kjedelig lesning. Så muddermannen og brevet skal få være i fred for meg. Det finnes så mye annen god litteratur å lese. Da legges den bort