Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 3 av 3 bokomtaler

DU
Sigurd er førsteårsstudent i Trondheim. Han er vokst opp i ei pinsemenighet, men den kristendommen som før var alt for ham, er blitt klam og kvelende. Han vil bli fri, men hvordan river man seg løs fra noe som er altomsluttende? (bokens baksidetekst)

Håvard J. Nilsen som ga ut diktboken Litt som den sangen i 2018, har akkurat kommet ut med sin første roman. Jeg er en inhabil venn som har ventet i måneder på denne boken. Nå er den lest, og den ryker fortsatt.

Håvard Nilsen er det jeg vil kalle en ordsmed av rang, og det merkes i språket at man har med en vaskekte poet å gjøre. Det er bokens store skatt, språket. Et språk som gir boken et drag av mystikk, leseren fornemmer at det skjuler noe under det umiddelbare. Et dyp som en ikke vet helt hva er, bare at det er der. Slik er det i alle fall for meg. Språket gjør at det ikke blir kjedelig, selv tilsynelatende trivialiteter blir spennende. Så jeg vil beskrive boken som mystisk og spennende. Å lese boken er som å være på en reise der man ikke helt vet hva man får, og når man har lest kjenner man at man fikk noe annet enn forventet. Noe uventet, noe større. Man vet ikke hvordan det vil gå med Sigurd før helt til slutt, og helt til slutt vet man allikevel ikke helt hvordan det har gått.

Språket i romanen er usynlige tråder som tvinner sjelen min, setter hele den i spenn for så å løse opp igjen. Det er ubehagelig, men jeg merker at jeg er eksistensielt utvidet, og har plass til mer Gud og mennesker, og mer plass til meg selv.

Håvard Nilsen kan skrive om hva som helst og gjøre det interessant, for hvert ord står i en fortryllet sammenheng.

Boken er hovedpersonens livs- og troshistorie, kall det eksistensielle krise om du vil. Allikevel, den som forventer en kristen bok vil bli sjokkert. For det er ikke søndagsskoleversjonen av livet som blir presentert. Det som rapporteres ville blitt sensurert i en kristen bok. Dette er en kjettersk bok.

Jeg ble rørt til tårer flere ganger i boken. Kan vel ikke huske sist. Da jeg skulle lese høyt for kona klarte jeg nesten ikke lese, det ble så følelsesladet.

Litteratur er til både for gjenkjennelse og for fremmede livserfaringer. Begge deler er berikende, for den som tør å kaste seg uti en bok som DU. Litteraturen drar oss ut i det ukjente. Litteraturen gir oss mulighet til å låne andres livserfaringer. Den gjør oss kompetente til å forstå mer av hvordan verden arter seg for andre enn oss selv. Det en aldri har kjent på egen kropp. Det er er dette ukjente som utvider oss.

From som jeg er må jeg innrømme at tidvis oppleves DU som å lese forbudt litteratur, med beskrivelser jeg ikke ville brukt selv. Samtidig kjente jeg etter at den var ferdiglest at prosjektet funker, både «forbudte» tema og banningen. Jeg får lyst til å lese den om igjen, med en gang.

Glem Per Peterson, her er Håvard Nilsen.

Bli velsignet, bli provosert, bli beriket.

En ting jeg savnet, jeg skulle gjerne blitt mer kjent med mora til Sigurd. Hun er så anonym, men det er kanskje en mening med det.

Mer vil jeg ikke røpe. Løp og kjøp

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har aldri ledd så mye og så høyt av en bok.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har nettopp fullført Kristine Hovdas bok, Jeg lever ikke lenger selv, og jeg elsket den. Det var stas å gå inn på Norli i Universitetsgata og spørre etter den ferske boken. Boken hadde ikke nådd lenger enn en tralle nær inngangen.

Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg slukt boken i ett eneste stort jafs, men det tillot ikke voksenlivets mange plikter. Allikevel tror jeg ikke jeg har lest en bok så kjapt før. Jeg er en som normalt leser sakte, som må legge teksten bort og fordøye, dagdrømme litt. Men denne boken var liksom skrevet til meg, akkurat nå, selv om jeg er han, og forfatteren hun. Selv om jeg er diakon og forfatteren journalist.

Tittelen på boken, Jeg lever ikke lenger selv, er hentet fra Galaterbrevet kapittel 2 vers 20, og er dessverre blitt brukt som maktmiddel for å begrense mennesker. Jeg prøvde selv å skrive om verset i min egen bok, Ingen introverte i himmelen, men jeg syns ikke jeg fikk det til, og avsnittet ble slettet fra manus. Derimot syns jeg Kristine klarer dette på en utmerket måte.

I boken møter du blant annet Espen og Stephan, men det er Kristine selv som er hovedpersonen. Eller Kristus Hovda, som hun ble kalt.

Jeg er sikker på at du kan kjenne deg igjen i mye av det Kristine skriver, men de fleste av oss er verken modige nok eller kompetente nok til å fortelle om det indre livets kamper like godt som hun klarer det i denne boken. Derfor bør vi lese og lære. Kristine har gått fem år i psykoterapi, og jeg er overbevist om at hun ikke kunne skrevet denne boken uten terapi, så godt som hun setter ord på opplevelser og følelser. Hun trenger forbi klisjeene og frasene: hun utvider formene, bøyer på dem, og fyller dem med innholdet til en som har kjempet med Gud, mennesker, og sine indre demoner. Som mistet lysten på livet, og fant den igjen. Som skriver sanger om det hun opplever. Kristine har gjort den harde jobben med det indre livet, og gjort det enkelt for oss lesere.

Vi kan lese, kjenne oss igjen, bli berørt og kanskje bli befridd fra noe av vår egen skam og plageånder. Boken kan hjelpe lesere til å bli myndiggjort, og til å myndiggjøre andre, og til å ta seg selv på alvor.

Det er stor sannsynlighet for at du kommer til å lese om deg selv i boken, at noen av Kristines kamper er eller har vært dine egne kamper. At din egen historie vil innhente deg, når du leser Kristines historie. Derfor er ikke denne boken for pyser, men for mennesker som tør å møte angsten. Jeg lever ikke lenger selv er en bok for de som har kjempet og overlevd, de som ikke aksepterer å bli tråkket på, de som reiser seg til et liv i selvrespekt og verdighet. For mennesker som tar ansvar for sitt eget liv, men ikke for hele verden. Og jeg tror at boken kan gi mot til å ta imot hjelp og gi hjelp til andre.

Forfatteren gir seg selv og leseren mer plass til å puste, til å ikke ha alle svarene. Til å være underveis i livet og erkjenne at det ikke er alt en klarer å bære selv eller forstå, at livet er ikke en ligning som må gå opp. Stoppe å gruble nå, livet skal leves, ikke grubles ihjel. Livet kan bli et ensomt ork, og en trenger hverandre. Trenger fellesskapet, trenger hjelp. Det koster å skape åpenhet i eget liv og skrive om det til andre, men i lengden svarer det seg å vise ansikt og gi skammen et navn. For når skammen får et navn, kan den bli avslørt og vasket bort.

En trettenåring skal slippe religiøse grublerier. En trettenåring skal få oppleve trygghet og kjærlighet, og slippe å bære verdens synder, slik Kristine gjorde.

I religionspsykologien har jeg lært at religion både kan virke helsefremmende og gjøre syk. Kristine har opplevd begge deler. At tro gir livet mening og glede, men også at troen kan gjøre livet uutholdelig.

Jeg kjenner flere av miljøene og personene som omtales i boken, og noe av Kristines angst har vært min egen. Akkurat nå tenker jeg at hun er den modigste personen jeg vet om. Det er enormt krevende å skrive såpass utleverende om eget liv. Det er så utrolig mange hensyn å ta. Jeg er så glad for at historiene i boken ble så detaljerte som de ble. Og jeg syns hun forteller på en elegant måte og fremstår troverdig og grundig. Det er hele tiden en avveining hva som er for privat å dele med offentligheten. Det krever mye arbeid, og etter mitt skjønn mestrer Kristine dette bra.

God lesning, og befinner du deg i Oslo må du få med deg slippfesten den 27. mai.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Libraritas vJulie StensethAnna-PiaDolly DuckDemeterBeathe SolbergAnniken LIngunn SAvaSimen "Boktimmy" IngemundsenMerethe SolstadGitte FurusethBjørg L.Synnøve H HoelBjørn Bakkeningar hKirsten LundThina NordtveitErikalpakkakjell kfornixLeseaaseVannflaskeLailatuhamremoiraReadninggirl20HildaBrit HonningsvågJune PlutonikaHanne MidtsundLisbeth Kingsrud KvistenKristinGodemineBertyellinoronilleChrissieBerit RConnie