I A Lot of People Are Saying – The New Conspiracism and the Assault on Democracy skiller Russell Muirhead og Nancy L. Rosenblum mellom "klassiske konspirasjonsteorier" og det de kaller "the new conspirascism", beskrevet som "conspiracy without the theory". Der hvor førstnevnte i det minste var forsøk på å forklare reelle hendelser og appellerte til angivelig "vitenskaplige" data og "rasjonelle" argumenter (ta f.eks. "9-11 Truth"-bevegelsens nitidige fokus på temperaturen til brennende flybensin og smeltepunktet til stål), utgir ikke nykonpirasjonismen seg for å forklare noe som helst (mesteparten av tiden er det ikke engang noe å forklare), bygger ikke på noe annet enn løse påstander ("the election was stolen!"), insinuasjoner og antydninger ("there's something there", "a lot of people are saying"), og gir avkall på alt som heter bevis og argumenter til fordel for endeløse gjentagelser samt "likes" og deling på sosiale medier. Det som begge har til felles, er en nærmest fullkommen immunitet mot korreksjon ettersom ethvert ubeleilig bevis med den største letthet kan omtolkes som del av konspirasjonen ("Det er akkurat det 'de' vil du skal tro!"), og om eksperter hevder det motsatte, kan man alltids beskylde dem for selv å være delaktige.

Strengt tatt krever nykonspirasjonismen ikke engang noen oppriktig tro på at de fantastiske beskyldningene er bokstavelig talt sanne, kun at man er villig til å godta dem som "sanne nok" ("it’s entirely plausible", "it wouldn’t surprise me"), hvilket synes å rime godt med den postfaktiske æraens logikk: "Det er muligens ikke bokstavelig talt sant at Hillary Clinton driver et organisert barneprostitusjonsnettverk fra kjelleren på en pizzeria i Washington D.C., men jeg akter å promotere saken uansett. Det er nøyaktig den typen ting hun ville vært troende til tross alt. Bare se på den greia med epostene! Jeg hater henne, så alt jeg kan bruke imot henne er godt nok for meg. Hvem bryr seg om det teknisk sett er 'sant' eller ikke?! Alle lyver hele tiden uansett, så jeg kan like gjerne godta de løgnene som favoriserer min egen side". Vi har også det som jeg har kalt "the Superman fallacy" fordi den nærmest er en perfekt invertering av en stråmann. Som vi alle vet, er en stråmann en uærlig representasjon av meningsmotstanderes syn, spesialdesignet for å være selvinnlysende absurd eller i det minste latterlig enkel å tilbakevise. Til sammenlikning er en Supermann en uærlig representasjon av ditt eget syn, spesialdesignet for å være enkel å forsvare. Et eksempel på dette kan være å påstå, som om det var et påviselig faktum, at Obama fikk telefonen til Trump avlyttet for deretter, i det øyeblikk man blir bedt om å underbygge påstanden, å falle tilbake på "det er mulig", "det kunne ha skjedd" etc. Eller hvis du ønsker å få i pose og sekk, bruk insinuasjoner, antydninger og ledende spørsmål for å så en mistanke og fraskriv deg ethvert ansvar for å underbygge den ut fra formelen "Jeg stiller bare spørsmål".

Slik bl.a. Timothy Snyder og Peter Pomerantsev har påpekt, skiller de ny-autoritære populistene seg fra fortidens tyrannier ved at førstnevnte ikke prøver å få deg til å tro noe som helst, kun å så mest mulig tvil, kynisme, mistillit, mistenksomhet og paranoia for på denne måten å få enhver kritikk av populistene selv, samt alt snakk om "demokrati", "rettstaten" etc. til å fortone seg som ledd i noen andres skulte agenda eller lysskye plan - med andre ord konspirasjonstenkning! Hvis alt er løgn, kan du like gjerne foretrekke de løgnene som favoriserer din egen side. Hvis alle er skurker, kan du like gjerne støtte din egen skurk over det andre "lagets" skurk. Selv personer som utmerket godt vet at ingen av de ville beskyldningene har noen rot i virkeligheten, ender ofte opp med å aktivt omfavne eller stilltiende akseptere dem enten det nå skyldes opportunisme, stammelojalitet eller feighet.

Resultatet er delegitimering, først av den politiske opposisjonen. Delegitimering går dypere enn noen alminnelig uenighet om politikk: Opposisjonen tar ikke bare feil; De er aktivt kriminelle, forræderske, sågar fullkomment onde. Det er ikke rom for noen dialog, forhandlinger eller kompromiss med pedofile, mordere eller forrædere fast innstilt på å ødelegge alt du holder kjært i denne verden. Du bare gjør hva som enn må til for å stoppe dem, og hvis det innebærer bruk av skitne triks, juks, tilsidesetting av demokratiske spilleregler, så la gå. Ved siden av den politiske opposisjonen er det andre hovedmålet for delegitimering kunnskaps-produserende institusjoner, fra klimaforskere til FBI, og fra Anthony Fauci til den uavhengige pressen ("fake news!", "enemies of the people!"). Også her er den implisitte eller eksplisitte beskyldningen at disse institusjonene ikke bare er ufullkomne, men aktivt involvert et kriminelt komplott mot nasjonen og dens leder. En slik delegitimering av uavhengige institusjoner har åpenbart også potensial for å bli en selvoppfyllende profeti. De opprinnelige beskyldningene blir et påskudd for å underfinansiere institusjonen, fylle den med lojalister eller ignorere den fullstendig. Som resultat vil institusjonen virkelig begynne å fortone seg som stadig mer korrupt og dysfunksjonell, hvilket blir et ytterligere påskudd for å kvitte seg med den for godt.

Dette går langt utover politisk polarisering og over i det som forfatterne kaller "epistemisk polarisering": Folk er ikke bare splittet i synet på hva som faktisk er sant, men hva det i det hele tatt betyr å "vite" noe, og i ytterste konsekvens hvem som "eier virkeligheten". Nykonspirasjonismen, så godt som fullstendig basert på uetterrettelige påstander, minner en hel del om guddommelig åpenbaring i den forstand at den påberoper seg direkte innsikt i lag av virkeligheten som er skjult for alle andre, ikke kan etterprøves eller verifiseres på uavhengig basis og følgelig bare kan aksepteres som et trosdogme. Villighet til å bekjenne sin tro offentlig blir en test på stammetilhørighet og lojalitet. Til syvende og sist er denne situasjonen inkompatibel med demokratiet. Uten et felles sett med fakta å forholde oss til, eller i det hele tatt noen felles forståelse for hva som måtte til for å komme til en eventuell enighet, blir det umulig å ta informerte beslutninger, føre en rasjonell debatt eller i det hele tatt å være uenige i noen meningsfull forstand. Når det skjer, er det ingenting igjen å appellere til annet enn makt, tvang og vold.

"This Is Not Propaganda" av Peter Pomerantsev tar for seg nyere trender innen moderne informasjonskrigføring og hvordan disse skiller seg fra tradisjonell "propaganda", et ord som fremdeles gir assosiasjoner til den kalde krigen, Orwell etc. Å forstå vår tids form for informasjonskrigføring ut fra de samme begreper kan fort vise seg å være mer villedende enn oppklarende, derav tittelen.

Det var en gang for ikke så lenge siden da autoritære regimer av alle slag tok fornuft, sannhet, vitenskap og den objektive virkelighet til inntekt for seg selv, forfektet det som utga seg for å være en rasjonell og faktabasert ideologi eller filosofi og søkte å underbygge denne med appeller til angivelig "rasjonelle" og "vitenskapelige" argumenter. Selv i denne "pre-postfaktiske" virkeligheten var det en kjent sak at politikere, kommersielle interesser og ideologiske pressgrupper av alle slag flittig benyttet seg av hele arsenalet av bedrag, fra blank løgn til subtile løgner, "bullshit" [1], insinuasjoner, halvsannheter, spinn, samt et praktisk talt utømmelig forråd av tendensiøse og villedende "vinklinger" av fakta. Men selv om folk ofte unnlot å leve opp til etablerte normer for ærlighet og sannferdighet, var det i det minste bred enighet om at det fantes slike normer med det resultat at selv løgnere (i hvert fall de smarte) som regel kunne forventes å legge et minimum av innsats i å dekke sine spor og sørge for å ha en "nødutgang" (en alternativ tolkning å falle tilbake på etc.) i tilfelle de skulle bli avslørt. Å blitt tatt på fersk gjerning i å fortelle utvetydige, åpenlyse, skamløse løgner pleide å være pinlig nærmest uansett hvem du var, og knapt noen kom usvekket ut av en slik skandale.

Det som skiller vår postfaktiske æra fra tidligere tider er at det ikke lenger synes å være noen sterk norm mot å lyve og heller ingen spesielle konsekvenser av å bli tatt. I stedet for å ta sannheten til inntekt for seg selv har ny-autoritære ledere som Putin, Trump og Erdoğan valgt en mer "postmodernistisk" tilnærming: Ingen krever at du skal tro at 2+2=5 eller at Oceania alltid har vært i krig med Øst-Asia. Ingen sterk ideologisk overbevisning er påkrevd, og uansett ville du slite med å finne noen konsistent eller klart definert ideologi. Faktisk er ikke målet å få deg til å tro noe som helst, men snarere å så mest mulig tvil, kynisme, mistillit, mistenksomhet og paranoia for å overbevise deg om at ingenting er hva det utgir seg for å være og at alt du hører er et ledd i noen andres lysskye plan eller skulte agenda. Sannhetens stemme trenger ikke å bringes fullstendig til taushet, kun å nøytraliseres av desinformasjon, diskrediteres av konspirasjonsteorier ("Det er akkurat det 'de' vil du skal tro!") eller druknes i en kakofoni av motstridende opplysninger. Det spiller ingen rolle om ingen tror på regimets løgner så lenge de ikke har noen andre de stoler mer på som de kan alliere seg med. I et klima av kollektiv mistillit kan den som lyver mest åpenlyst og skamløst paradoksalt nok ende opp med å oppfattes som mer "ærlig" enn dem som "utgir seg" for å snakke sant. Når Putin benekter at den russiske invasjonen av Ukraina i det hele tatt har funnet sted, eller når Trump hevder at folkemengden under hans innsettelses-seremoni var større enn Obamas, er det egentlige budskapet "Vi vet alle at det jeg sier nå er løgn. Bare vær klar over at alle andre lyver minst like mye. Forskjellen er bare at jeg spiller med åpne kort, mens mine motstandere ikke engang er ærlige om at de lyver". Hvis alt er løgn, kan du like gjerne foretrekke de løgnene som favoriserer deg og dine. Hvis alle er skurker, kan du like gjerne støtte den skurken som hever å være på din side.

Ideen om at sannheten alltid vinner frem i et fritt "marked av ideer" var selvsagt alltid på gyngende grunn intellektuelt. Troen på at ny kommunikasjonsteknologi - simpelthen ved å gjøre alle typer informasjon mer tilgjengelig - skulle føre til en ny opplysningstid var aldri noe mer enn en utopisk drøm. Den samme teknologien som har gjort det enklere enn noensinne å spre gode ideer og sann informasjon, har også gjort det enklere enn noensinne å spre dårlige ideer og usann informasjon. Vi har alle en tendens til å oppsøke kilder som bekrefter det vi tror og mener fra før, og nettet har gjort det enklere enn noensinne å leve i separate informasjons-bobler hvor alt man noensinne hører er et ekko av egen stemme. Det pleide imidlertid å være bred enighet om at ytringsfrihet, samt mer informasjon generelt, favoriserte sannhet over løgn og demokrati over tyranni. Sensur var en indirekte innrømmelse av at man ikke hadde sannheten på sin side; at kritikerne hadde rett og man ikke hadde noen gyldige motargumenter å komme med. Fremveksten av sosiale media har hjulpet autoritære ledere å appropriere mye av våpenarsenalet til anti-autoritære og pro-demokratiske bevegelser, f.eks. ved å presentere organiserte desinformasjonskampanjer fra tusenvis at troll og "bots" som "bekymrede borgere som praktiserer sin ytringsfrihet". I møte med denne tsunamien av "alternative fakta" og "fake news" hender det virkelig at personer på "rett" side i konflikten begynner å ta til orde for sensur, hvilket atter setter de autoritære i stand til å hevde at det tvert imot er deres motstandere som er "redde for sannheten" og ikke har noe annet valg enn å bringe sine kritikere til taushet fordi de ikke kan svare for seg.

Et annet virkemiddel de nyautoritære har kopiert fra sine motstandere er å mobilisere en massebevegelse ved å samle vidt forskjellige interesser bak et "minste felles multiplum" som for øvrig bør være så vagt formulert som mulig (sympati for "vanlige folks" bekymringer, misnøye med "eliten" eller det "etablerte", ønske om "forandring" etc.) slik at hvem som helst kan finne en tolkning de er enige i. Å ikke ha noen overordnet ideologi er her en åpenbar fordel. Algoritmene til sosiale medier som Facebook har gjort det enklere enn noensinne å identifisere folks predisposisjoner og biaser og selektivt adressere hver gruppe med et separat budskap spesifikt vinklet i lys av det de allerede frykter eller hater og skreddersydd for å trykke på de rette knappene. En av de mest vellykkede kampanjene i informasjonskrigen omkring Brexit skal f.eks. ha vært rettet mot dyrevernsaktivister ved å fokusere på Brüssels promotering av dyrefiendtlig industriell gårdsdrift, toleranse for spansk tyrefekting etc. Hvis du befinner deg langt til venstre i det politiske spekteret, kan det hende tidslinjen din på Facebook begynner å fylles opp med innlegg hvor ukrainske demonstranter fremstilles som nazister og Hillary Clinton fremstilles som en uforbederlig rasist. Hvis du befinner deg på det ytre høyre, heter det i stedet at de ukrainske demonstrantene er del av den internasjonale jødiske konspirasjonen mens Hillary elsker fargede og er tilhenger av vidåpne grenser. At disse påstandene knapt kan beskrive samme virkelighet, spiller mindre rolle så lenge de to leirende lever i separate informasjonsbobler og aldri sammenlikner notater.

Ikke bare er vi alle spesielt mottakelige for informasjon som bekrefter våre fordommer og biaser, men også for informasjon som later til å komme fra våre "egne". Profesjonelle troll utnytter dette ved å utgi seg for å tilhøre samme gruppe som dem de ønsker å påvirke. Hvis du f.eks. var en gjennomsnittlig hvit evangelisk kristen på den amerikanske landsbygda i 2016, skulle du bla temmelig langt nedover i Facebook-tidslinjen din for å finne et eneste russisk navn. Alt du kunne se var profiler med engelske navn som lot til å tilhøre andre hvite evangelisk kristne amerikanere med meninger som til forveksling liknet dine egne. Du kunne heller ikke unngå å legge merke til at innlegg i favør av Donald Trump ble flittig delt og "likt" blant folk som delte ditt syn på innvandring, skatter og avgifter, politisk korrekthet, våpenkontroll, den urbane eliten etc. Inntrykket du satt igjen med måtte uansett være at Trump-sympatier både nøt stor støtte og bred enighet blant dine egne. Å slutte seg til koret blir da like mye et spørsmål om identitet, lojalitet og tilhørighet som et spørsmål om politikk.
[1] I følge filosofen Harry Frankfurt skiller "bullshit" seg fra løgn ved at løgneren bevisst fremlegger påstander han/hun vet (eller innbiller seg å vite) er usanne, men den som produserer bullshit verken vet eller bryr seg om sannheten.

Grunnet vestlige demokratiers unektelige suksess i de mer enn 70 årene mellom Andre Verdenskrig og 2016 var det lenge (og er det til dels fremdeles) en utbredt antagelse at etablerte demokratier i velstående samfunn var iboende stabile: Dvs. når et samfunn har skiftet regjering på demokratisk vis noen ganger og i tillegg har passert en viss levestandard, kan vi være rimelig sikre på at demokratiet er kommet for å bli. Kommunismens fall i Øst-Europa og Sovjetunionens oppløsning syntes å bekrefte bildet av demokratiet som "The Only Game in Town" og inspirerte enkelte til å snakke om "The End of History". Alt som gjenstod var for vestlig demokrati og kapitalisme (ofte regnet som to sider av samme sak) å fullføre sin seiersrunde rundt planeten, og fremtiden kom bare til å by på mer av det samme: Demokratiske samfunn som levde i fred med hverandre og praktiserte fri handel innenfor et globalisert marked. Det fantes jo ingen alternativer [1].

De siste årenes utvikling, som kulminerte med ja-sidens seier i folkeavstemningen om Brexit og valget av Donald Trump i 2016, har trukket dette bildet sterkt i tvil. Felles for begge disse sjokk-resultatene var at "alle visste" de aldri kunne skje helt til de skjedde. Troen på systemets iboende stabilitet er dypt inngrodd. Men kanskje burde de ikke kommet som så store sjokk. Spørreundersøkelser som Mounk refererer til, viser at over 2/3 av amerikanere født på 1930 eller 1940-tallet anser det som meget viktig å leve i et demokratisk samfunn. Blant amerikanere født etter 1980 svarer mindre enn 1/3 det samme. For 20 år siden mente 1/16 av alle amerikanere at militærdiktatur var en god styreform. I dag har andelen økt til 1/6 (blant unge og velstående amerikanere er økningen fra 6% til 35%). Fenomenet er heller ikke begrenset til amerikanere. I Europa stiller f.eks. stadig flere seg positive til en sterk leder som ikke trenger å bry seg om slike "detaljer" som å vinne valg eller få gjennomslag i nasjonalforsamlingen. I Frankrike er andelen oppe i 50 %. Disse holdningene gjenspeiler seg også i folks adferd ved valgurnene. Autoritære populistpartier som Rassemblement National, Alternative Für Deutschland og Sverigedemokraterna har på kort tid gått fra marginale småpartier uten reell innflytelse til storpartier med betydelig reell makt. Land som Ungarn og Polen, begge medlemmer av EU og inntil nylig regnet som forbilledlige eksempler på vellykket overgang fra kommunistdiktatur til demokrati, er allerede på god vei til å bli fullverdige diktaturer på nytt.

Under "demokrati" forstås her noe slikt som at offentlig politikk i grove trekk gjenspeiler folkeflertallets vilje. Men demokrati i seg selv er kun halve bildet, derfor snakker vi ofte om "liberalt demokrati". "Liberalt" i denne kontekst har har ingenting med ideologisk liberalisme å gjøre (Demokrater vs. Republikanere etc.), men inkluderer slike ting som individuell frihet, beskyttelse av minoriteters rettigheter, presse- og ytringsfrihet, uavhengige domstoler etc. Liberalt demokrati er altså et styresett hvor politikken tar utgangspunkt i folkeflertallets vilje samtidig som visse grunnleggende friheter og rettigheter er garantert for alle.

Mounk argumenterer for at disse komponentene (demokrati og liberalisme) i stadig større grad holder på å dekomponere til "udemokratisk liberalisme" og "illiberalt demokrati". Udemokratisk liberalisme vil si at friheter og rettigheter langt på vei er ivaretatt, men at folk flest knapt har noen reell innflytelse over beslutninger som dramatisk påvirker deres liv. Som eksempel på dette nevner han lobbyisme og pengenes innflytelse i politikken (i seg selv en effekt av milliardærers og storkonserners tilnærmet ubegrensede frihet). Et annet eksempel er internasjonale handelsavtaler og overnasjonale organer med makt til å overstyre demokratiske vedtak på lokalt og nasjonalt nivå. Nok et eksempel er at en stadig større andel av den reelle forvaltningen flyttes fra folkevalgte organer til byråkrati, "teknokrater" og ekspertvelde. Mounk understreker at det ofte kan være utmerket gode grunner til dette: Mange av de viktigste utfordringene moderne samfunn står overfor (klimaendringer er et innlysende eksempel) er for store til å løses en nasjon av gangen og krever en ekspertise som kun de færreste er i besittelse av. Men sluttresultatet er uansett at folk virkelig har et poeng når de føler at de ikke har noe de skulle sagt. Illiberalt demokrati vil si at flertallet bruker den makt de fremdeles har gjennom stemmeretten til å velge inn populister med ambisjoner om å avskaffe grunnleggende friheter og rettigheter, uavhengige etater og, i ytterste konsekvens, demokratiet selv.

Så hva kjennetegner en populist? Så ulike som disse kan virke på overflaten (Trump er ikke overbegeistret for muslimer mens Erdoğan ikke er overbegeistret for noen andre enn muslimer. Trump befinner seg langt til høyre mens Hugo Chavez befinner seg langt til venstre etc.), er deres budskap variasjoner over samme grunnleggende tema: Problemene nasjonen står overfor er i utgangspunktet enkle å løse. Om de likevel ikke er løst, så skyldes det utelukkende at de etablerte politikerne ("the Swamp") er korrupte og ikke tjener noen andre interesser enn sine egne. Populisten selv er den eneste som virkelig representerer folket, "taler folkets sak" etc., og alle som er imot populisten er derfor per definisjon "imot folket". Alt folket trenger å gjøre er å hjelpe populisten til makten så han kan få slutt på korrupsjonen ("Drain the Swamp") og gjøre nasjonen "great again". I virkeligheten er det selvsagt aldri så enkelt, så når populisten faktisk har kommet til makten og trenger å bortforklare hvorfor alle de fagre løftene lar vente på seg, er løsningen å skylde på "forrædere" og "fiender av folket" (opposisjonspolitikere, uavhengige medier, nøytrale domstoler etc.) som følgelig må strippes for all makt og erstattes med "venner av folket" (dvs. populisten selv).

Vi har lett for å tenke at demokratier dør "voldsomt", som følge av borgerkrig, revolusjon, militærkupp etc. Det er derfor fristene å fortelle oss selv at alt som ikke involverer stridsvogner i gatene og væpnede menn i uniform som stormer nasjonalforsamlingen, kun er en fortsettelse av demokratiet vi kjenner i en litt annen innpakning (troen på demokratiets iboende stabilitet i nok en manifestasjon). Så lenge vi aldri passerer noen skarp "grense" hvor et samfunn brått og momentant mutterer fra "definitivt demokratisk" til "definitivt ikke demokratisk", er det bare så altfor enkelt å tenke at vi fremdeles opererer innenfor rammene av "politics as usual". Gradvis erosjon over tid kan imidlertid føre til like store ødeleggelser som en plutselig eksplosjon. I stedet for et dramatisk statskupp er det vi oftest ser i de "nye" diktaturene en gradvis erodering av demokratiske normer og spilleregler, statlig overtagelse av massemedia, utpeking av lojalister til alle offentlige etater satt til å føre oppsyn med regjeringens aktiviteter (jfr. "bukken som passer havresekken") etc. Det er ikke engang nødvendig å formelt avskaffe enhver form for "valg" så lenge man lykkes å rigge systemet nok til at opposisjonen uansett ikke har noen reell sjanse til å vinne.

Mounk argumenterer for at situasjonen vi befinner oss i nå ikke bare er "mer av det samme". Selv I "normale tider" (slik vi er vant til å oppfatte det) er det å tape et valg et nederlag, men det betyr ikke slutten på ethvert håp om å vinne neste gang. Å tape slaget er ikke det samme som å tape krigen. Derimot kan en valgseier til nåtidens autoritære populister utmerket godt bety at det ikke blir noen "neste gang". Å tape slaget er å tape krigen.

Så hvordan havnet vi her? Mounk låner Bertrand Russell's metafor om kyllingen som tror bonden er en venn fordi han mater kyllingen hver dag når sannheten er at bonden kun er ute etter å fete opp kyllingen for å gjøre den slakteklar. Kan det være - spør Mounk - at vi har begått samme feilslutning som kyllingen, og at det det vi tok for å være en generell lov (bondens veldedighet/demokratiets stabilitet) i virkeligheten var avhengig av forutsetninger som ikke lenger er til stede?

Og hvilke forutsetninger er så dette? Mounk peker på tre faktorer. Den første er levestandard. I mesteparten av etterkrigstiden opplevde gjennomsnitts-borgeren i vestlige demokratier en reell og mer eller mindre kontinuerlig hevning av levestandarden. De siste tiårene har denne utviklingen stagnert, til dels sågar gått i negativ retning, samtidig som de sosiale forskjellene er mangedoblet. Mange har argumentert for at økonomiske forhold ikke kan forklare oppslutningen om autoritære populister som Donald Trump. Den gjennomsnittlige Trump-velger hadde høyere inntekt enn den gjennomsnittlige Clinton-velger, og de statistisk viktigste indikatorene for hvem som kom til å stemme på Trump var ikke økonomiske bekymringer, men fremmedfrykt og opptatthet av nasjonal identitet. Men det er ikke alt eller ingenting. Mye av støtten for autoritære populister kommer ikke nødvendigvis fra dagens tapere, men fra dem som frykter (ofte med god grunn) å ende opp som morgendagens tapere. Det er muligens ikke rasjonelt å stemme på en korrupt milliardær og sosial-darwinist med en bunnløs forakt for tapere fordi man selv er redd for å ende opp som en av dem, men om relevant forskning har lært oss en ting, er det at mennesker ikke er spesielt rasjonelle: "Systemet vi har nå virker bare imot meg. Her er en som lover å brenne det til grunnen. Hva har jeg å tape?"

Når det er sagt, ville det vært en utilgivelig unnlatelse å se bort fra betydningen av etnisitet. Felles for de fleste demokratiene som vokste frem i Europa etter Andre Verdenskrig var at de oppstod i forholdsvis etnisk homogene samfunn (til dels som en direkte følge av etniske utrenskninger og folkemord under selve krigen). La gå at naboen er med å bestemme så lenge han ikke skiller seg radikalt fra oss selv. Det er vanskeligere å svelge at naboen har like mye han skulle sagt som oss når han ikke bare ser annerledes ut, man vi kanskje ikke engang er så sikre på at han deler våre mest grunnleggende verdier. I USA er situasjonen mer komplisert ettersom samfunnet har vært multi-etnisk fra begynnelsen. Gjennom mesteparten av landets historie hadde man imidlertid et klart definert rasehierarki hvor hvite hadde makten mens afroamerikanere, urinnvånere og latinamerikanere pent måtte ta til takke med det deres hvite herskere var villige til å gi dem. Selv om det fremdeles er en lang vei å gå før rasehierarkiet kan erklæres dødt, har erosjons-prosessen - med valget av Barack Obama i 2008 som et foreløpig høydepunkt - kommet langt nok til at taperne blant de hvite ikke lenger kan fortelle seg selv at de i det minste befinner seg høyere på rangstigen enn alle ikke-hvite. Dette er selvsagt bra, og rasehierarkiet burde aldri eksistert i utgangspunktet, men det betyr samtidig at deler av den hvite befolkningen har mistet det eneste som ga dem noen status i det hele tatt, og det liker de svært dårlig.

Den siste faktoren har å gjøre med den dominerende formen for massekommunikasjon. Der hvor forlag, redaksjoner, TV-kanaler etc. tidligere hadde en betydelig makt over hvem som kunne henvende seg til offentligheten, har internet, og spesielt sosiale medier som Facebook, gjort det mulig for hvem som helst å spre "viral" informasjon som når ut til millioner. Mounk beskriver det som en endring fra "One to Many Communication" til "Many to Many Communication". Som han skriver, kan dette i noen tilfeller være positivt: I autoritære regimer har f.eks. sosiale medier gjort det enklere for opposisjonen å kommunisere med hverandre og organisere seg mot makthavernes vilje. "Tekno-optimister" har også lenge spådd at ekstreme og totalitære ideologier, overtro og pseudovitenskap kom til å dø ut fordi alle nå har lett tilgang til informasjon. Dette er imidlertid et tve-egget sverd. Den samme teknologien som har gjort det enklere enn noensinne å spre gode ideer og sann informasjon har også gjort det enklere enn noensinne å spre dårlige ideer og usann informasjon. Resultatet er at de villeste konspirasjonsteorier og fiktive nyheter som tidligere aldri ville nådd gjennom redaksjons-prosessen til noen seriøs avis eller TV-kanal sprer seg som ild i tørt gress og i mange tilfeller når ut til et langt større publikum enn ekte nyhetsstoff basert på journalistiske standarder og normer som etterrettelighet og kildekritikk. At god informasjon er lett tilgjengelig er heller ikke til mye hjelp hvis ingen oppsøker den. Vi har alle en tendens til å oppsøke informasjon som bekrefter det vi tror og mener fra før, og internet har gjort det enklere enn noensinne å leve i separate informasjons-bobler hvor alt man noensinne hører er et ekko av egen stemme.

Denne kommentaren ("anmeldelse" er kanskje ikke det rette ordet å bruke her) er allerede mer enn lang nok. I skrivende stund er det under et døgn siden Joe Biden ble kåret til vinner over Donald Trump i årets presidentvalg, og håpet om at verdens mektigste land kan unngå samme skjebne som Russland, Ungarn, Polen og Tyrkia virker bedre enn på lenge. Hvis det er to budskap jeg håper leseren vil ta med seg fra dette innlegget, så er det disse:

1. Les boken.
2. Ikke fall tilbake i den falske sikkerheten om at demokratiet overlever alt. Selv om Trump tapte dette valget, er trumpismen langt fra død. De samme personene som har latt han slippe unna med - og sågar aktivt forsvart - de groveste brudd på demokratiske spilleregler (for ikke å si menneskelig anstendighet) de siste 4 årene har fremdeles kontroll over senatet og høyesterett. De astronomiske problemene med valgsystemet som fikk han valgt i 2016, selv med 3 millioner færre stemmer enn Hillary Clinton, er fremdeles på plass. Ikke minst står holdningene som fikk han valgt sterkere enn noensinne, slik vi tydelig ser av at oppslutningen om Trump blant kjernevelgerne snarere har økt enn å svekkes, og det etter at over 200 000 amerikanere er døde, mange totalt unødvendig, av Covid 19 under hans lederskap. Så lenge dette fortsatt er tilfelle, vil hvert eneste valg for resten av våre liv være en folkeavstemning om hvorvidt demokratiet skal ha en fremtid eller ikke, og sterkt rigget i favør av et nei.

[1] Timothy Snyder er inne på en liknende tanke når han skriver om "The Politics of inevitability".

Uttrykket "Willful blindness" kan oversettes sånn noenlunde med "selvvalgt blindhet" (vet ikke om vi har noe helt analogt uttrykk på norsk, men forslag tas imot med takk) og kommer opprinnelig fra jusens verden. Willful blindness betyr at vi enkelt kunne - for ikke å si burde - visst hva som foregikk og at det var galt, men valgte å lukke øynene. Hvis vi f.eks. blir stoppet på flyplassen med en koffert full av heroin, er det ingen unnskyldning å si at vi kun bar kofferten for noen andre og ikke gjorde noe forsøk på å finne ut hva den inneholdt.

I Willful Blindness ser Margaret Heffernan nærmere på hva som får ellers oppegående og anstendige folk - fra individer til bedrifter og institusjoner til hele samfunn - til å lukke øynene for alt fra utroskap til rusproblemer, mobbing, seksuelt misbruk av barn, farlige forhold på arbeidsplassen, medisinsk feilbehandling, finansbobler, korrupsjon, miljøkatastrofer, krigsforbrytelser, og de groveste brudd på menneskerettighetene. Nok et høyaktuelt hvor vi ser den samme dynamikken utspille seg, er sextrakassering. Vi har kanskje lett for å tenke på disse som ting som foregår i det skjulte, utført av noen få "råtne epler". Felles for eksemplene som Heffernan tar for seg er imidlertid at handlingene foregikk for åpenlys dag, og noen få heroiske "Cassandraer" forsøkte å utløse alarmen, men uten å bli hørt, i hvert fall ikke før ting hadde gått alvorlig over streken. Folk ville simpelthen ikke vite.

Bøker om hva aktuell forskning faktisk forteller oss om menneskesinnet er sjelden oppmuntrende lesning for den som verdsetter rasjonalitet, kritisk tenkning og intellektuell redelighet, og Willful Blindness er intet unntak. Typisk er det også at så godt som alle tror de selv er immune mot tendensene som her er beskrevet. Slik noen uttrykte det i en annen kontekst: "Folk flest tror de ikke er som folk flest".

Uttrykket "kognitiv dissonans" står for den indre konflikten vi opplever når bildet vi har av oss selv som intelligente, kompetente og moralske personer konfronteres med bevis for at vi har gjort noe tåpelig, inkompetent eller umoralsk. Det samme gjelder for informasjon som truer dypt forankrede verdier og ideologiske overbevisninger (som er så tett knyttet til identitet og selvbilde at de føles som en del av oss selv). Vi er alle overbevist om at det vi tror og mener er noe vi har sluttet oss til som følge av en rasjonell og upartisk evaluering av alle tilgjengelige data. Det som typisk skjer i praksis er imidlertid at vi først gjør oss opp en mening (som regel fordi det støtter opp under bildet vi ønsker å ha av oss selv) og så rasjonaliserer det i ettertid.

Her har vi trolig en viktig del av forklaringen på hvorfor folk velger å ikke se det som skjer rett foran øynene på dem: Hvis problemet er reelt, har vi valget mellom å gjøre noe med det eller gjøre oss til medskyldige (eller i det minste medansvarlige). Men å gjøre noe er vanskelig, utakknemlig, risikabelt og langt fra garantert å virke. Det er noe trygt og komfortabelt og forutsigbart ved status quo mens forandring er forbundet med usikkerhet og fare for ubehagelige konflikter, komplikasjoner og problemer. Å innrømme at problemet er reelt uten å gjøre noe med det er imidlertid ofte inkompatibelt med bildet vi har av oss selv som personer av integritet og prinsipper, og da er det letteste ofte å lukke øynene, late som ingenting og dikte opp en skinnbegrunnelse for at vår passivitet var den eneste forsvarlige reaksjon, eller i det minste tilgivelig ut fra omstendighetene.

Problemet forsterkes ytterligere av vår tendens til å omgi oss med folk som likner mest mulig på oss selv samt selektivt oppsøke kilder som bekrefter det vi tror og mener fra før. Jo mer homogen input, desto lettere er det å blinde seg for andre perspektiver og erfaringer som ellers kunne kommet som en verdifull korreksjon.

En annen viktig faktor er lydighet til autoriteter ("fulgte bare ordre"-unnskyldningen), og det skyldes ikke bare frykten for oppsigelse, tap av karrieremuligheter eller andre sanksjoner (selv om denne i høyeste grad er reell og altfor ofte berettiget). I Stanley Milgrams berømte eksperimenter på forholdet mellom av autoritet og lydighet fra 1960-tallet ble hver av de frivillige deltakerne fortalt av en forskerskikkelse i lab-frakk (eksperimentets autoritetsperson) at målet var å studere sammenhengen mellom læring og straff. Forskeren skulle gi noen enkle assosiasjonsoppgaver til en testperson (egentlig en innhyret skuespiller) i et annet rom, og hver gang testpersonen svarte feil skulle den frivillige (eksperimentets egentlige testperson) gi han eller henne et elektrisk støt som skulle øke i styrke for hver feil. Eksperimentet var med hensikt designet slik at de frivillige var fri til å trekke seg når som helst. Det var heller ingen spesiell belønning for å adlyde eller straff for å avbryte. Men selv om de frivillige raskt ble ekstremt ukomfortable med oppgaven de var satt til å gjøre (Dette var alminnelige mennesker som deg og meg, ikke psykopater), var forskerens autoritet alene nok til at de fleste ignorerte "testpersonens" skrik av smerte fra rommet ved siden av, og 65 % fortsatte helt opp til 450 volt - en dødelig dose. Testpersonen hadde da for lengst sluttet å gi lyd fra seg.

Men også autoritetspersonene selv er sårbare for selvvalgt blindhet, og det skyldes ikke bare kynisme, grådighet eller maktbegjær. En annen viktig faktor er simpelthen avstand til problemet, ikke bare geografisk, men også kulturell avstand og avstand i rang. Akkurat som de kongelige lett kunne fått inntrykk av at alle steder til en hver tid er nyoppussede og pyntede, blir ledere ofte levende i en kunstig boble hvor alt de forholder seg til er abstrakte tall og figurer, og all informasjon er filtrert gjennom en lang rekke mellom- og underledere, ivrige etter å bringe gode nyheter til sine overordnende. I en slik situasjon er det ikke lett å danne seg noe realistisk bilde av realitetene "på gulvet". Det hjelper heller ikke at moderne bedrifter og organisasjoner ofte er så kompliserte at selv ikke ledelsen egentlig forstår hvordan de virker.

Konformitet likner lydighet, men skiller seg fra sistnevnte ved at den føles frivillig og heller ikke forutsetter noen forskjell i rang eller autoritet. Konformitet kjennetegnes ved at individer tilpasser egen adferd etter gruppeflertallet av frykt for å stikke seg ut, for tap av ansikt eller for sosial isolasjon. Forskning har sågar vist at grupper av likesinnede har en tendens til å gjøre hverandre mer ekstreme og mer sikre i sin sak enn noen av dem ville vært hver for seg. Tildels skyldes nok dette effekten av å få sine oppfatninger bekreftet utenfra. Men det er heller ikke vanskelig å tenke seg at en slik situasjon stimulerer til en viss konkurranse om å være mest mulig "på rett side".

Det som Irwing Janis kalte "Groupthink" kjennetegnes ved at medlemmer av en gruppe prater lederen (eller flertallet) etter munnen og undertrykker åpenbare motforestillinger av frykt for å bli stemplet som negative, illojale eller "vanskelige". Slik selvsensur fra medlemmenes side fører til en sterk illusjon om enstemmighet som videre fører til ytterligere falsk sikkerhet. Groupthink kan f.eks. forklare hvordan det var mulig for Bush-regjeringen å sveve i den tro at de amerikanske soldatene ville bli møtt med jubel av sivilbefolkningen under invasjonen av Irak. Condoleezza Rice har i ettertid fortalt hvordan hun holdt noen av sine motforestillinger for seg selv fordi Bush nærmest forlangte optimisme og ikke kunne fordra reservasjoner eller tvil.

Nok et relatert fenomen er det som kalles The "Bystander effect". En rekke studier har vist at jo flere personer som er vitne til et nødstilfelle (en voldshandling, et hjerteinfarkt, en ulykke etc.) desto mindre er sannsynligheten for at noen av dem griper inn. Til dels kan dette skyldes redselen for å stikke seg ut (det man kan kalle "Ikke se på meg"-refleksen), men minst like viktig er spredningen av ansvaret. Nettopp det at så mange andre er vitner til den sammen hendelsen gjør at ingen føler seg unikt ansvarlig, og da er ingenting mer fristende enn å sitte musestille og håpe at noen andre tar ansvar.

Et fellestrekk for mange av historiene Heffernan diskuterer, er at den problematiske adferden begynte i det små og gradvis eskalerte over tid. På veien over til den mørke siden krysser vi aldri noen åpenbar "grense" [1] hvor ting brått skifter fra "definitivt ok" til "definitivt ikke ok". De samme rasjonaliseringene vi brukte for å rettferdiggjøre alle tidligere skritt i feil retning kommer tilbake for å hjemsøke oss, og nå finnes det ingen vei tilbake uten å innrømme at vi har gjort noe galt hele tiden. Hvis skritt A, B, C, etc. var rettferdiggjort på grunn av X, er det inkonsistent å benekte at skritt P, Q, R etc. også er rettferdiggjort på grunn av X.

Pengenes korrumperende innflytelse er kanskje den første forklaringen som faller oss inn på hvorfor folk gjør gale ting. Personlig heller jeg mot at vi ofte er litt for raske til å konkludere at andre er motivert av økonomisk vinning og grådighet, ikke minst fordi det leder oppmerksomheten bort fra andre motiver som ideologi, konformitet etc. Når det er sagt, er det ingen tvil om at penger også er en motivasjon til å lukke øynene for problemer, spesielt når økonomiske motiver kommer på toppen av alt det andre Heffernan skriver om. Forskning tyder på at bare tanken på penger svekker sosiale impulser og stimulerer til mer selvsentrert adferd. For eksempel viser det seg at folk generelt blir mindre motivert til å utføre altruistiske handlinger hvis de tilbys betaling. Forskere som Dan Ariely forklarer dette med at betalingen får oss til å tenke på den altruistiske handlingen som en hvilken som helst annen økonomisk transaksjon og skifter fokus fra egenverdien av gode gjerninger for sin egen skyld til hvorvidt betalingen er høy nok.

Er vi så dømt til å være passive tilskuere for alltid? Så ille er det heldigvis ikke. Hvis blindhet er et valg, kan det å se også være det. Willful Blindness er ikke minst historien om dem som Heffernan kaller "Cassandraer" [2] (etter den tragiske sagnheltinnen som ble velsignet med profetiske evner, men også forbannet til aldri å bli trodd), vanlige mennesker som nektet å tie om det gale de så rundt seg og i noen tilfeller (i motsetning til den mytologiske Cassandra) lyktes i å tvinge frem reelle endringer. Som Heffernan skriver, er det ikke lett å finne noen ytre fellesnevner: Cassandraer kommer fra alle etnisiteter, kjønn, aldre og sosiale lag. Det som alle har felles, er en oppriktig tro på at det er verd å si sannheten, ikke for å skape problemer (slik de ofte anklages for), men tvert imot for å kunne gjøre noe med dem, for å gjøre situasjonen bedre. Mitt personlige inntrykk av Heffernans Cassandraer er ellers at mange av dem kanskje har vært en smule naive (i hvert fall til å begynne med). Mange av dem later i hvert fall til å ha trodd at folk ville bli oppriktig glade for at de tok opp problemene slik at noe kunne gjøres med dem. De fleste har betalt en høy pris for sitt engasjement - fra tap av jobber og karrièremuligheter til tap av venner til tap av friheten - og minst én av dem måtte skifte identitet og flytte langt bort av hensyn til sin egen og familiens sikkerhet. Den høyeste prisen har selvsagt blitt betalt av personer som - av innlysende grunner - ikke lenger er tilgjengelige for å intervjues. Mange av Heffernans Cassandraer har imidlertid også kommet styrket ut av det, og ingen later til å angre på at de valgte å ta bladet fra munnen.

Siste kapittel Willful Seeing tar for seg hvordan man oppnår det motsatte av Willful Blindness (hvordan man er en "Cassandra" i stedet for en "bystander"). Denne bokomtalen er allerede altfor lang på tross av at den bare så vidt riper i overflaten, men hovedbudskapet som denne leseren sitter igjen med er i hvert fall dette: Kritisk tenkning, uenighet, tvil, motforestillinger og andre perspektiver må ikke bare tolereres; De må aktivt oppsøkes, oppmuntres og dyrkes frem på alle måter. På kort sikt kan dette føre til mer friksjon, konfrontasjoner og konflikter. Det vil utvilsomt ofte føles mindre komfortabelt. Men alternativet er bare så ufattelig mye verre.

1. En av grunnene til at jeg ikke liker fraser som "Det er en hårfin grense mellom...". Forskjellen mellom virkeligheten og et kart er at førstnevnte sjelden kommer med påtegnede grenser, hårfine eller ikke. I stedet for hårfine grenser kommer virkeligheten med store gråsoner hvor alt er uskarpt, tvetydig og forvirrende.
2. Et annet litterært forbilde av nyere og mer hjemmelig art kan være "folkefienden" Dr. Stockmann.