Hendelsene i denne boken er lagt til Hargeisa, nord i Somalia, rett før krigsutbruddet på slutten av 1980-tallet. Hovedpersonene i boken er Deqo; en foreldreløs jente på rundt 10 år som har tilbragt hele sitt livet i en flyktningeleir utenfor byen, Kawsar; en eldre velstående enke som mistet sitt eneste barn i studentopptøyene og Filsan; en dedikert og lojal regjeringssoldat fra Mogadishu. Under den rådende stemningen i byen blir disse tre svært så ulike og dramatiske kvinneskjebnene viklet i hverandre.

For meg er dette en roman om søken etter å høre til og søken etter en familie. Min favorittpersonen er Deqo. Hun er smart, kvikk, nysgjerrig, modig, sårbar, varm og generøs. Kanskje fordi hun er så ung har ikke det harde og vanskelige livet hun har levd gjort henne bitter. Hun har fremdeles et håp om at det skal bli bedre, at fremtiden skal bli bra. Av de to eldre kvinnene liker jeg Kawsar best. Hun har lagt mesteparten av livet sitt bak seg, og lever på minnene av det som har vært. Situasjonen hun havner i gjør henne bitter, men hun har likevel omsorg for de rundt seg. Gjennom historien hennes føler jeg at jeg får et innblikk i somalisk kultur og tradisjon. Filsan er den av de tre hovedpersonene jeg syns det er vanskeligst å forstå. Hun er usympatisk og brutal og det tar tid før jeg får sympati for henne.

Jeg syns denne romanen er fantastisk. Den var vanskelig å legge fra seg og jeg ble nesten trist da den var slutt. Dette er definitivt en av mine favorittbøker, og jeg anbefaler den på det varmeste!

Dette er en veldig spennende, fascinerende, trist og fin historie. Det jeg liker aller best er at forfatteren bruker så mange somaliske ord og uttrykk, noe som sammen med hendelsene gir et veldig fint innblikk i somalisk kultur. Dette er også første gang jeg leser en bok som beskriver andre verdenskrig gjennom øst-afrikanske øyne. Boken er også full av flotte beskrivelser og metaforer, og jeg liker det, selv om jeg noen ganger mister litt tråden og lurer på om jeg leser et eventyr og ikke en roman. Dette kan ha med oversettelsen til norsk å gjøre. Oversetteren av boken, John Erik Frydenlund, har skrevet et etterord der han beskriver noen av utfordringene med å oversette denne boken. I ettertid skulle jeg nesten ønske at jeg hadde lest boken på engelsk, språket den opprinnelig ble skrevet på. Jeg tror kanskje denne boken er enda bedre på engelsk.
Jeg gir denne romanen terningkast 5.

Denne boken er ikke min absolutte favoritt, men jeg likte den likevel godt. Språket er veldig klart og direkte. Kapitlene og setningene er korte, det er nesten som å få raske snapshots av situasjoner og dialoger, og i kombinasjon med handlingen fungerer dette veldig bra. Den litterære stilen illustrerer også godt det usentimentale og brutale ved å være en fremmed der man egentlig føler seg hjemme. Plottet i boken er veldig godt. Boken har noen gode overraskende vendinger, og jeg så ikke slutten komme, selv om jeg må innrømme at jeg nok var forberedt. Jeg gir denne boken terningkast 4+.