I boka Hooked: Art and Attachment prøver Rita Felski å forklare kva det er som gjer at me oppsøker kunst og kva som kjenneteiknar møte med kunst. Boka består av eit introduksjonskapittel og fire kapittel. Det første kapittelet handlar om det mest sentrale omgrepet hennar, attachment. Deretter kjem eit kapittel om kvar attachment device:
- attunement: kvifor nokre kunstverk talar til oss, men ikkje andre
- identification: å kjenne ei tiltrekking basert på ein form for likskap
- interpretation: når me lærer å sjå kunst på nye måtar eller blir utsett for nye typar kunst kan det endre tilknytinga (attachment) si karakter

Jeg begynte på denne i dag morges, og klarte ikke legge den fra meg før jeg var ferdig. Joda, den handler for så vidt om kunstløp - men den handler om så mye mer. Det er universelle tema som vennskap, oppvekst og å finne sin plass i verden, og historien er vakkert fortalt, på et vis filmatisk, og formidler store følelser og stemninger i de enkle, stilistiske strekene.

Det er kanskje ikke høy litterær kvalitet, men noen ganger trenger du bare en bok som er morsom og har driv.

En kort fortelling om et unormalt tett vennskap mellom to jenter. Boka har et vakkert og enkelt språk, historien liksom vokser rolig fram på en veldig naturlig måte fra ord som ser ut til å ha trillet rett ut fra forfatterens hode og ned på papiret.

God innføring om evnerike barn. Boka er spesielt nyttige for lærere og foreldre til evnerike barn. Den kunne imidlertid hatt godt av en språkvask.

Fantastisk morosam! Eit stort kunstverk! Komplett med humoristiske historiske og mytologiske referansar! Bonus: språkleg medvit - forskjellige karakterar brukar ulike målformer, både konservative og radikale.

Boka er sett saman av korte episodar, så ho er lett å lese. Viss du ikkje har så mykje tid, kan du berre lese eit par sider utan å falle ut av historia. Eller du kan lese heile boka på to timar, sånn som eg gjorde.

Med stor kunnskap og imponerende innsikt i dystopiske ungdomsromaner presenterer Maria Nilson sentrale sjangertrekk, samtidig som hun stiller kritiske spørsmål til moral og logikk i sjangeren. Hun bruker et bredt utvalg av eksempler fra sjangeren for å forklare hva som kjennetegner den, og er skarp, treffende og til tider humoristisk i sine analyser.

Lurer du på hvorfor dystopier er blitt så populære? Les Teen noir for å finne ut av det.

Gee skriver direkte og skarpt, og setter ofte ting på spissen. Han har lite til overs for det han ser som bortforklaringer, og er ofte morsom. Boka er i tillegg full av spennende anekdoter og gode eksempler.

Mange og veldig forskjellige refleksjoner fra svært forskjellige mennesker gjør denne boka til noe spennende og helt unikt. De fleste bidragsyterne er veldig personlige og ærlige når de skriver, til tross for det noen av de også kommenterer: de kommer til å bli angrepet for å ha skrevet dette.

Lurer du på hvorfor noen mennesker ikke vil ha barn? Er det helt uforståelig for deg, eller trenger du bekreftelse på at andre enn deg også føler det sånn? Er du et menneske som lever i Norge? Bare les denne boka. Det tar ikke så mye tid, og forhåpentligvis har du fått et litt rikere bilde av verden og menneskeheten.

Boka er spennende og handlingen har driv. Det er alltid noe som skjer, men samtidig savner jeg litt dypere karakterer. Boka har en veldig amerikansk fortellermåte og ditto formuleringer, og oversettelsen er full av skrivefeil. (Særlig "tastaturfeil", slik som hevn i stedet for jevn.) Alt i alt en ukomplisert fortelling som kan glede en bokelsker da den i stor grad handler om kjærlighet til bøker, men samtidig en fortelling som vil blekne bort i hukommelsen med tiden.

Mange bøker har blitt hevdet å være "den nye Harry Potter", men vist seg å være døgnfluer som forsøker å kopiere en fantasy-suksess. Odinsbarn er en "ny Harry Potter".

Handlingen foregår i et unikt univers tydelig inspirert av norrøn mytologi, men med bestemte og klare innslag av Siri Pettersens egen utrolige fantasi. Universet er helt og klart forfatterens eget, skjønt en leser som er godt kjent i norrøn mytologi vil gjenkjenne små og store detaljer med glede - og undring over hvordan Pettersen har tolket og gitt nytt liv til allerede eksisterende elementer.

Selve historien er like magisk, spennende og allsidig som universet. Med flere svært forskjellige fortellerstemmer får leseren innblikk i veldig ulike karakterer, samt en forståelse for hvor forskjellige verdensoppfatninger de forskjellige personlighetene har. Når et rom blir skildret av en som har vokst opp med lite, for så å to kapitler senere bli skildret av en som har vokst opp i overflod er ikke bare dette et godt fortellerverktøy for å få fram ulike verdensoppfatninger, men det sier også mye om karakterene. Slik lar Siri Pettersen karakterene skildre hverandre og seg selv for leseren.

Selve plottet er unikt og fylt med stadige overraskelser. Begynnelsen av boka kan virke forvirrende fordi fremmede uttrykk som for eksempel å favne brukes naturlig av fortellerstemmen, men samtidig er dette noe av det som gjør boka så unik: Leseren må selv forstå hva dette er gjennom å lese andre snakke om og utføre handlingen. Straks leseren har begynt å forstå universet handlingen foregår i bryter forfatteren inn med spenningsmomenter og vrir på ting så både leser og hovedperson blir urolige. Det tar ikke mange sider før det blir intenst spennende, og spenningen gir seg aldri. Før leseren rekker å godta den forrige tvisten introduserer forfatteren en ny tvist, en krise, en spenningstopp. Selv slutten av boka er intenst spennende - en cliff hanger til neste bok i denne trilogien.

Noe av det jeg liker best med boka er hvordan den er så annerledes. Hovedpersonen Hirka er et menneske - og derfor er hun annerledes enn alle de andre. Ofte blir vi i fantasy introdusert for et samfunn med mennesker der helten skiller seg ut ved å ha noe de andre ikke har. Her er det motsatt: Hirka mangler noe alle de andre har.

Denne boka har satt seg i hjertet mitt rett ved siden av Lene Kaaberbøls og Rowlings fantastiske univers, og der kommer den til å vokse og utvikle seg når jeg leser den igjen og igjen og venter i nesten uholdbar spenning på at den neste boka i trilogien om Ravneringene kommer ut.

Liker spesielt godt de små referansene til forfatternes litterære verk og liv.

Grundig, godt forklart og med mye bra oppgaver.

I dag har jeg lest Brente barn skyr ilden. Jeg hadde planer om å gjøre mye annet, men det skjedde ikke. Det var ganske enkelt ikke mulig å legge vekk boka i mer enn én tissepause.

Karakterene er irriterende egoistiske, umoralske og slemme. Det er et sykt univers. Ingen er snille, bortsett fra en gammel dame på siste side i boka som ellers ikke er en del av historien. Hovedpersonen lar seg manipulere irriterende lett. Men det er en helt fantastisk bok, og jeg kan ikke vente på at Maren Mathisen skal skrive flere bøker fra dette universet. Som sagt er boka så spennende og fascinerende at det nesten er umulig å legge den fra seg, språket er godt, spenningskurvene er mesterlig lagt opp og alt bare "klaffer" i denne fryktelig gode og alt for lite kjente boka.

Boka er spennende og engasjerende, og de hjerteskjærende små dagboknotatene fra ni år gamle Ellinor som dukker opp mellom kapitlene lager en helt spesiell stemning i boka.

Bare noen få setninger inne i boka tenkte ieg at det jeg leste var utrolig bra skrevet, og at jeg burde sitere det. Det gikk imidlertid opp for meg ganske fort at det ikke ville la seg gjøre, da jeg i så fall ville måtte skrive av flere sider. Boka har et poetisk og ettertenksomt språk som gjør at jeg klarer å holde ut med den tafatte protagonisten. Hans unike betraktninger av verden og menneskene som lever i den gjør ham likevel til en interessant karakter.

Det er ikke ofte jeg gråter av en bok, men her ble jeg våt i øynene og kjente latteren boble i halsen nesten samtidig. En klar anbefaling til alle andre.

Dette er boka som fikk meg til å huske hvor grusomt og helt fantastisk det er å være tretten år. Hvor vanskelig livet er, hvor sterke vennskapene kan være og ikke minst hvordan tenåringer kan overraske deg ved å være mye mer enn du forventer. Det er slitsomt å være tretten, og det er ikke rart jeg har fortrengt det - men du verden hvor godt det er å bli minnet på hvordan andre mennesker enn meg selv har det fra tid til annen.

Eg studerar til å bli norsklærar, og då eg var i praksis i haust var eg så heldig å få oppleve eit forfattarbesøk frå Tor Arve Røssland. Han var ufatteleg flink, og femteklassingane eg var med prata stort sett ikkje om noko anna enn Svarte-Mathilda i fleire dagar etterpå. Sjølv om dei visste at eg hadde vore med dei og høyrd på måtte dei fortelje meg om Svarte-Mathilda. "Veit du kva som skjer om du går inn på badet, skrur av ljoset og seier Svarte-Mathilda 7 gonger?" spurde dei. Og før eg rakk å svare sto fire til ungar rundt og ropte i kor kva som ville skje. Dei tøffeste gutane sneik seg inn på do i friminutta for å prøve, og då det ikkje gjekk bestemte dei seg for å prøve heime i staden.

To veker seinere skulle femte trinn på biblioteksbesøk og låne bøker. Alle vart like skuffaa då dei oppdaga at Svarte-Mathilda (og alle dei andre bøkene til Røssland) vart lånt ut og hadde lange ventelistar. Røssland hadde nemleg vore på turné på nesten alle barneskulene i Rogaland.

I ettertid har eg fått høyre at den boka har gått som ei pest på det skuletrinnet. Når eg no sjølv har lese boka kan eg godt forstå kvifor. For det er ei svært god bok, velskreven og spanande. Ho er overtydande i persongalleriet, og Røssland har sjekka faktaene godt før han har satt seg ned for å skrive. Boka er akkurat skummel nok til at den fangar interessen til den unge lesaren, men ikkje så skummel at han helst vil legge ho frå seg.