Debutant med potensial!

Ser vi her en stigende krimforfatterstjerne? Det vil si, er det ikke slik at den første boka ofte er litt hengslete… Lisbeth Pettersen er ute med sin debutkrim La meg ikke huske – skikkelig spennende og godt skrevet, med interessant veksling av fortellerstemmen! Hun har tatt opp et viktig tema (klimakatastrofe) som bakteppe, men etter min smak er sammenhengen litt for konstruert. Selv om handlingsforløpet egentlig var ganske åpenbart og forutsigbart, forsvant noen av trådene i nirvana. Til tross for alt var boka en pageturner for meg – lett lektyre mens jeg satt i flyet på vei tilbake fra Oslo til Hamburg.

Min Fasit: Stå på, Lisbeth Pettersen! Terningkast 4+

Plusset vil si at jeg er allerede nysgjerrig på hennes neste krim. Det trengs litt tid til å bli en god krimforfatter, synes jeg.

Klarer Selma Lønning Aarø å rehabilitere Anna Munch?

Siden man vet at Knut Hamsun forlangte at Anna Munchs mentale tilstand skulle bli undersøkt, venter man som leser på oppløsningen: Var hun syk, var hun gal – eller ingen av delene? Selma Lønning Aarø overlater den siste tolkningen til leseren. Hun nærmer seg Anna Munch med respekt og empati. Hun viser frem hvor mye det koster Anna Munch å bryte med sosiale konvensjoner og forventninger. Men etter min smak kastet Selma Lønning Aarø bort sjansen til å komme med en virkelig ny tolkning av hendelsene mellom Anna Munch og Knut Hamsun. Hendelsene virker som om de presenterer litt mer av det samme. Leseren følger Anna Munch inn i en nesten manisk tilstand. Knut Hamsun blir – en gang til – mannen som forsøkte å holde henne tilbake.

Men det lyktes Selma Lønning Aarø å skyve på problemstillingen: Anna Munch fremstilles som en intellektuell kvinne som ikke bare ville være Hamsuns elskerinne, men hans kompis, hans samtalepartner på alvor. Slike tanker om likestillingen av menn og kvinner finnes det flere av i Anna Munchs romaner, det har jeg lest om. Og her fins helt sikkert nøkkelen til en ny tolkning av forfatterinnens liv. Jeg hadde lyst til å få vite mer om Anna Munchs idéer. Men siden det nå har blitt en roman, mangler selvfølgelig slike diskurser.

Jeg må innrømme at det tok tid – nesten 100 sider – før jeg ble fanget. Begynnelsen var verken fugl eller fisk. Teksten virket som ikke ferdig bearbeidet fra biografi til roman. Fortellerstemmen var ofte ikke plausibel, og for mange fakta som måtte med, ødela spenningen. Men etter hvert falt alt på plass og jeg var glad for at jeg ikke hadde gitt opp. Midtpartiet av romanen ble en skikkelig „pageturner“.

Kan jeg anbefale boka?

Ja, hvis du ikke bare liker en god roman, men i tillegg er interessert i enten Norges kvinnehistorie eller litteraturhistorie eller Knut Hamsun.

Nei, hvis du bare vil lese en god roman. Plottet tar for mange omveier – ja vel, slik er livet, men det er det som skiller en biografi fra en tettskrevet roma

Les hele bokanmeldelse på bloggen min!

Glad i Jon Fosse? Da vil du nyte Pia Edvardsen!

Pia Edvardsen har kommet ut med sin debutroman i Januar 2017. Men først må jeg fortelle om at det var min første ebok! Jeg fikk øye på en melding om vårens debutromaner på Aschehoug forlag. Siden jeg leste meldingen snufsende og hostende i sengen min i Hamburg, måtte jeg finne en annen løsning enn å gå straks til NORLI… Etter å ha lest hele eboka i løpet av to mørke vinterdager, kan jeg rapportere: Ebøker gjør sin plikt, men jeg kan ikke kose meg med dem på samme måte som med ei trykt bok. Dessuten funker ebøker ikke når det gjelder bookcrossing…

Tilbake til det egentlige temaet av blogg innlegget: debutantromanen „Vi var ikke brødre“ av Pia Edvardsen (den trettiårige dattera av Tove Nilsen).

Boka er ganske kort, og historien er fort fortalt: Farmor i Nord-Norge er i ferd med å dø. Jegfortelleren og faren hennes drar nordover for å være ved hennes side og for å ordne ting etterpå. Søstra og mora som er skilt fra faren, følger noen dager senere til begravelsen. De bor i det gamle ensomme huset på fjordkysten hvor faren vokste opp og hvor jegfortelleren og søstra hennes tilbrakte ferien.

De voksne snakker ikke mye med hverandre. På en måte virker det litt som om de to søstrene også er skilt fra hverandre. Søstra og mora blir bare noen dager rundt begravelsen. Det som fyller sidene i romanen er fortellinger om et ensomt hverdagsliv ved sjøen som forsvant for lenge siden, men som jegfortelleren og faren hennes gjennomlever i noen uker. De to fisker og pusler rundt naustet og reparerer litt her og litt der i det gamle huset. Mesteparten av tiden blander jegfortelleren skildringer om naturen med minner om de små grusomhetene mellom to søstre under barndommen.

Skjedde det noe spesielt mellom de to søstrene da de var barn? Eller er der noen familientabuer å bryte når hele familien treffes i nåtiden? Fortier kanskje den eneste naboen Einar som er fra bestefars generasjon, en større hemmelighet? Hvem vet! Leseren erfarer ikke noe om dette ettersom Pia Edvardsen foretrekker å ikke skape spenning på denne måten.

Skulle jeg beskrive leseprosessen med et ord, så ville det være: å vente. Jeg ventet hele tiden at noe uventet skjer, at noe forandrer seg brått. Endelig på slutten mens jeg leste en av de siste setningene, forsto jeg poenget med kontinuiteten:

„Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men er alltid akkurat den samme. Det er bare tida som forandrer seg.“

Med liten innsats kunne romanen bli forkortet til en tett og sterk novelle, dette er mitt syn. Men kanskje er det sånn med debutromaner: De er gjerne litt for lange, de forbruker litt for mange ord for for lite innhold. Likevel konkluderer jeg anmeldelsen min med en dristig sammenligning: Den som er glad i Jon Fosse, vil ganske sikkert nyte det enkle og på samme tid ekspressive språket til Pia Edvardsen.

„Vi var ikke brødre“ er absolutt verdt å lese – ikke minst hvis du er glad i Nord-Norges natur!

Lykke til med litteraturkritikkere, Pia!

*

Anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

Midt i velstandslitteraturen som „Elskere“ av Mattis Øybø eller „Arv og miljø“ av Vigdis Hjorth har det dukket opp romanen „Endelig skal vi le“ av Birgit Alm i høst 2016 som bryter med et annet (ikke bare norsk) tabu: Hovedpersonen er fattig.

Kan man lære seg å bli mett av lukt?

Elinor, gjennom hennes øyne ser leseren verden, er en midt-tjue-årig alenemor, arbeidsledig og student via NAV-systemet. Hun lever med sin seks-årige sønn Ungen i vår midte i Oslo og anstrenger seg kraftig for å bli usynlig. Hun prøver å skjule fattigdommen sin for hele verden, ikke bare for naboene på Nordstrand men endog for sønnen sin. Men det er alltid det egne barnet som ei mor ikke kan ikke narre, selv om det lyktes henne å få ham inn på Steinerskolen gjennom en friplass-ordning

På en smertefull presis måte beskriver Birgit Alm de små situasjionene når Elinor og gutten hennes opplever begrensningene fordi hun har dårlig råd: ikke noen egne seng (for ikke å snakke om et eget rom), ikke noen termokanne på tur med klassen og altfor ofte den samme billige maten. Mora vet at sønnen vet og at han prøver å skjule skuffelsen sin. „Fine Ungen“ tenker hun derfor på slutten av flere kapitler – det gjør vondt å lese…

Det kaller jeg virkelighetslitteratur.

Er „Endelig skal vi le“ et godt stykke litteratur? Jeg har funnet en anmeldelse som kaller romanen middelmådig (uten begrunnelse), en annen som er veldig kritisk til en manglende dramaturgisk oppbygning, som påstår at romanen er uten et sentralt vendepunkt. Men kanskje er akkurat det hvor temaet og skrivemåten møtes: i et liv fanget opp av velferdsstaten, men uten virkelige sjanser for å komme seg ut av situasjonen. Fattigdom omgitt av velstand påvirker tankeganger og munner ut i skam og selvforakt. Og da begynner den onde sirkelen.
Birgit Alm - kilde: Tiden Norsk Forlag

„Endelig skal vi le“ er Birgit Alms debutroman. Forfatteren er en nesten 50 år gammel litterarturviter og tekstarbeider, bosatt i Oslo. Det er allerede alt jeg vet om henne og det er mer enn nok fordi kunsten verken stiger eller taper i verdi ved å bruke biografiske referansepunkter. (Hjorth-saken, vet beskjed?!)

Birgit Alm har ikke beskrevet noen „utgang“ fordi det ville være (hva angår temaet) en løgn, men ikke fordi hun ikke kunne det. Det som gjør romanen særlig sterk er jo nettopp en beklemmende ærlighet med hensyn til Elinors tanker mens hun opplever alle disse „små“ katastrofene som lus og mus. Ja, flere ganger måtte jeg virkelig le, romanen er tross alt underholdene.

Vi alle kjenner den flere hundre sider lange sindige strømmen i romanene av Karl Ove Knausgård. Her må vi bare holde ut 238 sider uten løsning, uten eksistensielle „forandring“. Men er det nødvendig? Forandringen foregår inni meg som leser mens jeg begriper følelser jeg har ikke opplevt selv. Følelsen mens jeg må nøye meg med lukten av bakverk, følelsen når jeg tenker om over tjue fødseldagerpresanger for alle klassekameratene, følelsen hver eneste gang jeg tør ikke å be om hjelp…

Har romanen forandret min virkelighet? Et stort JA. Og derfor anbefaler jeg på det sterkeste å lese „Endelig skal vi le“ og å tenke selv: for et stykke virkelighetslitteratur!

Anmeldelsen ble forst publisert i bloggen min.

Om å finne en ny normal

Jeg er en tysk kvinne i førti-årene som trengte litt pusterom. Derfor var jeg i Oslo, i fire uker, jeg hadde behov for fred i sinnet, for å bli flinkere i norsk, for å lese så mye og så lenge jeg vil – av og til døgnet rundt på forskjellige pene sted ute i byen. En gang tok det meg fem timer for å lese hele boka „Og hver morgen våkner jeg“ av Marita Hansen – uten pause.

Marita Hansen Og hver dag våkner jegMarita har heller ikke hatt noen pause siden Vidars død. Kjæresten hennes falt om og døde i armene hennes da begge to gikk på ski, uventet, etter 231 lykkelige dager. Ulykken skjedde for to og ett halv år siden. For å klare seg har Marita Hansen skrivet denne boka.

Nå er Maritas (og Vidars!) historie ute, i rett tid til bokhøsten. Et stykke virkelighetslitteratur. Litteratur, selvfølgelig! Man kan kalle det en roman. Teksten er fint vevd, full av poesi. Språket er fortettet, forfatteren har arbeidet med teksten og ikke „bare“ publisert dagboka sin. Da er det egentlig ikke viktig å vite at forfatteren har opplevd historien selv for å bli berørt og beveget, for å ta massevis tankemat meg seg. Men selvfølgelig gjør det noe med leseren, denne viten. Ikke lett å beskrive hva det er…
Verdifulle tårer, nye ord

Gråten min mens jeg leste Marita Hansens bok, denne gråten var ikke bare om tragedien som hadde skjedd, men også om forfatterens tapperhet og mot. Tårer om at hun har funnet et språk, en vei gjennom hver dag hun har våknet siden, tross alt.

Jeg svømte i tårer mens jeg så henne stående i skistøvlene hans, omtrent et år senere, nede i kjelleren. Og jeg måtte smile gjennom tårer mens jeg leste om hennes forsøk med sorggruppen. Jeg forstår henne mer enn nok. Da det finnes sorggrupper for alle mulige slags tap må man nemlig bestemme seg: „Hva er liksom verst for deg, spør hun, snur seg mot meg; det at han var kjæresten din eller at han døde brått og uventet?“ For et spørsmål til en sørgende person! Å vite at dette spørsmålet ble svart på alvor! (At svaret mangler i boka, det er dette rommet som litteratur gir meg som leser.)

Marita Hansen lærte meg viktige nye ord på norsk:

Et blunk, fraværet, innmari.
Gravølet, å kave, andpusten.
Raushet, tilstedeværelse.
Bunnklang.

Jeg er 47 år gammel. Broren min var 46 da han døde. Forventet. Det skjedde for tolv år siden. Siden har vi bare vært fire søsken. En annen sorggruppe. Et annet tap. Men likevel. Hvor ofte har jeg tenkt at jeg har ei bok inni meg om alle disse kompliserte sammenhengene hvorfor han døde, hvordan vi lever med tabuet. Av og til tenker jeg at jeg helst ville skrive om alt dette på norsk… Men først og fremst håper jeg at Marita Hansen har ennå en annen bok inni seg en dag.
La oss snakke om alt, nå!

Det finnes allerede flere bokbloggerne som har skrivet anmeldelser:

altgodt.no gir beskjed at du „må kanskje leite etter den, bokhandlarane har plassert dei litt forskjellig rundt omkring i butikken, ikkje alltid heilt logisk, men spør etter den.“ – Spennende, ikke sant? Men i de siste dagene har jeg funnet boka riktig godt plassert blant nyhetene!

Bokelskerinnen.com er, som meg, fan av hennes språk: „Hun skriver melodiøst, vakkert og undrende, og har et blikk for fine detaljer i språket. Her er det ord og setninger som gjør at man gjerne tar en pause fra lesingen og reflekterer over det man nettopp har lest.“ – Elin tenker som meg at boka har niveauen som en roman.

favelastisk.blogg.no legger merke til at boka „er kort og lettlest, men må leses flere ganger for å oppdage alle de små språklige gullkornene som ligger gjemt under steinene.“ – Ja, det er sant og jeg har allerede lest dem to ganger på to dager.

miafrogner.no navner noe jeg er også særlig berørt av: „… og hun stiller alle de spørsmålene hun lurte på, lurer på: Hvordan vet hun at hun vet at han er død? Hvordan vet man når man sørger? Hvordan bygger man dynene rundt seg for å få den tyngden man trenger på kroppen for å få sove?“ – Det minner meg om min favorittsitat i boka:

„jeg blir stående og tenke på mormor. Jeg savner henne, skulle øsnke hun var levende. Jeg ville krøpet opp i fanget hennes, jeg ville vært som om jeg var sju år, jeg ville sagt at mormor, kan du fortelle mer om da du var liten. Jeg ville sagt mormor, kjæresten min døde. Kan du fortelle om da morfor ble drept i ulykken med hesten og brøytemaskina? Kan du fortelle om hvordan det var for deg å gifte deg igjen? Jeg ville sagt mormor, hvordan var det da også han døde et par år senere. Hvordan var det da to av døtrene dine døde, de var jo bare barn. Jeg ville sagt mormor, hva skal jeg gjøre nå. Og dette vil jeg si til henne til sommeren, jeg vil besøke henne der hun bor nå, hun bor i Finnmark på kirkegården under jorda“

(Og hver morgen våkner jeg, s. 53/54)

Vi snakker altfor sjeldent med de levende om alle disse tingene… Men i dag er det som om Marita og jeg har snakket litt med hverandre om alt. Hjertelig takk!

+

Anmeldelsen ble først publisert i bloggen min.

Etter Pride Paraden i Tromsø i November 2016 begynte jeg å lese den skeive boka „Nærmere kommer vi ikke“ av Monika Steinholm. Jeg motsto bare knapt fristelsen til å kjøpe boka på ARK i storgata hvor forfatteren jobber. Jeg satt i stedet på biblioteket i to dager. :-)

Hovedpersonen Jens er 17 år gammel da han erkjenner at han er forelsket i sin barndomsvenn Niklas som nettopp har forelsket seg i deres beste venninne.

Jeg liker allerede bokas begynnelse når Jens er i ferd med å fortelle foreldrene sine at han er homofil. Denne blandingen av skam og lettelse, særlig godt beskrevet (jeg kjenner følelsen…)! Han må gjennom dette to ganger fordi han først snakker med faren og på kvelden med mora. Og da hjelper faren litt. Så bra!

Dette sitatet liker jeg veldig:

„Pappa strekker hånda ut mot meg, og jeg lar ham hale meg opp på beina. Jeg kan ikke huske sist papa klemte meg. Ingen av oss er klemmere. Nå holder han rundt meg, hardt. Jeg forsvinner nesten i armene hans. Er fire år og har fått skrubbsår på kneet. Jeg har ikke noe sår pappa kan blåse på, men har stryker det svette håret mitt vekk fra panna. Selv om han ikke blåser på noe, er det som han setter på et plaster så det slutter å svi.
– Men Jens, da, sier pappa. – Kjærlighetssorg er noe alle får.
Jeg er så letta. Pappa sier ikke at det er helt ok å like gutter. Pappa skjønner at det ikke er derfor jeg griner. Det gjør bare så jævlig vondt at det er Niklas.“

Jens bestemmer seg å kjøre til Finnsnes der hans skeive onkler Torstein og Phil bor. Begge to er i ferd med å organisere Senjas første Pride Parade og da må Jens med. Ikke så lett når en bare har vært „ut“ i noen dager!

Denne anmeldelsen blir publisert først på bloggen min.