Jeg forstår godt hvorfor denne boka fikk alle de prisene den har fått. Historien går kanskje litt tregt enkelte steder og det var for min del litt forvirrende når handlingen hoppet frem og tilbake, spesielt mot slutten. Men alle de nydelige omgivelsene, det spesielle språket som jeg vente meg så godt til etter hvert, og den rare følelsen av nostalgi gjør dette til en favorittbok for min del. Ble som alltid litt skuffet over slutten, men jeg blir sjeldent helt fornøyd med avslutningen av slike bøker. Muligens fordi jeg bare blir irritert over at historien er slutt, og akkurat nå vil jeg ikke at det skal komme i veien for den gode lesegleden jeg fikk.
Nostalgifølelsen kan forklares med at det meste foregikk på et øde sted så nære naturen. Om det er fordi jeg brukte mye av barndommen på hytta eller om det bare er menneskelig vet jeg ikke, men jeg kommer nok til å lese den igjen en dag. Jeg tror riktignok at en trenger litt tålmodighet og god tid for at en skal klare å nyte den fullt ut.

En historie som til tross for en forvirrende begynnelse viser seg å bli utrolig sterk og spennende. Nydelige, men kalde skildringer på islandsk natur. Gode karakterbeskrivelser, men siden jeg ikke har lest noe annet av Indridason før, følte jeg at jeg ikke visste nok om hovedpersonen, selv om boken hadde en ramme på hans fortid. Med andre ord; jeg vil vite mer.
Anbefales sterkt, spesielt for krimelskere.