Fattig. En bok du umiddelbart forstår er skrevet og utgitt med tanke på å bli en bestselger. Dramatisert språkdrakt som ikke forholder seg til den lavmælte stilen forfatteren gjerne blir sagt å ha. Historien i seg selv, om de tre ensomme menneskene, litt på siden av samfunnet, er fortalt før på bedre måter. Jeg ble skikkelig skuffet. "La meg synge deg stille sanger" var mye mer troverdig og mye mindre desperat etter å bli sett og hørt.
Én ting skal Olsson ha, og det er litteraturtipsene hun gir i boken. Jeg leser nå "Varulven" av Sandemose, som følge av lesningen av Olssons bok, og den er bra!

Utgangspunktet for å lese denne boken var at jeg generelt tiltrekkes av ulike avviker-historier,. Romanen både skildrer en som er, ønsker å være, på siden av samfunnet, og er skrevet av Ambjørnsen, som for meg er en slags urbanist, men som her skriver om skogen (bl.a.). -Hvem skulle trodd at Ambjørnsen kunne skrive dette? Ikke jeg. Karaktertypene og skildringene av dem er ikke helt uvanlige for Ambjørnsen, og syntesen mellom dette kjente ambjørnske og naturen er fantastisk! Denne romanen river meg med og inn i noe av det samme som Espedals "Gå. Kunsten å leve et vilt og poetisk liv" og Thoreaus "Walden. Livet i skogene", men perspektivet er annerledes. Great!