Dette er den beste boka Per Petterson har skrevet til dags dato. Han kommer langt inn i sjelen på hver av personene i boka, som hver for seg er så troverdige i hver sin skjebne. Gleder meg til å høre hva andre lesere synes.

Når man venter på en spennende fortsettelse kan det lett gå galt! Her klarer ikke Henrik Langeland på noen måte å fortsette med det drivet jeg opplevde i "Verdensmestrene". Boka er lettlest og har forsåvidt et godt språk. Men selvom Lars og Hauk fortsetter sitt vanskelige forhold her, faller hele bunnen ut for meg! Dessverre! Dessuten er de andre personene som gjorde "Verdensmestrene" så spennende helt perifere. Noen av dem er faktisk borte. Vi hører ikke noe mere om dem. Jeg er dessverre sørgelig skuffet og føler meg nesten litt lurt som har gått i 2 år og ventet på denne fortsettelsen.

Som vanlig for LSC er språket i boken glitrende godt. Handlingen er delt i to, første del handler om en ung gutt, forfatterspire, som tilbringer ferien på Nesodden i familiens sommerhus sammen med sin mor og noen gamle tanter som kommer utover fra byen med jevne mellomrom. En gripende historie som viser en sårbar gutt som er en usedvanlig god observatør (som vel alle forfattere er). Han sliter med dårlig selvbilde og har konstant dårlig samvittighet for det meste han gjør, og som han føler han takler på et håpløst sett.
Den andre delen foregår i en liten bortgjemt by i USA. Her er alt i forfall og hovedpersonen ramler ut i katastrofer så snart han beveger seg ut av huset. En helt igjennom deprimerende fortelling. Det er rett og slett nerveslitende å lese denne delen av boken.
På slutten av boken flettes del en og del to sammen på en finurlig måte. Her blandes fiksjon og virkelighet så surrealistisk sammen at tankene går til Haruki Murakamis absurde verden.
Jeg gleder meg til å høre hva andre lesere synes om denne boken. Da jeg leste del en tenkte jeg tilbake på "Beatles" og sammenligningen var ganske markant, men det var bare der og da. Siden ble boken en helt annen. Jeg tror dette er en bok man ikke så lett glemmer og jeg gir den terningkast 5.

Thomas Bernhard er en av de mest egenartede forfattere jeg har lest. Tidligere har jeg lest "Betong" som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Denne romanen var like besettende. Han beskriver på en så sterk måte middelmådighetens natur og sitt hat til styresettet i Østerrike etter 2. verdenskrig. Jeg går ikke videre inn på handlingen i boka som handler om klaverspill og Bachs Goldbergvariasjoner. Bernhard utdannet seg til klaverspiller (han hatet uttrykket pianist), men etter flere års studier (han skal ha vært en ytterst begavet klaverspiller) la han musikken bak seg og begynte å skrive det han kalte essays. Jeg skal nå starte å lese en annen bok av ham; "Nitten år", som er en selvbiografi og ser frem til det med spenning!

Kom plutselig på at disse bøkene leste jeg for hauger av år siden. Nå skal jeg snart ta dem frem igjen, for de gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

Skal definitivt leses om igjen etter hauger av år siden jeg leste dem som ung!

En klassiker som man selvfølgelig skulle lest tidligere i livet, men bedre sent enn aldri.