Thomas Bernhard er en av de mest egenartede forfattere jeg har lest. Tidligere har jeg lest "Betong" som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Denne romanen var like besettende. Han beskriver på en så sterk måte middelmådighetens natur og sitt hat til styresettet i Østerrike etter 2. verdenskrig. Jeg går ikke videre inn på handlingen i boka som handler om klaverspill og Bachs Goldbergvariasjoner. Bernhard utdannet seg til klaverspiller (han hatet uttrykket pianist), men etter flere års studier (han skal ha vært en ytterst begavet klaverspiller) la han musikken bak seg og begynte å skrive det han kalte essays. Jeg skal nå starte å lese en annen bok av ham; "Nitten år", som er en selvbiografi og ser frem til det med spenning!

Kom plutselig på at disse bøkene leste jeg for hauger av år siden. Nå skal jeg snart ta dem frem igjen, for de gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

Skal definitivt leses om igjen etter hauger av år siden jeg leste dem som ung!

En klassiker som man selvfølgelig skulle lest tidligere i livet, men bedre sent enn aldri.