Når en forfatter skal skal skrive tett og nært om sin egen familie er det mange valg som skal tas. Hvilken dokumentasjon finnes, er kildene fremdeles tilgjengelig, hvordan skal det vektes mellom diktning og fakta, hvordan påvirkes de omskrevne og deres etterkommere? Og ikke minst, hva er fakta for både den ene og den andre?
I denne boka virker det som at Veslemøy Solberg har vært seg sitt ansvar bevisst. Hun skriver godt om mennesker hun er glad i, om livet og menneskene rundt dem i en svunnen tid, som hun likevel har ganske mye dokumentasjon om. Hennes skattekiste er som for mange andre, loftet med brevene, dagbøkene og dokumentene som generasjonene før oss tok så godt vare på. En kan lure på om de alltid så konsekvensene av å samle på så mye, men i dette tilfelle kan det virke som om besteforeldrene til forfatteren visste hva de gjorde.
Og det er i en god "Edvard Hoemsk" stil hun med varme og omtanke skriver sin families, og særlig sin bestemors historie. Og temaet i boken, denne skumle sykdommen som ødela så mange liv i vår nære fortid, trenger så absolutt å bli skrevet om.

Hvordan skal en sølle leser vurdere ei slik bok? Tradisjonen tro tok jeg den med i senga om kvelden, men det var så mye jeg skulle sjekket! Det er nesten så jeg kunne tenkt meg å lese den en gang til med et regneark oppe for å få oversikt over personer og forbindelser.Ja, selv korrekturleser gikk litt i surr på side158 og tre avsnitt ble gjentatt en gang til før avslutningen av kapitlet.

Sakene Thune nevner er jo velkjente fra massemedia, men det er når han setter det i sammenheng at bildet av politiets og rettsvesenets utfordringer blir betenkelig på grensen til skremmende, og nysgjerrige lesere skjønner etter hvert betydningen av begrepene “tunnelsyn” og “det tosporede system” og hvorfor de er sentrale i boka.

Som et apropos kom nyheten om at tidligere ordfører Trude Drevland ble frikjent for korrupsjonsanklage omtrent samtidig som jeg gjorde meg ferdig med boka. Altså nok en sak der statsadvokaten i Bergen går høyt og sterkt ut, men må strekke våpen til slutt.

Skal jeg anbefale andre å lese den? Ja, det er en viktig bok - en debattbok. Men, den er litt rotete synes jeg. Spennende, selv om man egentlig vet hvordan det går!

Guillou gjør vel en slags "Forrest Gump" i denne serien om brødrene fra Vestlandet. Leste første boka om bygging av broer og afrikanske eventyr forrige måned og har også bestilt tredje boka på biblioteket. Som alle Guillous helter er Lauritzen-brødrene nesten overmennesker, men de skal jo rekke mye i løpet av ei bok! Og de er til stede, eller nesten til stede ved mange store begivenheter i verdenshistorien. Og slik må det kanskje bli siden bøkene skal handle om et begivenhetsrikt århundre. Jeg ble fascinert av hvordan menneskene før den store krigen ikke kunne forestille seg at det noensinne skulle bli krig igjen(?) Samtidig er det til troendes for undertegnede den nesten romantiske bevegelsen i saueflokken som søkte til slagmarken, og som ikke hadde en sjanse til å returnere.
Kunsten, homofobien, den engelske overklassen som vakler og er i ferd med å bli en anakronisme... Selv om Guillou hopper raskt fra av og til, og noen løsninger er lettvinte så griper han leseren, og lager selvsagt en cliffhanger til neste bok!

I likhet med andre anmeldere var jeg i ferd med å gi opp boka, men hadde ikke annen ferielektyre tilgjengelig i Nice. Forstod etter hvert sammenhengen mellom de to verdenene og RL. En mann ved navn Ove var bedre...

Avbrøt denne boka fordi jeg hadde den på ukeslån fra biblioteket. Pleier å lese ferdig det meste på en uke...