Jeg husker en gang i mine tidlige tenår, da en lærer tipset meg om Alkymisten. Jeg gjorde vel et forsøk, men den gangen var dette en bok helt uten substans. Den var kjedelig og grå, så jeg beklaget til læreren og sa at den nok ikke passet helt for meg. Etter det har årene gått og gått, og gått, og jeg har tenkt på boken og Paulo Coelho, og på læreren som var så fascinert av historien. Jeg vurderte å lese den, men andre bøker var alltid mer spennende. Men så.., midt oppi mange rare forandringer i min opplevelse av livet, så finner jeg den igjen som lydbok på youtube - og faller for den fra første side.

Dette er en bok som treffer deg på alle mulige måter... hvis du er så heldig å være på et sted i livet ditt der du er kompatibel med forfatteren og hans opplevelse av livet da han skrev den. Det er en bok med sjel, og med visdom. Og for meg vil den bli med på en lang reise ut i verden, slik at jeg kan lese den igjen hvis jeg glemmer hvorfor jeg må reise, eller hvis verden blir for stor og skummel. Så mye kraft holder denne boken for meg. Du synes nok det er en litt rar ting å skrive i en bokomtale, men jeg skriver det jeg tenker på, og det jeg tenker er at denne boken er et mesterverk. Hvis du har prøvd å lese den, men ikke liker den, så er mitt råd og la den stå i bokhylla i noen år. Plutselig en dag vil du lese den igjen, og da kan det tenkes at perspektivet ditt - og derfor også din oppfattelse av boken, er forandret.

Jeg likte ikke denne boka i det hele tatt. Den hadde ingen særlig handling, og hele historien kunne blitt fortalt på max tjue kapitler i stedet for trettien. Jeg holdt på å kjede meg i hjel, rett og slett. 85% av boka beskriver kun at Jem, Scout og deres venn Dill vandrer gatelangs, uten at de egentlig gjør noe spennende. Men Atticus er en fin fyr, i alle fall. Han likte jeg.

En alldeles nydelig bok uten tekst. Utrolig flotte bilder!

Rotete bok med alt for mange karakterer. Begynnelsen er treg og lite engasjerende, men handlingen bygger seg opp til å bli litt mer spennende mot slutten. Kan man kose seg med en dårlig bok? Jeg gjorde det, men jeg kommer nok ikke til å lese denne igjen. En toer på terningen fra meg. (Men jeg vil fortsatt anbefale den første boka, What's Left of Me.)

Denne boken er som den første i serien; et kunstverk. Det er et år siden tvillingene Alex og Conner har vært i eventyrland, og nå er de tilbake igjen. Jeg har ledd høyt flere ganger, kjent på spenningen over det neste som skal skje på deres reise i eventyrland, blitt ekstremt overrasket, også har jeg grått noen tårer. De andre karakterene, som Rødhette, Gullhår og selv den onde stemoren til Askepott, er også lett og elske, til tross for at forfatteren har gitt dem ett nytt liv etter deres egne historier sluttet. I The Land of Stories: The Enchantress Returns, får vi et hjertelig gjensyn med Froggy, og blir litt bedre kjent med tvillingenes mor, Charlotte, enn i den første boka. Jeg er blitt kjempeglad i denne serien, og gleder meg veldig mye til bok 3 og 4, som kommer i 2014 og 2015.

Jeg hadde lenge gledet meg til å lese The Bell Jar, men ble skuffet da jeg endelig gjorde det. Den er full av dårlige overganger og løse tråder. Særlig mot slutten lurte jeg flere ganger på om jeg hadde oversett setninger, fordi ting ikke hang helt på greip. Da jeg gikk tilbake for å lese nøyere gjennom teksten, fant jeg fortsatt ikke svar på mine spørsmål. Det er mye med selve skrivemåten og språket hun bruker som jeg liker, og det har vært interessant å utforske Sylvia Plath via denne boken, men utover det gir den meg ikke mye. Den får en treer på terningen av meg.

En fin barnebok med nydelige farger og bilder. :)

Jeg leste Sofies Verden for første gang da jeg var elleve eller tolv år gammel, og har lest den flere ganger siden. Det er denne boken som vekket interessen min for filosofi, og som ga meg en av mine største og mest magiske leseopplevelser. Det eneste negative er at et par av de filosofiske brevene er ekstremt lange og kjedelige, men ellers elsket jeg denne boka fra begynnelse til slutt. Det er noen år siden jeg leste den sist, og jeg burde nok ha lest den på nytt før jeg skrev denne bokomtalen, men jeg klarer ikke å la være å dele min kjærlighet for den når jeg ser hvor mye negativt folk skriver om den. Jeg husker hvordan jeg ble dratt inn i hekken sammen med Sofie, og inn i leiligheten til Alberto Knox da Sofie møtte ham for første gang. Jeg husker at jeg var der sammen med dem da de dro tilbake i tid, og at jeg også var med Sofie når hun forstod hvem Hilde var, og ikke minst; hvem hun selv var. Jeg er så glad for at jeg fant denne på skolebiblioteket for mange, mange år siden, og at jeg ikke hørte på bibliotekaren da hun sa at "denne boka er ganske tunglest, kanskje du bør prøve en annen", for det ga meg en opplevelse for livet, og noe jeg aldri ville vært foruten.

En bok som skildrer det å være sett på som annerledes og unaturlig, selv om man er normal. Om å være ulovlig og hatet, selv om man ikke har gjort noe galt. Den trekker paraleller til hvordan verden er, i hvertfall etter min oppfattelse, selv om det kanskje ikke var forfatterens intensjon. Jeg hadde ikke de største forhåpningene etter å ha sett at den bare har fått firere på terningen av bokelskerne, men jeg ble ordentlig positivt overrasket.

Selv om hver kropp har to forskjellige karakterer, er det lett å holde følge med dem, og lett å skille mellom dem. Jeg liker måten kommunikasjonen mellom Eva og Addie er skrevet, og jeg liker de subtile forskjellene man ser i hybridene, som for eksempel sjel A's alvorlige ansiktsutrykk mot sjel B's lystige personlighet og smil. Av og til stusser jeg litt på om forfatteren har hatt dårlig tid når hun har skrevet enkelte scener, fordi logikken bak en handling eller tanke er forhastet og ulogisk, men det plager meg egentlig ikke så mye. I begynnelsen av handlingen er jeg nesten litt irritert. "Nei, Addie! Ikke bare stå der å si at det er greit! Gjør noe! Kom igjen, gjør noe!" Slike ting kunne jeg tenke så høyt at karakterene nesten burde høre det inn i bokverdenen, men det endret seg etter hvert, og på slutten var mine tanker "Ja! You go girl!" Som forfatter vet man at det er viktig at en hovedkarakter gjennomgår en personlig utvikling i løpet av en bok, og det synes jeg virkelig at Eva og Addie gjør i What's Left of Me. Jeg gleder meg til å lese oppfølgeren "Once We Were". Terningkast seks.

The Land of Stories er en nydelig bok som jeg nesten bokstavelig talt forsvant inn i sammen med karakterene. Hovedpersonene er tvillingene Alex og Conner, som begge to er lett å like. Jeg kjenner meg veldig igjen i Alex; tankene og opplevelsene hennes, og jeg lo flere ganger høyt av Conner og alt det morsomme han tenker på og sier høyt. Også karakterene fra eventyrene føltes levende for meg, og jeg liker dem veldig godt selv om forfatteren nok har gjort noe risikabelt ved å fortelle om livet deres etter at de tradisjonelle, kjære eventyrene om Askepott, Rødhette, Tornerose og de andre fra eventyrland har fått sin slutt av de opprinnelige skaperne av disse. Jeg synes han har løst oppgaven helt fint, og tvilte ikke et sekund på at det som ble fortalt stemmer med "virkelighetens" Askepott, eller Gullhår, eller de andre som finnes i boken.

Jeg har ingenting negativt å si om The Land of Stories, og gir den en sekser på terningen. Jeg har lagt den til under favoritter her inne på bokelskere.no, og gleder meg til å lese oppfølgeren "The Land of Stories: The Enchantress Returns".

Jeg sier meg litt enig med Natalie. Denne boka har mange feil og mangler, blant annet mye tekst som kunne vært kuttet ut. Plussene for min del er forfatterens skrivemåte og et fantastisk språk, som engasjerer fra begynnelse til slutt. Jeg synes også at Kvothe er en interessant karakter, selvforherligelse til tross. Det som trekker ned er at boken er unødvendig langtekkelig, og inneholder et og annet kjedelig parti som vi nok kunne vært foruten. Jeg liker The Name of The Wind, men den gir ikke noen "wow-faktor" for meg, slik jeg ser at andre bokelskere opplever. Terningkast fire.

Jeg er litt usikker på hva jeg kan skrive om denne boken. Den er rett og slett litt kjedelig, samtidig som den forteller en vakker historie og inneholder ett og annet fantastisk sitat. For min del ble den mye bedre mot slutten, og jeg synes det var verdt å lese den selv om begynnelsen var så som så. Jeg har gitt den terningskast fire, men jeg håper ikke det skremmer bort andre som synes den høres interessant ut. Det er en fin bok som jeg ser for meg at jeg hadde likt mye bedre om jeg hadde lest den da jeg var yngre.

"Learn why Holly Miller has five people living inside her head in this “remarkable debut novel.”(Kemble Scott, author of SoMa)

Though she doesn’t remember the trauma that caused it, Holly Miller has Dissociative Identity Disorder. Her personality has fractured into five different identities, together known as The Committee. And as much as they make Holly’s life hell, she can’t live without them.

Then one of those identities, the flirtatious, southern Betty Jane, lands Holly a voiceover job. Betty Jane wants nothing more than to be in the spotlight. The rest of The Committee wants Betty Jane to shut up. Holly’s therapist wants to get to the bottom of her broken psyche. And Holly? She’s just along for the ride…"

Jeg ble litt overrasket over at ingen bokelskere ser ut til å ha lest denne. I Sounds Like Crazy blir man godt kjent med disse fem personlighetene som bor i et hus i hodet til Holly Miller, og man blir veldig for glad i dem alle sammen, til og med i Betty Jane som er en pest og en plage for både Holly og de andre i "kommiteen". Absolutt verdt å lese!

En nydelig engelsk barnebok som gir assosiasjoner til favorittprogrammene fra lørdagsbarne-TV og andre lykksalige minner fra min barndom. Kan høres på youtube.

Hvis jeg skulle gitt terningkast på skriveteknikk, så hadde denne boken fått en treer, eller en svak firer. Når det er sagt, handler bøker for min del mer om følelser den gir leseren enn at leseren skal stille seg kritisk til hvordan forfatteren jobber (innenfor rimelighetens grenser). Denne boken vekker gode minner om de spennende følelsene man oppdager og opplever i tenårene, og den var en fornøyelse å lese.