Bokelskere.no

Fy søren!! Altså, jeg ble svett av å lese. Backman skriver som ingen andre kan, om tema som andre forfattere bare kan drømme om å skrive så ekte, alvorlig, klokt og forbilledlig om. Denne boken, den bor for evig i meg fra nå av.

Humoristisk og trist

Fredrik Backman fikk sitt store gjennombrudd med "En mann ved navn Ove".
Tematisk er ikke denne nye boka så langt unna "En mann ved navn Ove", selv om hovedpersonen er i den andre ende av skalaen aldersmessig i forhold til Ove. Hun heter Elsa, er syv år, snart åtte. Hun blir mobbet og hundset med på skolen, uten at skolen ser ut til å ta dette på alvor. En som imidlertid tar Elsa på alvor er mormor. En kjederøykende, pensjonert lege med det meste av sin praksis fra katastrofeområder. En mormor med et frodig språk og et utradisjonelt levesett. Mormor lærer Elsa om livet gjennom en oppdiktet eventyrverden. Mormor lærer Elsa opp til å være en superhelt i sitt eget liv. Men så får mormor kreft og dør. Hun etterlater seg en hel del brev, der hun sier unnskyld til sin mange naboer i boligblokka. Og med det sender Elsa ut på en slags skattejakt etter disse brevene.
Og det er her tematikken fra boka om Ove kommer inn - det handler om mennesker som lever tett på hverandre - stort sett uten å ha noe med hverandre å gjøre - uten å tåle trynet på hverandre - de unngår hverandre så godt det lar seg gjøre. Ove var katalysatoren i den første boka, slik Elsa er det i denne - katalysatoren til at menneskene kommer nærmere hverandre, og lærer hverandre å kjenne, til å kunne leve sammen med alle sine lyter - men også sine styrker.
Boka er humoristisk, særlig i starten der vi får et herlig samspill mellom mormor og Elsa. En mormor som gir faen i alle normale konvensjoner, og gir klart uttrykk for dette til sitt barnebarn og sine omgivelser. Boka endrer karakter etter at mormor dør. Humoren er der fremdeles, men iblandet en aldri så liten dose sårhet.
Jeg har lest en anmeldelse av boka i Dagbladet der den blir nærmest slaktet. Jeg er sterkt uenig i denne anmeldelsen som sier at språket er banalt og dialogene anmassende. Dette fordi jeg mener forfatteren evner å gi Elsa et språk som er et barn verdig, samtidig som han behandler temaer som er viktige i dag, som mobbing og mangelen på kontakt oss mennesker imellom. Og ikke minst - det å være annerledes. Forfatteren viser innimellom både til hendelser i bøkene om Harry Potter, og forfatterskapet til Astrid Lindgren. Dette mener anmelderen i Dagbladet er en svakhet. Jeg mener vi trenger flere Pippi'er!
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

Jeg trodde ikke jeg skulle like denne boka. Så feil jeg hadde! I begynnelsen syntes jeg det var litt mye eventyr fortelling, men etterhvert oppdaget jeg at dette var en viktig del i fortellingen. Jeg lo, jeg gråt, jeg lo igjen. Gleder med til neste bok av Fredrik Backman!

Dette her er intet mindre enn magi!
Jeg er så misunnelig på forfattere som klarer å skrive noe så fantastisk, fantasifullt og samtidig virkelighetsnært. Det var en ren glede å lese denne boka, selv når jeg satt på biblioteket med masse folk rundt meg, med tårende trillende nedover kinnene, dypt oppslukt av historien. Glede og sorg møtes ofte i denne boken, kanskje ikke så rart når man blir guidet gjennom verden med en sjuårings øyne.
"En mann ved navn Ove" var min favorittbok i fjor, i år er det denne - Backman er rett og slett blitt en favoritt i mitt hjem!

Fredrik Backman er et geni. Jeg startet og lese denne boken for noen dager siden og har siden første side kun tenkt at jeg ønsker å lese mer. Uavhenig av hvor jeg har vært så har jeg egentlig bare ville gått min vei, for å lese mer om Else sin jakt på brevene fra mormor.

For hvor gått kjenner man egentlig noen? Og kan man virkelig kjenne alle sammen? Menneskene vi lever vegg i vegg med, og menneskene vi lever oppå har hver sin egen historie og når man ikke kjenner historien så kjenner man ikke mennesket.

Mormoren til Elsa sender barnebarnet på en rundtur i en blokk fylt med bitre damer, rundtomreisende forretningsmenn, narkomane galninger, fylliker, syke barn og ensomme taxisjåfører og sakte men sikkert får man vite historien til disse menneskene - og man forstår valgene de har tatt og fortsatt tar.

Jeg tørket nok en gang tårene når jeg bladde om siste siden i boken (og med tårene mener jeg så klart den fossen som føk ut av øynene mine).

Man må bare lese denne, man må faktisk det. Hvis ikke kan man sitte i en krok og være et forbanna smarthue.