Det er jo sant det du sier, men samtidig kan det være et viktig og bevisst grep som forfatteren tar. Hacking, popup-videoer og pentagramterror er spennende, men betyr lite når man rammes av en dødelig sykdom. Perspektivet forskyves.
KNAUSGÅRD GOES NETFLIX: Morgenstjernen er konstruert som en tv-serie hvor vi følger flere karakter i parallelle scener. Det kunne vært et godt grep, men fungerer mindre bra. Stemmeleiet og stilen er svært lik fra karakter til karakter, selv om de har både ulikt kjønn, alder og livssituasjon. KOK har ikke ønsket eller tatt seg til tid til å gi karakterene distinkt språklig preg.
UFULLENDT SYMFONI: Den episodiske strukturen gjør at vi kastes inn i mange ulike situasjoner og noen av de medrivende og godt skrevet. men samtidig også formelbasert. Morgenstjernen dukker selvsagt opp hos alle og i hver episode kommer det uforklarlige hendelser fra dyreriket. Dette kunne blitt fint, som i en symfonier, hver temaet blir gjentatt på nye måter, men problemet i en roman er at vi forventer at dette til slutt bindes sammen, men KOK har ikke det som ambisjon tydeligvis.
FOR MYE, FOR FORT Romanen rommer mange elementer og et utgjør et rikt villniss av temaer og interessante spørsmål, særlig framtredende er kanskje forholdet mellom foreldre og barn, men også religiøse og filosofiske spørsmål. Problemet er at det vanskelig å se KOK faktisk klarer å håndtere dette på en måte som leseren større innsikt eller grunn til å stoppe og reflektere. Han evner ikke å gi tilstrekkelig dybde eller vekke nok interesse. Det skjer verken en forandring eller en avklaring som sitter igjen. I stedet blir vi sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt? Er det ikke en, nei mange, episoder til?
Tomas Espedal sier her at han har tatt fatt på slutten av sitt liv: - «Jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive.»
Jeg håper det blir flere bøker selv om hans livsførsel med mye alkohol, og som han ikke legger skjul på også brukes som en form for selvmedisinering, neppe er helsebringende. Nå har jeg lest Året som ble utgitt for kort tid tilbake. Det er få forfattere som gir meg en altoppslukende leseopplevelse som Tomas Espedal – selv om ikke alt er behagelig å lese om. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.
Forlaget kategoriserer boken her som en roman og beskriver innholdet slik:
«Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig?»
Året er som mange de andre bøkene til Espedal selvbiografisk der han utleverer seg selv. Et gjennomgående tema i boken er kjærlighetssorgen han fortsatt har etter at kjæresten forlot han for en del år tilbake. Formen han har valgt er som å lese et langt dikt.
«Aah det er godt å bo alene
i et hotell
en mørk glede er det
å bo i denne store stillheten
i et lite rom.
Du er jo her for å kjenne på ensomheten savnet
av den du elsker.
Når noe gjør ondt
så skal du ikke unngå det
nei
du skal møte det ondeste
med all din svakhet
og la deg bli ødelagt.
Du skal oppsøke ensomheten
for å kjenne at du er alene
for å kjenne at du er forlatt
for å kjenne at du har elsket
for å kjenne kjærligheten
som kan ødelegge deg fullstendig.
Kjærligheten
hva vet du om den
for du har mistet den du elsker
for du forstår at du ikke kan leve uten henne
og likevel skal du leve
uten henne.
Selv om du tror at du skal dø
uten henne
skal du leve
og nå vet du hva kjærligheten er
og hva den kan gjøre med deg
her du er på livets grense
mot døden
nå kan du velge
om du vil leve eller dø.
Og når du vil leve
hvordan skal du leve uten den du elsker
hvordan leve alene
uten kjærlighet
jeg vet det ikke.»
Det var i dette intervjuet med Aftenposten 27. august 2016 jeg leste om romanen første gang. Sitat fra intervjuet:
«Som alltid med Espedals bøker dras vi inn i et eget univers. I høstens bok handler det om kjærlighetssorg og det handler om årstidene.
Jeg leser boken som et budskap om «å være i sorgen, om å ta seg tid til sorgen». Det står i kontrast til sterke føringer i vår tid som handler om å komme seg videre, legge ting bak seg, forte seg inn i nye forhold, raskere karrieresprang, materiell progresjon. Du sier på en måte «vær i det»?
– Det er helt riktig, jeg sier vær i det. Det er en utfordring når noe blir vanskelig. Når noe blir vondt er det lett å flykte inn i noe annet. At du er i stand til å føle noe så sterkt er også en god ting. Men man kan jo gå til grunne.»
Det er krevende å være nær et menneske som opplever sorg. Det er slik jeg opplever å lese boken. Nå handler ikke romanen på litt over 200 sider bare om kjærlighetssorgen, men det er hovedtema. Derfor skal jeg avslutte innlegget med dette sitatet:
«Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt.
Å leve med kjærlighetstapet
samtidig som den du elsker
elsker en annen.
Det er en sang.
En novembersang.
En kjærlighetssang
i november.
Jeg elsker deg.
Det tar ikke slutt.
Heller ikke sangen tar slutt.
Det er noen andre som skal synge den.»
Etter å ha kost meg, forundret meg, ledd og engasjert meg i "Fjords" liv og virke gjennom bokas mange og tettskrevne sider, må jeg neste starte med å konstatere to forhold:
Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998. Det gikk seks år til hans neste roman "En tid for alt" (2004). I årene 2009-2011 utga han seksbinds-serien "Min kamp". Alle Knausgård-entusiaster har dessuten fått med seg essay-samlingen "Sjelens Amerika" (2013). Senere har han utgitt et par fotobøker i samarbeid med fotografen Thomas Wågeström - blant annet "Nakker" som utkom i 2014. Nå er han atter klar med et nytt prosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. Den første heter "Om høsten" og den andre heter "Om vinteren", og begge bind utkom nå i høst. De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" - kommer i 2016. I alt har Knausgård utgitt 14 bøker i årene 1998 - 2015. Og dersom den norske Wikipedia-artikkelen om forfatteren er 100 % oppdatert, så har han mottatt 11 litterære priser i årenes løp. Bøkene hans er oversatt til 18 språk.
Jeg har selvsagt sikret meg de to første bindene i encyklopedien. Dessverre har "Om høsten" forsvunnet i mengden av uleste bøker i heimen, men den dukker nok opp en gang. I mellomtiden har jeg hoppet rett på bind to - "Om vinteren".
"Om vinteren" er for øvrig skrevet av en far til et barn som snart skulle bli født, står det på bokas smussomslag.
Boka er delt i tre deler - en for hver av vintermånedene. Desember og januar inneholder brev til en ufødt datter, mens februar inneholder brev til en nyfødt datter. Karl Ove Knausgård og hans kone er i dag firebarnsforeldre.
Brevene tar for seg ulike temaer, som blir gjennomanalysert i nokså korte tekster. F.eks. handler noen av tekstene om menneskets anatomi; nesen, ørene og hjernen. Disse minner sterkt om essayet "Nakker" i sin oppbygning. Andre tekster handler om barndomsminner - både egne og barnas: den første snøen, julegaver, julenisser, kosedyr, fyrverkeri, tannbørster og støvletter. Mens atter andre handler om våre omgivelser: månen, vann, kulde, vinter, fonner og bål. For ikke å glemme dyrene: ugler, bjørnen, oteren, haner og fisk. Variasjonen i temaer er stor. Og for alle oss som har latt oss fascinere av Knausgårds observasjonsevne og glede over å beskrive det han ser, er denne samlingen av tekster fornøyelig lesning. Både der dette vekker egne minner og dermed blir gjenkjennelig, og der hvor han tar tankespinnet så mye, mye lenger enn hva jeg selv noen gang har vært i nærheten av gjøre og dermed utfordrer meg som leser.
Aller best er Knausgård når han beskriver det jeg forbinder med det universelt menneskelige, slik han gjør i "Det sosiale".
"Hvor stor kraften i det sosiale er, merker man ikke før det tas bort, omtrent som en narkoman først kjenner heroinets makt når det ikke er er. Samtidig er det jo i den ensomme og i den narkomane kampen står, det er i deres indre kreftene reiser seg, mens det ytre, heroinen og det sosiale, eksisterer uavhengig av dem, og er like passive som indifferente overfor dem.
Jeg behøvde altså andre mennesker, fraværet av dem rev og slet i meg. Men hva behøvde jeg dem til? Til å bli sett? Til å bli tatt på? Til å bli bekreftet? Jeg mislikte å bli tatt på, så det var ikke det, men jeg ville bli sett og jeg søkte alltid bekreftelse - likevel var det ikke det heller, for som forfatter kan man både bli sett og bekreftet uten å møte et eneste menneske. Men hva var det da?
Det sterke behovet for andre, som likesom stod og ropte inne i meg når jeg gikk rundt i det tomme huset, eller gikk rundt på den tomme øya, ble gradvis svakere, og kunne være helt borte i timer av gangen, etter hvert også dager. Siden vårt indre aldri eller tomt eller stille, selv ikke når vi sover, men alltid fylt av inntrykk, tanker og følelser, sev det noe annet inn i det rommet som først det sosiale hadde bebodd, deretter trangen til det sosiale. Det var de ikke-sosiale hendelsene. De var vel så rike og komplekse, bare av et helt annet slag." (side 127-128)
Tilsvarende kunne jeg ha trukket frem hans tekster om seksuelt begjær og livsfølelse og hva dette gjør med det vi forbinder med det dypt menneskelige ved oss.
Hva var det jeg likte så sterkt ved de fleste tekstene i "Om vinteren"? Jeg tror det er flere ting. Det ene er at jeg fikk en slags deja vu til lesningen av "Min kamp", der digresjonene er mange og vel så viktige som selve hovedtråden i bøkene, som jo på et vis er forfatterens eget liv. Mange er nok dem - særlig blant dem som ikke har lest "Min kamp"-serien - som tenker at "Min kamp" er en eneste lang egotrip om forfatteren, og at dette er noe de virkelig ikke har behov for å lese. Mens det blant oss som faktisk har lest serien, er en opplevelse av at det er så mange fascetter ved disse bøkene, som egentlig handler mer om det universelt menneskelige enn om forfatteren som sådan. For ikke å snakke om alle preferansene til litteraturen underveis. Men for å få frem disse sidene, må han nødvendigvis by på seg selv, og det er nettopp dette han gjør. Alle digresjonene bygges ut langs den røde tråden, og blir dermed vel så viktige som alt det andre.
I den nye encyklopedien rendyrkes formen fra Min kamp-digresjonene videre. Tekstene er i all hovedsak for korte til å kunne kalles essays, og kan vanskelig stå helt på egne bein. Men i denne samlingen, der et mangfold av temaer tas opp, hører de sammen og bidrar til å danne et større hele. Så det andre er faktisk tekstenes kvalitet som sådan, og fascinasjonen av hvordan det er mulig å gå inn i et så vidt spekter av temaer og samtidig gjøre dette til god litteratur. Det tredje er den dypere menneskelige innsikten han viser i flere av tekstene, som når han skriver om hvorfor det er viktig å unngå at barna føler seg krenket av foreldrene sine. Her viser han at han har tenkt så mye, mye lenger enn de fleste gjør. Å lese disse tekstene får leseren til å tenke videre på hvilken betydning dette kan ha for ens eget liv.
Jeg mener at Knausgård har lykkes godt, selv om jeg må medgi at et lite knippe - kanskje 3-4 av de i alt 60 tekstene - ikke ga meg så mye som resten. Dette er likevel for bagatellmessig til at det rører ved min opplevelse av boka som helhet. Dette likte jeg å lese! Og jeg gleder meg til resten!
Boka er nydelig illustrert med bilder av Lars Lerins vinterbilder. Samarbeid av denne typen mellom kunstnere og forfattere burde faktisk flere få øynene opp for!
Jeg anbefaler boka på det varmeste!
I mellomtiden intensiverer jeg jakten på "Om høsten" i heimen ...
For fire-fem år siden fikk jeg Knut Hamsuns samlede verker av min mormor, som hun igjen hadde fått av sin svigermor. Så langt har jeg bare lest Sult, men har lenge hatt lyst til å lese Victoria også. Å, så glad jeg er for at jeg endelig gjorde det! På overflaten er Victoria kanskje en kjent, og muligens litt oppbrukt, historie om den umulige kjærligheten mellom den "rike" Victoria og den fattig(ere) Johannes. Men hvis man ser litt dypere er det så mye mer enn det! Både karakterene, den sosiale realismen, historiens oppbygning og ikke minst språket, bidrar til å gjøre denne historien til noe helt spesielt, iallefall i mine øyne. For først og fremst må jeg trekke frem at språket er helt nydelig - med så vakre og levende beskrivelser at om jeg skulle valgt ett sitat, hadde jeg sannsynligvis endt opp med å sitere hele boka. Min utgave er på gammelnorsk/dansk, men jeg synes dette bare gjorde språket enda mer poetisk.
Victoria og Johannes, som er de to karakterene man blir best kjent med, virker også realistiske utifra den tiden de befinner seg i. Victoria virker litt fjasete; hun oppfører seg ofte ufint mot Johannes, og det virker ikke helt som om hun får bestemt seg for hva hun egentlig vil. Men når man tenker på situasjonen hun befinner seg i (skammen forbundet med å gifte seg inn i en lavere sosial klasse, ansvaret for familiens økonomiske situasjon som blir lagt på hennes unge skuldre av faren, hvor ekkel forloveden hennes, Otto, virker og ikke minst; hvem kan forvente at man oppfører seg rasjonelt når man er 16 år og forelsket?), er det vanskelig å kritisere henne altfor hardt. Johannes er også en representant for sin tid. Han starter som enkel møllersønn hvis største ambisjon i livet er å bli fyrstikkmaker så "han kunde få Svovl på Fingrene saa ingen torde å hilse på ham". Underveis i boka klatrer han derimot oppover den sosiale rangstigen i håp om å imponere Victoria, og ender opp som bestselgende forfatter. Personligheten utvikler seg i imidlertid i samme retning, men på bekostning av barneårenes uskyld, ender han opp med noe av den samme stoltheten som Victoria har fra naturens side. Dette bidrar til å skape videre komplikasjoner mellom de to, etter at hans sosiale status og hennes forlovelse,som jo egentlig var de største hindrene, er overkommet. Og kanskje uunngåelig ender det slik den gamle huslæreren spår.
Oppsummert er Victoria en vakker, trist og rørende historie, som man både har hørt før og som samtidig er noe helt eget.
Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"!
Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter.
Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ...
Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:
"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."
Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen.
Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn.
Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt.
Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)
Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!
Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:
"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en."
Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)
Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende.
Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over.
Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolfs idéer der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine egne greier.
Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne.
Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen!
En skamplett på norsk historie er historien om jødene i Norge under 2. verdenskrig. I Eichmann i Jerusalem blir denne historien satt i kontrast til historien om jødene i Danmark.
Historien om de danske jødene er sui generis, og den danske
regjerings og det danske folks opptreden var uten sidestykke i Europa,
hva enten vi ser på land som var okkupert, forbundet med "aksen",
nøytrale eller helt uavhengige. En kunne være fristet til å anbefale
denne historien som obligatorisk lesning for alle
statsvitenskapsstudenter som ønsker å lære litt om det enorme
maktpotensial som ligger i ikkevolds-aksjon og i motstand mot en part
med helt overlegne voldsmidler....
Da tyskerne gjorde en nokså forsiktig henvendelse om å innføre den
gule stjernen, fikk de ganske enkelt vite at kongen ville bli den
første til å bære den. Ledende dansker i offentlige stillinger gjorde
det klart at de omgående ville ta avskjed i tilfelle av jødefiendtlige
tiltak.
Noen faktaopplysninger som er hentet fra Hannah Arendts bok:
Godt gjort av Kristopher Schau å skrive en bok på 92 sider som handler om begravelser, synes jeg. Litt synd at boka handler mer om at Kristopher fryser og er dårlig til å kle seg enn om begravelsene han deltok i. Lovende innledning, men kjedelig etterhvert. Terningkast to.
Boken som skildrer Det Tredje Rikets vekst og fall når det gjelder vår forståelse av nazitiden, og går rett inn til kjernen av de vanskeligste spørsmålene angående det som skjedde i Tyskland i årene før og under annen verdenskrig.
Boken passer for både de som er nye innenfor tema og for de som har peiling fra før, men boka er fremfor alt en samling av bilder tatt 1933-1945, som tilbakekaller 12-års levetid for det tredje Riket gjennom sine ledere. Den kronologiske strukturen hjelper på innblikket om det europeiske folket i 30-årene og inn i avgrunner av Holocaust.
Bildene underveis minner oss på at dette var mennesker, av kjøtt og blod som pustet, akuratt som du og jeg, og er et fint avbrekk i bokas lengde. Boka er veldig detaljert, og Laurence Rees forklarer nøyaktig mekanismen av Nazi-regimet og dets politikk overfor folk, men utelukker alikevel mye av militærets plass i det tredje Rike.
Mengden av forskning på å spore ned sovjetiske og tyske soldater både bringer dybde til feks. Operasjon Barbarossa, som ikke kan formidles i å studere statistikk eller kamp planer. Lesere vil få en klar forståelse av hvor dårlig ikke bare jødene, men alle Europas folk led under de mørke dagene av den andre verdenskrigen. Nazistenes søk for Lebensraum var ren ondskap, og vi får også et lite innblikk av hva som skjedde bak lukkede dører med den manipulerende Føreren.