Kva tid las eg sist ein morosam roman? Så snart eg aner at ei bok skal vera morosam, blir eg fort litt skeptisk – det vil seia usikker, på om eg vil forstå kva som er morosamt. Så forstod eg ikkje umiddelbart at denne boka skulle vera artig heller, då eg plukka henne opp. Eg såg berre namnet til ein favorittforfattar og lånte boka utan å ha bladd i henne eingong. Utgjevinga frå 2018 hadde gått meg hus forbi, og enda er det som om det var i går at eg sat og venta på den førre, som kom ut i 2015.

Les heile bokmeldinga på bjoerkhaug.fludal.no

En venn av meg sa at denne boka var umulig å komme i gang med. Den kjipe innpakningen, skrifttypen og oppsettet som får den til å se ut som ei billig lærebok. Jeg skjønner den innvendingen, men etter å ha lest den, vil jeg si at det passer til innholdet.

"Jeg hater internett" er et skjærende vræl mot det aller meste. Det går hardest ut over hvite menn på toppen av kapitalisme-pyramiden, og nest hardest ut over alle oss som er tilnærmet ukritiske brukere av nettet. Jarett Kobeks grunnsyn er at nettet ikke forandrer noe som helst, det er bare enda en måte for storkapitalen å undertrykke og underholde oss. Poengene repeteres gjennom en serie hendelser som med litt velvilje kan kalles bokens handling. En stramt formtro roman er dette altså ikke. Slik imiterer den mediet den portretterer - boka hopper hit og dit, og det er kort mellom de sterke meningene. Forfatteren hopper hyppig inn i teksten og kommenterer at den boka vi leser i, ikke er spesielt god.

Det beste kapittelet er det hvor forfatteren forteller om et manglende kapittel, og gir opp å forklare hva han hadde tenkt å vise gjennom personenes handlinger, og i stedet skriver rett ut (side 192). Lyden du hører svakt i bakgrunnen er Karl Marx som applauderer fra det hinsidige (opium for folket og alt det der):

"Det ufattelige var at Facebook og Twitter og Tumblr og Blogspot (en
medieplattform eid av Google) var blitt tilholdsstedene for
selverklærte intellektuelle og radikale aktivister. Det var der de
snakket sammen. Det var der de trodde "samtalen" var i ferd med å
endre seg. De skrev moralprekener inn i dingser bygget av slaver på
ytringsplattformer eid av patriarkatet mens de hjalp patriarkatet å
tjene penger. Og på et aller annet vis skulle dette innebære å knuse
patriarkatet. Så det finnes alltid håp. Internett ga maktesløse
mennesker en illusjon om at meningene deres, som de ga bort gratis,
hadde noe å si. Det var selvfølgelig det reneste tøvet noensinne,
basert på en ekstremt forvirret idé om hvem som styrte verden. Verden
var ikke styrt av regjeringer. Verden var ikke styrt av kjendiser.
Verden var styrt av banker. Verden var styrt av investorklassen.
Menneskeskjebnens historie handlet om penger, mennene som styrte over
de, og intet annet. [...] Illusjonen om betydningen av meninger, som
ble gitt bort gratis, ble holdt i live fordi den hjalp bakmennene å
tjene penger."

"Jeg hater internett" ble skrevet før 2016-valget av Trump, før Cambridge Analytica-skandalen og før #MeToo, noe som viser at virkeligheten ofte overgår selv romaner som tar hardt i, som denne.

Adrian Tchaikovsky skriver bra, men sjangeren i seg selv er ikke min favoritt. Det er noen av temaene som blir tatt opp i boken som er interessante. Evolusjon på tre forskjellige steder. Tid hoppingen gjør at det er litt forvirrende til tider og det at hovedkarakteren er en edderkopp er litt ekkelt. Det er helt klart at den zoologiske bakgrunnen til forfatteren kommer godt frem i denne boken. Han har mye kunnskap og forsøker å forsterke alle de kulturiske aspektene som finnes i dag i insektverdenen, men allikevel så ble jeg nok ganske så skuffa når han skulle ha de edderkoppene til å fra på romferd. All fantasi og Scince Fiction baserer seg på en fundamentalistisk sannhet, men det er rett og slett for usannsynelig at disse edderkoppene kunne lage sin egen romdrakt og et romskip. Synes derfor at dette er den dårligste boken av Tchaikowski så langt.

Rapport fra et «hermetisk» samfunn.

Mitt problem med Trolldomsfjellet er lengden på over 700 sider. Riktignok strekker handlingen seg over sju år, men lange passasjer med filosofiske disputter tynger lesningen. Forfatter og oversetter synes enige om at tuberkulosesanatoriet Berghof i Davos skal oppfattes metaforisk, som et Europa i miniatyr. Mann passer på å befolke sanatoriet med pasienter fra omtrent alle mulige europeiske land og noen utenomeuropeiske. Likefullt får vi en inngående beskrivelse av hvordan sanatoriet drives. Behandlingen av TB-pasientene med utendørs liggekurer uansett vær, operasjoner og medisiner virker merkverdig sett med dagens briller. Men alt tyder på at forfatteren har gått grunndig til verks i dokumenteringen av metodene til sjefslege Behrens. Undersøkelsene og behandlingene på Berghof er medisinsk på høyde med de beste i årene før Første verdenskrig. (I Norge har Dag Skogheim utført en liknende litterær dokumentasjon)

En tilsvarende konkretisering finner vi i den humoristiske beskrivelsen av den elektriske grammofonen som dukker opp på sanatoriet mot slutten av boka. Lydkvaliteten i dette klenodiet virker på nivå med dagens hifi-anlegg. Andre nymotens ting, som fargefotografier, har Mann mindre sans for.

Men det er også passajer i denne romanen som er helt strålende: Én av dem er beskrivelsen av en karnevalsnatt ca. 1908 der pasientene slår seg fullstendig løs og hovedpersonen Hans Castorp endelig får dypkontakt (på fransk!) med sin avstandskjæreste, den russiske fru Chauchat. En annen er avsnittet «Sne» der Hans drar på en uautorisert skitur i fjellet. Her utnyttes vårt subjektive forhold til tid til å skape et fortettet drama. Det gir dessverre fortelleren påskudd til å gi sitt besyv med i hva vi som lesere skal forstå med relativiseringen av tidsbegrepet. Proust hopper med rette over slike forklaringer.

Ellers overlater fortelleren til en serie protagonister å forfekte ulike filosofiske ståsteder: Dr. Behrens står for et rent naturvitenskapelig syn, herr Settembrini for et humanistisk-rasjonelt ståsted, mens eks-jesuitten Naphta er den reaksjonære anti-kapitalist. Overraskende nok trekker Naphta en linje mellom religion og kommunisme. Denne sammenhengen trekkes opp flere år før den tidligere teologistudenten Josef Stalin fikk full kontroll over Sovjetunionen og gjennomførte sin variant av inkvisisjonen. Skremmende forutseende!

Selv om vi hele tiden blir minnet om at livet i fjellbyen Davos er «hermetisk», nærmest lukket for informasjon om omverdenen, kalt «lavlandet», er det utbruddet av Første verdenskrig som til slutt får Hans Castorp og andre pasienter til å forlate sanatoriet i all hast. Som andre tyske forfattere (Roth, Zweig, Hesse) lar Thomas Mann sin helt forsvinne i intetheten.

Oversetter Per Qvale har skrevet et opplysende etterord. Oversettelsen virker litt gammelmodig her og der, men flyter ellers godt.

Juvikfolket, av Olav Duun.
Nu har jeg i veldig godt voksen alder ENDELIG lest Juvikfolket.
Allerede i min ungdom ble jeg fasinert av historien, men først nu ble det en realitet.
Dette er en mektig fortelling. Duun var virkelig en fantastisk forteller.
Han skildrer natur og mennesker på en så levende måte.
Han har så mange flotte refleksjoner, og jeg skulle gjerne ha skrevet mange sitater her til dere Bokelskere, men slik ble det nu ikke.
Duun går inn i enkeltmennesker og skildrer dem positivt, men han klarer også å skildre usympatiske og manipulerende personer på en fasinerende måte.
Duun bruker dialekt i veldig stor grad, så det er ikke noen enkel jobb for "søringer" og "noringer" å følge med. Det tar litt tid, men det er langt ifra umulig.

Vi vet jo hva vi får av Dan Brown. 50 % spenning, 40 % turistguide og 10 % religionskritikk. Men virkemidlene hans er ganske så utslitte nå. Og språket har aldri vært verre. Man aner jo en viss bekymring når han refererer til Disney-filmen Frost tidlig i romanen. Popcorn-underholdning er ofte artig, men så lettvint tøys som dette slipper selv ikke en trilliardselgende forfatter som Brown unna med. "Inferno" var ikke så verst etter den grusomt kjedelige "The lost symbol", men nå er det på tide å pensjonere professor Langdon. Det var til tider gøy så lenge det varte!

Denne gangen er det katedraler, klostre og museer i Spania som får gleden av det økte besøket en Brown-roman gir, men med tanke på hvor møkka leie innbyggerene i Barcelona begynner å bli av turisme et det ikke sikkert den blir så voldsomt godt mottatt der nede.

Denne gangen viker gamle myter delvis plass for moderne teknologi, og Brown får slått fast at han ikke er en spesielt imponerende science fiction-forfatter. At han flørter med sjangeren er uansett en fin anledning til å minne om at vi lever i en virkelig gullalder av glitrende sci-fi, og at alle bør sjekke ut forfattere som Claire North, Ted Chiang, Christopher Priest, Stephen Palmer og Becky Chambers. Er det krimthrillere du er ute etter bør du heller sjekke ut Jack Grimwood, Oliver Harris og Alex Marwood.

Fred i 1945? Ikke i følge denne boka som tar for seg de brutale ettervirkningene av 2. verdenskrig. Lowe tar for seg alt fra rettsoppgjøret i Norge sammen med etnisk rensning av millioner i Polen og Tsjekkoslovakia, til borgerkriger med titusener av ofre i Hellas og Jugoslavia. For meg som er vokst med et gladbilde av frigjøringen, er dette intenst ubehagelig lesning, selv om Lowe faktisk anstrenger seg litt for å si at perioden 1945-50 også hadde lysere sider. En illustrasjon som viser en rumensk kommunistleder agitere under et portrett av kong Mikael viser den grunnleggende kynismen som preget denne tiden

Kaoset som oppstod etter 2. verdenskrig var nok enda verre enn det vi nå har opplevd etter krigene i Irak og Afghanistan. Overraskende nok virker det som om Lowe er skeptisk til nytteverdien av sin egen historikergjerning. Kanskje den bare genererer nytt hat?

Denne boka er like mektig som skapningen den skildrar. Og ganske ulik det eg hadde venta på førehand. Eg var slett ikkje førebudd på at så store delar av boka ikkje dreide seg om sjølve kvaltoktet, men heller om faktaopplysningar og filosofiske betraktningar omkring alle tenkelege aspekt av kvalar, kvalfangst, kvalskuter og reiskapar. Men du verden så lærerikt.

Sjølve historia kunne sikkert vært komprimert til 100 sider. I korte trekk, ein mann som vil bli kalla Ismael, og som i løpet av den første fjerdedelen av boka gjeng over frå å vere hovudperson til å bli ein usynleg statist i forteljinga, tek hyre på kvalfangsstskuta Pequod. Kapteinen på Pequod, Akab, har nyleg mista eit bein i forsøket på å fange ein spesielt stor og farleg kval, Moby Dick, og er no sjukeleg oppsatt på å ta livet av nettopp denne kvalen. Det heile ender på svært dramatisk vis.

Ein kan sikkert legge mange tolkingar i historia, til dømes om kva kvalen eller dei ulike hendingane kan symbolisere, og det finnest mange utførlege analyser av boka. Sjølv las eg boka utan ambisjonar om å tolke den, og hadde likevel stor glede av den.

Det er uråd å ikkje bli imponert over Melville. Han har sjølv vært med på kvalfangsttokt, og har såleis førstehands kjennskap til temaet. Han må også ha vært ein skarp observatør, for han legg for dagen mange presise opplysningar om kvalen, og særleg om spermasettkvalen, sin anatomi og levesett som virkar å vere ukjende for akademikarar i samtida. I tillegg framstend han som ein svært lærd person (eg har inntrykk av at mange 1800-talsforfattarar la vinn på å vise seg som lærde), og virkar å vere godt orientert om kunst, filosofi og historie så vel som om vitskaplege nyoppdagingar i samtida. Til dømes diskuterer han evolusjonen av kvalen 8 år før Darwin sin «Om artenes opprinnelse» (1859) kom ut.

Får ein servert store nok porsjonar med mat så blir ein mett før tallerkenen er tom, uansett kor god maten måtte vere. Slik vart det med denne boka også, sjølv om den var kjempegod og lærerik og imponerande på alle måtar så var det akkurat litt for mykje av alt til at eg vil trille høgaste terningkast. Men ein sterk 5’er. Og nøgd med meg sjølv for å greie det Akab prøvde på, å gjere ende på Moby Dick.

I kapittel 55 raljerer Ismael, eller kanskje heller Melville sjølv, over feilaktige framstillingar av kvalar i kunsten. Eg hadde tenkt å more meg over å finne fram til dei omtalte bileta og legge dei ut her. Men det viser seg at ein annan har gjort det meste av jobben før meg. Artig å sjå.

Det hadde vært moro med ei illustrert utgåve av boka, med bilete og teikningar som har relevans for teksta. Det blir t.d. ofte nevnt reiskapar og diverse skipsutrustning som eg i beste fall har vage formeiningar om korleis ser ut, og ei skisse ville ha vært alle tiders.

Om Kinas spektakulære historie!

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er utdannet can.philol. med hovedfag i historie. Størstedelen av sin karriere har han viet Asia generelt og Kina spesielt - med bøkene "Kina - En reise på Livets elv" (2003), "Midtens rike - en vandring i Kinas historie"(2009) og "Maos rike - en lidelseshistorie" (2012) som en slags rød tråd gjennom forfatterskapet. Når det er sagt har også India fått en stor plass i hans forfatterskap. Ni bøker har han utgitt i årene 1997 og frem til i dag, og tre ganger har han blitt tildelt Brageprisen (i 1999 for "India - stevnemøte med skjebnen" (i klassen sakprosa), i 2003 for "Kina - En reise på livets elv" (i åpen klasse) og i 2012 for "Maos rike - En lidelseshistorie" (i klassen sakprosa)), noe som vel knapt kan sies å være andre forunt (?). I forbindelse med lanseringen av "Maos rike" rett før jul i 2012, holdt han et foredrag om Kina på Bekkestua bibliotek. Jeg vil også vise til forfatterens egen blogg - Kinaforum.

Lydbokutgaven av "Midtens rike" er en noe forkortet utgave av den 624 siders papirutgaven av boka. Her fortelles en historie som går over 4000 år - helt frem til Mao Zedong kom på banen. Vi får en innføring i historier om gamle dynastier og den helt spesielle kinesiske mentalitet, der man på en måte alltid har vært seg selv nok og ikke har vært særlig opptatt av verden utenfor Kina - Midtens rike som det ble kalt, som uttrykk for at man oppfattet seg selv som verdens midtpunkt eller navle. Kineserne oppfattet mennesker utenfor sitt rike som barbarer, og lenge var ikke Kina en gang interessert i handel med utlendinger. De var nemlig selvforsynt på alt som betydde noe for dem.

Forfatteren forteller om et land som i årtusener var forut for sin tid. Allerede 200 år f.Kr. var Kina samlet til ett rike, og hadde et skriftspråk bestående av flere tusen tegn. Storslåtte palasser var reist for landets herskere, og det foregikk en blomstrende handel internt i landet. Pga. landets mangetusenårige storslåtte historie, er Kina et skattkammer for arkeologer i dag. Færøvik forteller om Shang-dynastiet (ca. 1550-1045 f.Kr. - skriftspråket, spådomskunst og litteratur ble oppfunnet ), Zhou-dynastiet (ca. 1122/1045 - 771 f.Kr. - mye splittelse og krig, men også i denne perioden filosofi og litteratur blomstret, bl.a. oppsto konfusianismen og taoismen), Qin-dynastiet (221 - 207 f.Kr. - betegnet som et skrekkvelde, byggingen av den kinesiske muren ble igangsatt), Han-dynastiet (202 f.Kr. - 220 e.Kr. - konfusianismen ble statsfilosofi), Sui-dynastiet (581 e.Kr. - 618 e.Kr. - Keiserkanalen ble bygget), Tang-dynastiet (618 e.Kr. - 907 e.Kr. betegnet som landets kulturelle gullalder), Yuan-dynastiet (også kalt det mongolske dynastiet - 1271 - 1368 e.Kr. - preget av Djengis Khan (f. ca. 1167 d. 1227), Marco Polo (f. 1254 d. 1324) og Kublai-khan (f. 1215 d. 1294), Ming-dynastiet (1368 - 1644 e.Kr. - landets hovedsete ble flyttet til Beijing, Den forbudte by ble oppført) og Qing- dynastiet (1644 - 1912 e.Kr.) - inntil keiserdømmet gikk under i 1912 og ble erstattet av et republikansk styre. (Kilde: Wikipedia)

De fleste av oss kjenner til at Kina har lange tradisjoner for produksjon av silke, porselen, te og krydder - varer som den vestlige verden var så interessert i å få tak i at dette resulterte i opiumskrigene (1839 - 1842 og 1856 - 1860). Kineserne mente at de hadde alt og ikke trengte det som utlendingene hadde å tilby. De tapte i kampen mot britene.

Færøvik forteller om kvinnenes stilling, og kommer inn på tradisjonen med snørte føtter - en skikk som antakelig oppsto på 900-tallet. Det ble ansett som svært vakkert for en kvinne å ha snørte føtter som så ut som liljer. Denne skikken påførte kvinnene store lidelser, og det var knapt mulig for dem å bevege seg rundt med slike føtter. I det kinesiske samfunnet ble dette ansett som helt naturlig, siden kvinnen i grunnen ikke skulle ha behov for å forlate hjemmet i det hele tatt. Først 1000 år senere skulle denne grusomme skikken opphøre. Fotsnørte føtter gjorde rett og slett kvinnene ubrukelig som arbeidskraft, og det var faktisk kvinnekamp som ble ført av utenlandske kvinner som førte til en slags vekkelse i forhold til denne skikken, som ikke hadde noe fornuftsmessig fundament. Å få foreldre til å slutte å snøre føttene til sine døtre var ingen enkel kamp.

Ved århundreskiftet (1900) bodde det ca. 10 000 utlendinger i Kina, og om lag halvparten av disse var briter. Korrupsjon gjorde det mulig for britene og andre utlendinger å befeste sin stilling i Kina. Det hele kuliminerte i bokseropprøret, som rettet seg mot utlendingene og deres kinesiske medsammensvorne. Målet var å tilintetgjøre fienden. Igjen tapte kineserne, med store tap av menneskeliv og kunstskatter som følge. Det som ikke ble brent ned, ble plyndret av utlendingene.

I Shanghai bodde det mange utlendinger, og en mann utmerket seg: Edgar Snow (f. 1905 d. 1972). Hans berømte bok "Rød stjerne over Kina" inneholder en skildring av den revolusjonære bevegelsen som førte til opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Boka inneholder en skildring av den lange marsjen. Og dermed kommer Mao Zedong (f. 1893 d. 1976) inn i historien. Skildringen av Mao og hans svik mot sin første kone og barna han etter hvert ble far til, er rystende lesning. Det var kun revolusjonen som sto i hans hode, og parallellene til Jung Changs berømte roman "Ville svaner" er nærliggende når Færøvik forteller om den lange marsjen, hvor menn av høyere rang fikk større privilegier enn deres gravide koner, som var pent nødt til å gå - selv om det var med fare for deres ufødte barns liv.

"Midtens rike" er en fantastisk historiebok, hvor forfatteren briljerer med sine brede kunnskaper om Kina og landets mangetusenårige historie. Han forteller så levende om mange sider ved Kinas historie, og dette gjør han med en slik varme og respekt for et samfunn så annerledes vårt eget at det er imponerende. Kinas historie er svært spennende, og knapt noe land i verden har gjennomgått så mange dramatiske omveltinger som dette landet. Det tegnes et bilde av en høykultur som står helt i særklasse i verdenshistorien. Nærmest som en spenningsroman skrider handlingen frem, og ikke en eneste gang mistet jeg konsentrasjonen der jeg gikk med lydboka "på øret" - i all slags vær, på turer med bikkja etc. Nå er jeg klar for forfatterens siste bok - "Maos rike - en lidelseshistorie"! For "Midtens rike" blir det terningkast seks - verken mer eller mindre! Helt til slutt: lydboka blir nydelig lest av Trond Brænne - en fantastisk oppleser!

Ein sakførar frå den unge byen San Fransisco seglar heim over Stillehavet midt på 1800-talet. I Belgia på 1930-talet har ein ung komponist forelete familien sin. På 1970-talet kjempar ein journalist på den amerikanske vestkysten for at sanninga kring atomsatsinga i området skal komma fram. Ein gamal forleggar vert heldt mot sin vilje på ein gamleheim i England. I eit framtidig Korea går ei ung jente ut over sine fabrikerte gen-grenser. Ein ung mann kjempar for å overleva i ei post-akopalyptisk verd. Og ingen av dei seks historiane står for seg sjølv, men er vevd inn i kvarandre som instrument som spelar enkeltstemmer, men som saman vert ein heilt symfoni.

Kvar del av boka har sin eigen forteljar, og sin eigen sjanger. Me går frå dagbok via brev til detektivroman og memoarar, til intervju og ei avsluttande munnleg forteljing – og når siste person har fått sagt sist går ein attende i motsett rekkefølgje, slik at romanen vert symmetrisk. Eg høyrte denne som lydbok, og kvar del hadde òg sin forteljar. Dette gjorde polyfonien i romanen enno meir framtredande enn det nok vert i papir-form – opplesing er òg ei tolking, og kanskje særleg av eit slikt verk.

Sjølv om romanen, om ein kan kalla boka det, stiller sentrale spørsmål ved sivilisasjonen sin vekst og fall, om moral og menneskelegheit, er det særleg forteljestilen som sit att hjå meg. Ikkje berre lagar historiane eit symmetrisk mønster, men personar går att, personane les eller høyrer historiane til kvarandre – og nett dette gjer alt både meir truverdig og at ein stille større spørsmål ved same truverdet. Korleis kan ei dagbok lesen av ein brevskrivar som er nemnt i ein detektivroman osb. vera noko anna enn fiktiv? Eller noko anna enn verkeleg? Det høyrest komplisert ut, og det er det – men det er nett det som gjer arbeidet med å lesa denne gjevande. Historiane for seg er ikkje banebrytande, eller spesielt oppløftande, men gjennom Cloud Atlas viser Mitchell at det enno går an å leika med romansjangeren.