Bokelskere.no

Riktig bra krim med en litt ny vri! Absolutt lesverdig!

En indrefilet av en kriminalroman, men i motsetning til det mulige i gastronomiens utgave, er denne BÅDE rå og blodig - OG "well done". Facinerende persongalleri, og språklig helt i førstedivisjon for denne sjangeren. Topp tidtrøyte - anbefales!
MEN: Om du ikke går av veien for å lese engelske bøker (eller har tålmodighet til å vente på norsk utgivelse), bør forgjengeren "Irene" leses først. Svært mye av handlingen i denne røpes nemlig i "Alex", og for best mulig leserglede bør de derfor leses kronologisk. Og "Irene" er hele veien like nervepirrende bra!

Blod, gørr og batterisyre

En ung, vakker kvinne blir kidnappet på vei hjem fra et restaurantbesøk i sitt eget nabolag. Gjerningsmannen behandler henne svært brutalt, og tvinger henne med til et nedlagt lagerlokale, der han plasserer henne i et bur. Et bur som er så lite at hun blir sittende i en forvridd og smertefull stilling uten å kunne bevege seg. Han sier aldri noe til henne, svarer ikke på spørsmålene hennes - unntatt det ene - hvorfor hun er der? Svaret er at det er fordi han skal se henne dø.
Slik starter denne heidundrende thrilleren, der vi møter en etterforskertrio noe utenom det vanlige - Camille er sjefen, en liten hissigpropp på bare 145 cm, Louis er en søkkrik, kultivert, svært velkledd og belest gentleman, og Armand, hans rake motsetning, en uflidd og sykelig gjerrig mann. En sammensetning som fører til en god dose humor midt oppe i all råskapen.
(Et lite innsmett her : Fred Vargas, fransk hun også, sine krimbøker har en liknende oppbygging med etterforsker Jean-Baptiste Adamsberger og hans undersåtter, en mildt sagt broket forsamling det også - i oktober skrev jeg en liten epistel om Vargas sine bøker, bøker jeg anbefaler på det varmeste!)
Og råskap er det mye av, det er blod, gørr og batterisyre så det holder. I første del av boka har forfatteren en aldeles grøssende god sekvens om hvordan rotter blir opphisset av menneskeblod, og i del to begynner man å undres på om forfatteren har kommet i en liknende blodrus? Men alle grusomhetene til tross - dette er så drivende godt skrevet - så utrolig spennende lagt opp - så finurlig vridd - at denne leseren gir seg fullstendig over! Og så er det slutten, da - den er jo aldeles feil - men allikevel så aldeles riktig - les!, så skjønner du hva jeg mener.
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Påskeferie er krim. I år fikk jeg et tips om en fransk debutant. Pierre Lemaitre har virkelig en livlig fantasi med en djevelsk logikk!

Flere ganger ville jeg bare legge vekk denne boka med de sadistiske detaljene, men samtidig bare måtte jeg jo få vite hva som skjer med den kidnappa Alex. Drivet i boka er enormt og du legger den ikke fra deg når du først har begynt. Det eneste jeg har å utsette på boka er oversettelsen. Særlig i begynnelsen var den ganske hakkete, og med et par skikkelige oversetterbommerter. Slikt irriterer meg, men siden selve boka er så god så greide jeg å overse dette. Jeg vet jo at det å oversette fra fransk er vanskelig, men oversetteren kunne med fordel ha vært konsekvent når hun forklarer/ikke forklarer franske detaljer.

Boka snurrer i hodet som en film, og du blir sugd inn i de sadistiske detaljene på en måte som fikk meg til å undres om jeg også kan være i stand til å utsette folk for sadistisk vold. Du blir kastet inn i et inferno av følelser - hele følelsesspekteret får kjørt seg, for ikke å si kvalmen.

Boka bølger og du tror du skjønner hva som skjer nå - nei nå, neida ikke nå heller, men nå da? Men så hadde du ikke det allikevel, for nå tar boka ytterligere en usving. Og når du har lest siste linje, ja da bare VET du det. Du MÅ lese boka på nytt!

Jeg må si meg enig med The Times:
"Den begeistrer på alle nivåer i sin uforutsigbarhet. Gripende original."

Jeg har nesten ikke ord for denne boka. På forhånd var forventningene mine skyhøye, noe jeg var litt redd for. Men Pierre Lemaitre skuffer ikke. Men den er definitivt ikke for sarte sjeler (noe jeg trygt kan si, for dere vil lese uansett, som det står bakpå boka). Det jeg spesielt liker er hvordan jeg som leser føler om Alex gjennom boka, og ikke minst slutten, som jeg bare kjente at var en perfekt og riktig slutt på boka.

Det er konstant spenning, og stadig nye overraskelser og vendinger fra forfatteren. Den er sinnsyk. Den er rå og brutal, men du må lese den. Så får du bite i deg det din sarte sjel ikke tåler.

Er du glad i "tradisjonell" krim, så er dette boken for deg. Jeg synes Chris Tvedt skriver veldig troverdig og spennende. Språket er enkelt og det er ikke mye fiksfakseri, noe som gjør boken lett og rask å lese. Historien er vel av den typen jeg føler jeg har lest før, men bihistorien som dreier seg om Tommy, den gjør at nerven i handlingen øker.
Da jeg hadde lest ferdig "Av jord er du kommet", husker jeg at jeg var litt stresset pga. noen uavklarte hendelser. Disse, eller den viktigste blir avklart i denne boken.