Tok meg flere ganger i å le høyt mens jeg leste denne boka. Denne gangen ikke på grunn av latterlig dårlig plot eller språk, men tvert imot mange fornøyelige formuleringer og mye humor og humør i typebeskrivelsene. Carl Mørch er en klassisk surpomp av en politimann, som de færreste liker. Men dynamikken med hans syriske assistent funker - av og til balanserer det på en knivsegg mot parodi, men jeg synes det hele lander på riktig side.
Plottet er intenst og spennende, elegant bygget opp med vekslinger i tid og perspektiv. Og selv når den onde gjerningsmannen tilsynelatende blir avslørt med 100 sider igjen av boka, holdes trøkket oppe helt til siste slutt.
Jussi Adler-Olsen er et trivelig bekjentskap, og det blir spennende å lese resten av serien om avdeling Q.
Jeg synes også at den var ganske kjedelig, men leste den ferdig likevel, for jeg var tross alt interessert i å vite hvem som hadde gjort det. Men jeg hadde problemer med å holde tråden, det var for lite intensitet og for mange personer og for lang tid mellom forbrytelsen og oppklaringen. Synes ikke denne var på høyde med de andre jeg har lest av samme forfatter. Rett og slett for lav "temperatur" til å være en spenningsbok.
Spennende bok. Jeg følte liksom at jeg også var detektiv. Jeg følte at jeg var med i boka.