Fantastisk! Ganske vanskelig å komme inn i, men så glad jeg ikke la den fra meg! :) gleder meg til å lese neste bok!

Ny norsk fantasy-serie!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter fra Trondheim, kan jeg lese på Wikipedia. Og jeg som trodde at hun faktisk debuterte med "Odinsbarn", den første boka i en serie i tre deler - "Ravneringene" ... Og så leser jeg at hun har tegnet en serie om Kråkene og den episke fantasy-fortellingen Myrktid. Dessuten har hun tegnet serien Anti-Klimaks - den serien hun også er mest kjent for.

"Ravneringene" er en fantasyserie på norrøn grunn, som handler om Hirka, ei haleløs jente - et odinsbarn - i en verden befolket av halebefengte vesener, som til forveksling ligner mennesker - om det altså ikke hadde vært nettopp pga. halen. Og jeg, som overhode ikke har erfaring med fantasy-genren, har lest denne boka utelukkende fordi den er på kortlisten for Bokbloggerprisen 2013.

Den første boka i serien handler om Hirka. Hun har alltid visst at hun ikke er som alle andre siden hun ikke har noen hale. Under hele oppveksten har hun fått høre at ulven spiste halen hennes, men nå som "rite" nærmer seg, går det opp for henne i all sin gru at hun ikke er av samme folk som de andre. Hun er "råta", og det innebærer at alle som kommer i nærkontakt med henne risikerer å råtne. Dessuten kan hun ikke "favne" og hun har ikke "evna". Hun er rett og slett et menneske! Et vesen det etter hvert skal vise seg at de hun trodde var folket hennes, ønsker å ta livet av ... Fordi hun minner dem om noe de helst ikke ønsker å ha befatning med, ikke vite noe av ...

Vi møter et helt univers, et helt samfunn av individer i Ymslanda. Uten store fakter rulles plottet i historien ut, og selv om det tok litt tid før jeg kjente at historien tok tak i meg, opplevde jeg dette til gangs etter hvert. Historien er virkelig spennende, og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Her utfordres gammel overtro - som tilbedelse av "seeren", troen på de blinde, betydningen av "evna" i forbindelse med "rite" osv. Og dypest sett - eller som et bakteppe historien - konfronteres vi med frykten for det fremmede eller ukjente. Akkurat dette - alle lagene i historien og samtidig enkelheten - fraværet av utenpåklistret staffasje - er bokas styrke, slik jeg ser det. Dramaturgien gjør den dessuten åndeløst spennende etter hvert.

Fantasy-genren er definitivt ikke min greie. Jeg knekker sammen og tilstår dét med det samme. Jeg kjenner også på at jeg ikke har et begrepsapparat eller sammenligningsgrunnlag for å vurdere om dette er en god, middels eller mindre god bok innenfor fantasy-genren. Det jeg imidlertid ser er at denne boka er både velskrevet, velkomponert og spennende! Mitt generelle inntrykk, som riktignok er mest basert på andres vurderinger, er at historien også er original og spesiell. Det er ikke hverdagskost at det utkommer norske fantasy-serier, og når det først kommer, er det jo litt artig at serien er norrøn-inspirert. Ordet hulder nevnes aldri i boka, men det var dette jeg så for meg når det var tale om halebefengte vesener. En annen ting jeg reagerte på var for øvrig beskrivelsen av mange vaner o.l. som lignet veldig på menneskenes vaner. Som at bordet de satt og spiste ved, var kledd med linduker, som at de spiste med kniv og gaffel osv. Dette brøt med bildet jeg har av hulder-liv. Men så har jeg som tidligere nevnt ikke så mye å sammenligne med, fordi jeg aldri tidligere har lest en fantasy-bok ...

Alt i alt en overraskende morsom leseopplevelse av en bok som fortjener all den virak den kan få! Og perfekt for ungdommer eller unge voksne som elsker fantasy-litteratur!

Hva skal jeg si som ikke allerede er sagt her om "Odins barn"..? Den er rett og slett fabelaktig, min favoritt fantasy bok på lange tider. Siri Pettersen har gjort en fantastisk jobb, og jeg kan nesten ikke vente på å lese oppfølgeren. Jeg vil ha bok nr to...NÅ!

Vi er 60 år inn i framtiden – de nordiske landenes kultur og identitet er utslettet, kunst, litteratur og musikk er forbudt, regnet er giftig og havet utilgjengelig. Staten Skandia holder befolkningen i et jerngrep, de fleste vokser opp i dormer, uten familie.
En gang i året plukkes det ut ti personer til offiserstrening og et privilegert liv, og konkurransen er knivskarp – og hva skjer egentlig med de som ikke plukkes ut?
Rett før utvelgelsen oppdager våre hovedpersoner Kodak, Livni og Jor en grusom hemmelighet og de må gjøre noe – raskt!

Jeg har lest Divergent, og elsket den. Jeg har lest Delirium, og elsket den. Jeg har lest Hunger Games, og elsket den. Dystopiske romaner har rett og slett fått en helt spesiell plass i mitt litterærelskende hjerte – så når en norsk dystopisk roman dukker opp i postkassa mi, blir jeg helt automatisk skeptisk. Selvfølgelig måtte det komme, liksom. Man må jo kaste seg på hypen og prøve… Fordommene lå tykt utenpå meg idet jeg satte meg ned og åpnet denne boka.

På side 11 var det slutt på fordommene – og prinsippet om å ikke forhåndsdømme noen verdens ting gjorde seg sterkt gjeldende. Dette var intet mindre enn fantastisk!! Det som i utgangspunktet gjorde meg skeptisk, den nordiske vrien på historien, viste seg tvert i mot å bli dens styrke. Kjente steder, kjente hendelser, kjente kunstverk og kjent musikk gjorde at det ble mye nærmere meg som leser.

Jeg liker ekstra godt at forfatterne har prioritert å fortelle så mye av forhistorien, grunnen til at samfunnet har kollapset og bygget seg opp igjen på den nye måten. Dette er noe jeg har savnet i en del andre dystopier – hvor det liksom bare har blitt slik, og hvor man bare så vidt toucher innpå grunnene.

Og denne ukjente brevskriveren som dukker opp innimellom historien gjør at det hele tiden antydes at vi får flere svar, og tålmodigheten settes på prøve.

At dette er første bok i en trilogi lover mer spenning og leseglede framover.
Det er bare å gratulere forfatterne med en flott gjennomført jobb – jeg gleder meg ekstremt til fortsettelsen!

Når kommer neste bok? Vil ha den NÅ! Er generellt skeptisk mot fantasy, og hadde ikke så store forventninger. Denne boka trakk meg fort inn i fortellingen og hold grepet til siste bokstav.

Mange bøker har blitt hevdet å være "den nye Harry Potter", men vist seg å være døgnfluer som forsøker å kopiere en fantasy-suksess. Odinsbarn er en "ny Harry Potter".

Handlingen foregår i et unikt univers tydelig inspirert av norrøn mytologi, men med bestemte og klare innslag av Siri Pettersens egen utrolige fantasi. Universet er helt og klart forfatterens eget, skjønt en leser som er godt kjent i norrøn mytologi vil gjenkjenne små og store detaljer med glede - og undring over hvordan Pettersen har tolket og gitt nytt liv til allerede eksisterende elementer.

Selve historien er like magisk, spennende og allsidig som universet. Med flere svært forskjellige fortellerstemmer får leseren innblikk i veldig ulike karakterer, samt en forståelse for hvor forskjellige verdensoppfatninger de forskjellige personlighetene har. Når et rom blir skildret av en som har vokst opp med lite, for så å to kapitler senere bli skildret av en som har vokst opp i overflod er ikke bare dette et godt fortellerverktøy for å få fram ulike verdensoppfatninger, men det sier også mye om karakterene. Slik lar Siri Pettersen karakterene skildre hverandre og seg selv for leseren.

Selve plottet er unikt og fylt med stadige overraskelser. Begynnelsen av boka kan virke forvirrende fordi fremmede uttrykk som for eksempel å favne brukes naturlig av fortellerstemmen, men samtidig er dette noe av det som gjør boka så unik: Leseren må selv forstå hva dette er gjennom å lese andre snakke om og utføre handlingen. Straks leseren har begynt å forstå universet handlingen foregår i bryter forfatteren inn med spenningsmomenter og vrir på ting så både leser og hovedperson blir urolige. Det tar ikke mange sider før det blir intenst spennende, og spenningen gir seg aldri. Før leseren rekker å godta den forrige tvisten introduserer forfatteren en ny tvist, en krise, en spenningstopp. Selv slutten av boka er intenst spennende - en cliff hanger til neste bok i denne trilogien.

Noe av det jeg liker best med boka er hvordan den er så annerledes. Hovedpersonen Hirka er et menneske - og derfor er hun annerledes enn alle de andre. Ofte blir vi i fantasy introdusert for et samfunn med mennesker der helten skiller seg ut ved å ha noe de andre ikke har. Her er det motsatt: Hirka mangler noe alle de andre har.

Denne boka har satt seg i hjertet mitt rett ved siden av Lene Kaaberbøls og Rowlings fantastiske univers, og der kommer den til å vokse og utvikle seg når jeg leser den igjen og igjen og venter i nesten uholdbar spenning på at den neste boka i trilogien om Ravneringene kommer ut.

Fabelaktig!! Gleder meg til oppfølgeren.

Jeg har nettopp lest ut Odinsbarn og vil forsøke å skrive om min leseopplevelse og mitt mål er å ikke si for mye om selve handlingen og avsløre for mye om hovedpersonene fordi jeg selv liker godt å ikke vite for mye før jeg leser en bok.
Men altså, opplevelsen å lese Odinsbarn har vært helt nydelig. Selvsagt er det en fordel for boken at den både handler om og beskriver en type univers jeg som historie og fantasytilhenger liker. Det blir jo som en sjokoladeelsker som får en eske konfekt:)

Jeg ble oppriktig glad i hovedpersonene. Språket i boka får det emosjonelle i og mellom karakterene til å flyte inn i meg selv og rive meg med. Jeg merker ikke at jeg blir deltakende og leste flere ganger små partier om igjen rett og slett for å studere hvordan språket som hadde fått meg så umerkelig inn i en sinnstemning var bygd opp. Dermed ble hovedpersonene veldig levende for meg og historien like så. Det gleder meg å tenke på at Norge i Hirka og Rime har fått et knallsterkt og brennhett litterært par! De finnes..de er ekte!! :)

Boken bygger seg også opp fra hovedpersonenes barnlige ungdommelighet til de står mer modne og vokse tilbake ved bokens slutt. De er allerede ved begynnelsen av boka preget av deres innbyrdes skjebner i det samfunnet de lever i. Hirka har feks slitt med sitt utenforskap og levd et alternativt liv sammen med Far, men hun er fremdeles barnlig når man først møter henne. Så spinner historien på seg. Man møter mer av denne verdenen og samfunnet historien utspiller seg i og man treffer flere personer. Dramatikken øker på og nysgjerrigheten på alle hemmelighetene, det underlige, gjør at jeg fanges.

Skulle jeg forsøke å si noe om hvilke andre bøker jeg assosierer Odinsbarn med måtte det bli Det gyldne kompass/trilogien Mørk Materie av Phillip Pullman og Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte og Mio min Mio(og Ronja Røverdatter for den delen). Mange vil kanskje være uenig, men for meg eksisterer en slik assosiasjon. Begrunnelsen min er at både Odinsbarn og Det gyldne kompass tar opp et eksistensielt tema og leker seg med et alternativt perspektiv på noe som jeg fra før av kjenner slik at jeg som leser føler en utvidelse av min egen kreative tenkning rundt saksforhold som er del av min egen virkelige verden. Det er frydefullt.
Hva Astrid Lindgrens titler angår så opplever jeg en viss liket i stemningen gjennom bøkene. Noe lunt selv om det er mye dramatikk. Der er en god form for kjærlighet i disse bøkene og den er ikke så fremmed at jeg ikke selv kan identifisere meg med den og lengte etter den.
Så selv om Odinsbarn ikke er en barnebok som Lindgrens bøker så opplever jeg den som "en Lindgren-bok for voksne". Den gir meg mye av det samme som Lindgrens bøker gav meg som barn. Det er en gave å få oppleve det samme igjen som voksen:)

En siste ting jeg vil nevne som er felles og som gjør Odinsbarn så interessant er det fleruniverselle. Her er rom for mye fantasi for meg som leser ganske enkelt i kraft av bokens introduksjon av flere dimensjoner. Dette er noe jeg personlig liker som ingrediens i fantasyfortellinger; fordi den verden jeg leser om kan jeg forestille meg finnes, der, bak en portal jeg kanskje stadig passerer, her jeg vandrer i min hverdag:)

Glitrende fantasy! Settingen minner meg om vikingetiden, men er helt unik, som alle bra fantasy settinger er. Jeg liker også veldig godt måten verden er presentert på, ofte er det ikke brukt beskrivelser, men ordene er bare satt rett inn i teksten. Dette øker også autensiteten i verdenen. Ofte i fantasy er det kampen mellom det gode og onde som er fremtredende, men her er ikke historien like "rett frem", og det er utrolig kledelig. Gode karakterbeskrivelser, spennende historie. Tematikken er ungdomsrettet - følelsene av det å stå utenfor, ikke være helt med, forelskelsen, det å ikke prestere. Personlig greier jeg ikke å lese om hvordan Rine tilgjengeliggjør "evna" for Hirka som noe annet enn symbolikk på seksuell oppvåkning. (Mye har nok med hvordan det er beskrevet heller enn at forfatteren har gjort dette med vilje?)

En original fantasybok om modighet og finne seg selv.

Hirka er en jente som blir skånet for omverdenen av faren sin fordi hun ikke er som alle andre. Hun mangler hale (ja, du leste riktig) og hun har blitt fortalt at halen hennes ble tatt av ulvene da hun var liten. Hirka har så og si holdt omverdenen på avstand og betraktet andre folk med stor skepsis. Hun har alltid blitt beskyttet av faren sin. Siden Hirka er haleløs blir hun både fryktet og foraktet av andre, gjerne kalt Odinsbarn. Hun hører ikke til denne verdenen, mener de andre. Men selv om Hirka er bare femten vintre gammel og ikke stoler på andre enn sin far, er hun veldig modig og har en kropp og hjerne fullt av mot. Det beviser hun etter en hendelse hvor hun må klare seg selv og et stort eventyr starter hvor elementene er: spenning, eventyr, møte med omverdenen på ordentlig, finne seg selv og kjærlighet.

Siri Pettersen var så gavmild å gi meg denne boka som leseeksemplar mot en ærlig anmeldelse. Det er raust av forfattere å gi bort bøker og det setter jeg stor pris på! Og Odinsbarn virket interessant for min del. Spesielt med tanke på at boka er inspirert av en epoke jeg alltid har hatt interesse for (norrøn tid) og det er alltid forfriskende å lese noe nytt. Ikke har Siri Pettersen bare skrevet boka, men hun har også designet omsalget selv og også bidratt til å lage omslaget til boka Hulder av Tonje Tornes. Et multitalent med andre ord!

Både plottet og karakterene i Odinsbarn er sterkt oppbygd, forfriskende, og forer leseren med det ene levende bildet etter det andre. Det er nesten som å se en film. Så Siri Pettersen er uten tvil en dyktig debutant. Og at dette er første boka i en trilogi gjør hele prosjektet meget spennende. Hva mer vil hun by på? Hva vil skje videre? Hvordan vil alt ende? Det er spennende å lese fantasy blandet med norrøn tid. Det er både originalt og forfriskende. Det er mye av det samme innen fantasy der ute, og føler at denne skiller seg litt ut og det er bare positivt!

Selv om jeg slet litt med begynnelsen om hvem som var hvem på grunn av navnene og forskjellige stedsnavner å sette seg inn i, gikk det etter hvert lettere og boka gikk unna så fort jeg satte meg inn i den. Jeg hadde egentlig planlagt å ha en anmeldelse til denne klar den 9. september da boka ble publisert (hvis jeg husker rett), men det ble bare ikke sånn. Jeg og planlegging går aldri helt overens. Sånn har det alltid vært. Så grunnen til at det tok litt tid å lese ferdig boka var det ikke på grunn av at den var kjedelig (tvert i mot), men noen bøker trenger mer tid enn andre. Av og til er en bok så spennende og god at man vil ta seg tid til den og bare nyte den, og Odinsbarn er en slik bok. Jeg gleder meg til fortsettelsen til Ravneringene - trilogien!

Dette er definitivt min favorittfantasy i år! Har ikke blitt så oppslukt siden jeg leste Harry Potter. Gleder meg til fortsettelsen :)

Oh yes! Litt krevende å komme inn i, men sååå verdt det! Spennende, original, utrolig levende univers og den ene uventede tvisten etter den andre. I like!

God bok. Boken fanger deg inn i sin verden med en gang og holder på oppmerksomheten til siste side. Problemet jeg har med boken er at den ikke holder på noen hemmeligheter. Man vet hvordan det går både med det ene og det andre lenge før det skjer. Jeg hadde likt den mye bedre hadde det vært litt mindre opplagt. Men jeg likte den uansett og gleder meg til bok nr. 2 :)