Bokelskere.no

Jeg har nettopp lest ut Odinsbarn og vil forsøke å skrive om min leseopplevelse og mitt mål er å ikke si for mye om selve handlingen og avsløre for mye om hovedpersonene fordi jeg selv liker godt å ikke vite for mye før jeg leser en bok.
Men altså, opplevelsen å lese Odinsbarn har vært helt nydelig. Selvsagt er det en fordel for boken at den både handler om og beskriver en type univers jeg som historie og fantasytilhenger liker. Det blir jo som en sjokoladeelsker som får en eske konfekt:)

Jeg ble oppriktig glad i hovedpersonene. Språket i boka får det emosjonelle i og mellom karakterene til å flyte inn i meg selv og rive meg med. Jeg merker ikke at jeg blir deltakende og leste flere ganger små partier om igjen rett og slett for å studere hvordan språket som hadde fått meg så umerkelig inn i en sinnstemning var bygd opp. Dermed ble hovedpersonene veldig levende for meg og historien like så. Det gleder meg å tenke på at Norge i Hirka og Rime har fått et knallsterkt og brennhett litterært par! De finnes..de er ekte!! :)

Boken bygger seg også opp fra hovedpersonenes barnlige ungdommelighet til de står mer modne og vokse tilbake ved bokens slutt. De er allerede ved begynnelsen av boka preget av deres innbyrdes skjebner i det samfunnet de lever i. Hirka har feks slitt med sitt utenforskap og levd et alternativt liv sammen med Far, men hun er fremdeles barnlig når man først møter henne. Så spinner historien på seg. Man møter mer av denne verdenen og samfunnet historien utspiller seg i og man treffer flere personer. Dramatikken øker på og nysgjerrigheten på alle hemmelighetene, det underlige, gjør at jeg fanges.

Skulle jeg forsøke å si noe om hvilke andre bøker jeg assosierer Odinsbarn med måtte det bli Det gyldne kompass/trilogien Mørk Materie av Phillip Pullman og Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte og Mio min Mio(og Ronja Røverdatter for den delen). Mange vil kanskje være uenig, men for meg eksisterer en slik assosiasjon. Begrunnelsen min er at både Odinsbarn og Det gyldne kompass tar opp et eksistensielt tema og leker seg med et alternativt perspektiv på noe som jeg fra før av kjenner slik at jeg som leser føler en utvidelse av min egen kreative tenkning rundt saksforhold som er del av min egen virkelige verden. Det er frydefullt.
Hva Astrid Lindgrens titler angår så opplever jeg en viss liket i stemningen gjennom bøkene. Noe lunt selv om det er mye dramatikk. Der er en god form for kjærlighet i disse bøkene og den er ikke så fremmed at jeg ikke selv kan identifisere meg med den og lengte etter den.
Så selv om Odinsbarn ikke er en barnebok som Lindgrens bøker så opplever jeg den som "en Lindgren-bok for voksne". Den gir meg mye av det samme som Lindgrens bøker gav meg som barn. Det er en gave å få oppleve det samme igjen som voksen:)

En siste ting jeg vil nevne som er felles og som gjør Odinsbarn så interessant er det fleruniverselle. Her er rom for mye fantasi for meg som leser ganske enkelt i kraft av bokens introduksjon av flere dimensjoner. Dette er noe jeg personlig liker som ingrediens i fantasyfortellinger; fordi den verden jeg leser om kan jeg forestille meg finnes, der, bak en portal jeg kanskje stadig passerer, her jeg vandrer i min hverdag:)

Man skal ikke tro alt det man leser, men ...

Forfatteren er tidligere fallskjermjeger. Ingen trodde på at han ville klare det, men han hadde viljestyrke og tro nok på seg selv til å oppfylle drømmen. Grunnen? Det er bare å styrke seg opp, mentalt. Å pushe seg selv til det optimale. Det er det hele boka dreier seg om.

Denne leseren er ikke heftig og begeistret over selvhjelps/selvutviklingbøker. Det meste fra den sjangeren virker for meg å være bare humbug, men likevel er det noen få av disse bøkene som gjør meg nysgjerrig. Ikke fordi disse bøkene bokstavelig talt angår meg, men jeg er interessert i psykologi generelt. Jeg elsker å lese psykologiske thrillere, grøss og krim. Fordi det er interessant å vite hvordan mordere og vanlige mennesker (både i fiction - sjangeren og basert på sann historie - sjangeren) å vite hva de tenker og hvorfor de gjør som de gjør i enkelte situasjoner. Men denne boka handler ikke om mordere eller ekstreme situasjoner, men hvordan vi tenker og hvordan vi kan få tankene våre på rett spor. Jeg syns det er et interessant tema. Tankemønster er noe jeg syns er veldig fascinerende, og ja, jeg vet, jeg har interesse for mange sære temaer. Jeg kan ikke noe for det.

Erik Bertrand Larssen er mentaltrener. Han forteller ikke kundene sine hva de skal tenke, og det er heller ikke snakk om overføring av tanker, men her er det snakk om å være fokusert! Målet hans er å provosere folk han jobber med til å finne de beste sidene av seg selv. Hjelpe dem til å finne ut hva de vil endre på angående livssituasjoner de er i. Hva vil jeg endre på, skal jeg nøye meg med å være middelmådig med det jeg jobber med eller skal jeg bli best? Er det noe mer jeg ønsker ut av livet eller er jeg fornøyd med ting som de er nå? Hvis man vil satse på noe nytt eller et meget høyt mål, så legger boka vekt på å være tålmodig. Å nå målene sine, små eller store er noe som ikke skjer over natta, men over i en lengre periode. Jobbe jevnlig mot målet litt etter litt hver dag. Følge gutsen og gi blaffen i hva andre mener om måleneman har bestemt seg for. Det er det som legges vekt på i boka. Det er om å ta de riktige valgene og jobbe videre derfra. Det er det som er hele grunnlaget for å få til en bedre utgave av seg selv.

Bli best med mental trening er ikke en bok jeg ble helt overbegeistret av, men syns den ga gode og ærlige råd underveis om hvordan vi skal være tålmodige, ha guts til å nå det vi drømmer om uten å bry oss om hva andre måtte mene om det, og bare satse alt for å bli best. Det handler om hvor mye vi tåler. Nedturer gjør oss bare sterkere. Alt som trengs er bare å finne mental styrke. Utfordre seg selv. For her er det snakk om å få det meste ut av livet og utnytte tiden best mulig. Ingen vil vel angre for resten av livet på noe de ikke tok sjansen på? Det er ingen tvil om at Erik Bertrand Larssen har god innsikt, og jeg skulle ønske jeg var bare så halvparten så positiv og modig som ham.

Om jeg kunne fått en tier for hver gang en av hovedpersonene puster, hvisker eller mumler en setning?
"That's how you feel?" he whispers.
"No." I murmur.
"You hate it that much?" he breathes.
Jeg ble nok ekstra irritert hver gang ordet "breathes" ble brukt, og i og med at ordet brukes opptil flere ganger per side, var jeg irritert mesteparten av boken. En klisjéfylt, dårlig skrevet bok. Jeg anbefaler heller gamle utgaver av bladet Romantikk.