29 år gamle Rose har aldri tilbragt et eneste øyeblikk fra søsteren Ruby. Allikevel har de aldri sett hverandre i øynene. Jentene er ikke bare tvillinger – de er siamesiske tvillinger av verdens mest sjeldne sort: craniopagus, dvs at de er sammenvokst i hodet. I denne boken skildrer Rose hvordan hun opplever livet som verdens eldste levende craniopagus-par. Hun lar også Ruby skrive noen kapitteler, ofte om samme situasjon, men altså da med andre øyne. Over ca 400 sider skildres deres historie ikke gjennom problemer og vanskelige situasjoner, men gjennom håp, drømmer og ønsket om å leve.
Først og fremst må jeg ærlig innrømme at dette ikke er en roman jeg hadde plukket med meg fra bokhandelen på grunnlag av det som står om historien på coveret. Dette er ikke min sjanger. Med det sagt, må jeg si at jeg ble positivt overrasket over det som møtte meg. Jeg synes historien var søt, morsom og tidvis tragisk. Jeg likte Rubys innstikk i historien, og så hvordan to personer som deler en livsviktig blodåre ofte ser på ting fullstendig forskjellig.
Dette er ikke en historie der du leser om problemer rundt handikappet, om det å bli frosset ut eller om det å aldri få være alene. Det er i mye større grad historien om håp, vennskap og kjærlighet. Den positive vinklingen var noe av det som “gjorde” historien for meg, uten at den er urealistisk lykkelig og ensidig. Historien krøp allikevel ikke spesielt langt under huden på meg, den gav meg ingen fantastisk aha-opplevelse eller et ukontrollerbart ønske om at boken aldri skal ta slutt.