Bokelskere.no

Men da ligger jo redningsplanken klar her....

Passe morsom bok om alt vi allerede vet når det gjelder nordmenns rare vaner.

Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Boken tok en helt annen vending enn jeg hadde trodd, noe jeg virkelig ikke likte. I tillegg er denne bokens POV et svært forstyrrende element

Siste bok i trilogien, og igjen er jeg "streng" og gir en firer. Men klisjeer og litt "tynne" karakterer til tross, dette er finfin underholdning. Lettlest men ikke plagsomt lettvint i språket, og det fungerte helt OK at handlingen ble presentert fra to "points of view". Hovedpersonen i de to foregående bøkene, Tris, samt Four/Tobias. Er litt usikker på hvordan målgruppen vil reagere på slutten, for den kom faktisk litt overraskende. Ikke usannsynlig at jeg kommer til å sjekke ut filmen(e) og også Roth's videre bøker, uten at jeg anser meg som fan eller "hekta".

Jeg leser fordi jeg liker opplevelsen av å forsvinne inn i en annen verden, der det er andre lover og regler som gjør alt mulig. For eksempel blir magi og drager og evnen til å fly og slike andre fine ting helt naturlige og hverdagslige. Og ting vi er vant med som tyngdekraft og sult og dopauser, og alle andre kjedelige begrensninger, de kan skrives helt vekk. De tynger ikke ned, verken karakterene i boka eller leseren. Bare Narnia (først og fremst selve stedet, ikke bare boka) er en god nok grunn for meg å lese skjønnlitteratur. Tenk at noe så fantastisk finnes! Og at det finnes i min bokhylle! Bokhyllen min er som en magisk åpning inn til tusen andre verdener og dimensjoner. Jeg elsker det, og det gir meg utrolig mye, der i blant håp og lykke, og lærdom om andre perspektiver enn mine egne.

Oh yes! Litt krevende å komme inn i, men sååå verdt det! Spennende, original, utrolig levende univers og den ene uventede tvisten etter den andre. I like!

Dette høres spennende ut, hvis noen finner den kunne jeg også ha lyst til å lese den!