Bokelskere.no

Jeg oppfatter at Saramago i sitt forfatterskap utforsker alternative muligheter, verdens tvetydigheter. Hva skjer når det vi forventer, ikke skjer. Hvis sånn eller sånn, hvordan går det da… Noen eksempler: ”Beleiringen av Lisboa” - hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe til med frigjøringen, hva da…, ”Den andre mannen” – hvis to personer er kliss like, og ”En beretning om klarsyn” - hvis alle stemte blankt ved valget... Svenska akademien formulerer det så presist, nærmest poetisk, i forbindelse med tildelingen av nobelprisen: ”Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han (Saramago) det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig virkelighet”.

Er det ikke dette Saramago gjør i ”Det året Ricardo Reis døde”? Hva om døden er en glidende overgang, og ikke plutselig og definitiv. Om vi etter døden får en tid (ni måneder, like lenge som et svangerskap) der vi fortsatt kan omgås de levende. ”Ingen av oss er virkelig levende eller virkelig døde”. Forfatteren lar den døde poeten Fernando Pessoa stadig oppsøke sin venn og sitt heteronym (sin oppdiktete forfatter) Ricardo Reis. Jeg oppfatter også tittelen ”Det året …” som en henspilling på denne glidende overgangen, dette grenselandet mellom livet og døden. Ett år tok Reis’ dødsprosess – fra han kom tilbake til Portugal fra Brasil og til bokens slutt. Ett år da han og Pessoa nærmer seg hverandre seg stadig mer.

Hva boken egentlig handler om, er etter min mening uvesentlig. Her er det lag på lag, ulike perspektiver og temaer. Jeg oppfatter identitet som sentralt. "Du er ikke én, du er mange" er en påstand som stadig gjentas, i ulike varianter. ”I oss lever utallige, når jeg tenker eller føler, vet jeg ikke hvem det er som tenker eller føler…” Hvem er jeg? Hvem er Ricardo Reis? Vi vet at Fernando Pessoa brukte flere heteronymer. Ricardo Reis er én av dem. Bernardo Soares ("Uroens bok") en annen (se sitatene innledningsvis). Galatea nevner avmakt som et tema. Andre kan være Europas politiske historie (1935-36), ordenes og språkets betydning, det portugisiske folkets flegma, seksualitet, kjærlighet mellom kjønnene.

Saramago gir oss detaljerte og presise, og tilsynelatens hverdagslige observasjoner, observasjoner som rommer store spørsmål, innsikt og visdom. Hver gang jeg leser et avsnitt på nytt (for det må jeg), oppdager jeg noe nytt.

Jeg er enig i mye av det Galata skriver, men ikke i tolkningen av slutten. Saramago vil ikke konkludere med at ”mennesket er ingen”. Det strider mot alt jeg forbinder med han. Jeg vil ikke røpe min tolkning, heller ikke påstå at den er riktig. Saramago gir ikke svar, men lar oss forbli i nye spørsmål. Rystet i våre vante oppfatninger.

Jeg vil også berømme oversetteren. Å oversette Saramagos egenartete skrivestil, kan ikke være enkelt. Og så flyter språket så lekende lett! "Tung og langtekkelig" - nei, medrivende og suggererende. En befriende krevende tekst, som oversetteren skriver i sitt forord. En tekst som gir utrolig mye når du bare gir den din tid. En favorittbok og terningkast 6!

Jeg må i utgangspunktet si meg enig i det «H» har skrevet under her. Dette ble også for meg en litt tung og langtekkelig bok. Det betyr imidlertid ikke at boken ikke er god. Tvert i mot. Med litt tålmodighet lar boken seg knekke og ut triller de vakreste perler.

Vi følger hovedpersonen Ricardo Reis som vender tilbake til Lisboa etter mange år i utlandet. Året er 1936 og Reis, som så mange andre, blir vitne til illevarslende endringer, ikke bare i Portugal, men i Europa generelt. Dette er en tid da Hitler, Franco, Mussolini og Salazar er i ferd med å bane seg veg til makten. Noe stort er i ferd med å skje, noe som vi i ettertid vet skal få skrekkinngytende konsekvenser for verdenssamfunnet.

Reis på sin side forblir en observatør, resignert, til tider apatisk – også i sitt eget liv. Gjennom hele fortellingen vekslet jeg stadig mellom sympati og avsmak for denne stillferdige og selvsentrerte hovedpersonen.

Mot slutten av boken blir det mer og mer tydelig for meg at dette en bok om avmakt. Denne avmakten viser seg på forskjellige måter i fortellingen – både fysisk, psykisk og sosiokulturelt. Et sentralt eksempel på dette er det som blir offer for Ricardo Reis kjærlighet/besettelse – den unge piken Marcenda og hennes lamme arm. Det «døde vedhenget» på en ellers ung og levende kropp blir et bilde på denne maktesløsheten og på et samfunn på vei mot en ugjenkallelig katastrofe. Igjen står mennesket med en paralyserende følelse av å være…ingen…