Bokelskere.no

Første og andre gang var det morsomt, annerledes og vekte interesse for min del. Det er ikke rim i seg selv jeg har noe imot, men at man tydeligvis har sett sitt snitt til å henge seg på en slags trend med hensyn til utforming av boktittelen. Å lage rimende titler nå, er ikke å legge jobb i å finne en fengende tittel som får boka til å skille seg ut; det er snarere det motsatte.

Jeg forstår også at det er utfordrende å lage gode titler på denne typen populærvitenskapelige bøker, men etter min mening er rim-titlene oppbrukt nå. Sant å si er du jo inne på akkurat det samme selv med ditt eksempel om trærnes hemmelige liv: det er en god tittel som teller, ikke at den rimer. At tittel og innhold bør samstemme er jeg også skjønt enig med deg i! Det er en skuffelse de gangene man opplever det motsatte.

Men hva har omslagene på bøkene å gjøre med den diskusjonen vi har her? Snakker vi ikke om faktabøker med titler som rimer?

Billie av Anna Gavalda
Eleanor & Park av Rainbow Rowell
Stoner av John Williams
Will Grayson, Will Grayson av John Green

Mitt enkle svar er Nei. Én gang kan det være morsomt, men når det går inflasjon i denne typen titler, blir det bare dumt.

Line av Axel Jensen
Rikka Gan av Ragnhild Jølsen
Olive Kitteridge av Elisabeth Strout
Judas av Amos Oz
Tonje Glimmerdal av Maria Parr
Norma av Sofi Oksanen

Laxness!

Ta med Benoni også da... (Hamsun).
Ida Elisabeth av Sigrid Undset
Paula av Isabel Allende
Alef av Paulo Coelho
Ben Hur?
Tristan og Isolde? Vilde ha slike også? Så fant jeg ei liste her. Her var det flere "selvfølgeligheter", noen av dem burde jeg klart å komme på selv.

Kommer muligens tilbake med tilføyelser - morsom jakt!
Isak av Bjørn Andreas Bull-Hansen

Hvis du går inn på profilen din og trykker på "Lister", skal den komme opp. Når jeg går inn på profilen din, ser jeg at det kommer opp at det er en liste, men bøkene kommer ikke opp. Det er kanskje fordi du ikke har markert den som ferdig - da er den den synlig bare for deg.

OK! Jeg tenkte hele navnet jeg skjønner du fordi du nevnte Peer Gynt...har alltid trodd Gynt var etternavnet, kan jo være feil det.
Hyggelig du valgte Rosa av Hamsun ,han har ellers skrevet "Victoria" og "August"

Sigrid Undseth har skrevet en klassiker som heter "Jenny"

Jeg trodde Heidi av Johanna Spyri ville komme opp på førsteplass.....

Mr Watts' beretning viste seg å være like uimotståelig som Store forventninger for oss ungene. Og nå satt hele landsbyen som fjetret og lyttet, rundt et lite bål på en øy som var praktisk talt glemt, hvor de mest uhyrlige gjerninger fant sted uten én gang å vekke omverdenens forbitrelse." Mister Pip

Av alle ting britene har gitt til verden, er BBC World Service en av de mest undervurderte. Det mener jeg nå i hvert fall. Jeg ble introdusert for kanalen tidlig på nittitallet, av engelsklæreren moren min hyret for å undervise søsteren min og meg i engelsk. Han pleide å ta opp sendingene, låne oss opptakene og be oss ikke bare knekke språket og uttalelsene, men også sakene reporterne diskuterte.

En av disse sakene handlet om en mann og en konflikt på en øy. Mannen var Francis Ona og øya heter Bougainville. Fra 1970-tallet og til så sent som midten av 2000-tallet foregikk det en nokså skarp konflikt på denne øya mellom en separatistbevegelse med lokale røtter og Corzinc Rio Tinto, det multinasjonale gruveselskapet som hadde inngått en 80-20 kontrakt med Papa Ny-Guinea (PNG) for å hente opp de betydelige kopperfunnene på øya.

Kjernen i konflikten var at separatistene, med blant annet Ona i spissen, mente at gruveselskapet suget ut øyas rikdommer, uten at de tradisjonelle grunneierne ble rettferdig kompensert. Videre mente separatistene, som senere kalte seg BRA (Bougainville Revolutionary Army), at gruveselskapet ikke tok hensyn til miljøet. Situasjonen ble ikke bedre av at Rio Tinto og den PNG gikk sammen om å importere arbeidstakere, og snart var øya full av hvite australiere og «Rødhudede», betegnelsen Bougainvillene brukte om folk fra PNG.

Kort sagt førte det ene til det andre, og fortere enn du kan få sagt menneskerettighetsbrudd, pusset BRA-medlemmene og deres støttespillere opp våpnene som japanerne hadde lagt igjen etter okkupasjonen av øya under andre verdenskrig for å forsvare det de mente var umistelige rettigheter. Reaksjonen fra den PNG var både nådeløs og umiddelbar; En nærmest ugjennomtrengelig blokade (som mange hevde ble støttet av den australske staten) ble lagt rundt Bougainville, og resultatet var ikke spesielt overraskende; lidelse og død. Opp til 15 000 mennesker anslås å ha omkommet i løpet av blokaden og i de væpnede forsøkene fra PNG på å knuse BRA.

Det er i denne konteksten den New Zealandske forfatteren Lloyd Jones’ «Mister Pip» foregår i.

Fortelleren er en tween som heter Matilda. Hun bor sammen med moren i en ikke navngitt øy, men jo lenger en kommer inn i historien jo mer tydelig blir det at den lille øylandsbyen hun, moren og Mr Watts, mannen som får tittelnavnet, bor i, befinner seg i midten av det som etter hvert blir stormens øye i konflikten mellom BRA og PNG.

Matildas far er fraværende. Han har dratt fra øya for å drikke, bli hvit og jobbe de hvite. Det er han ikke alene om. Alternativet for mennene som har blitt igjen, selv for de som er såpass unge at de ikke ennå kan kalles menn, er å stille seg frivillig på opprørernes side (før omstendigheter som tvinger en til det melder seg). Resten, hvilket vil si kvinnene, de eldre og barna, kan bare fortsette å stå på sidelinjen, men bare til en av partene i konflikten gjør det helt umulig å forbli nøytral.

Før den tid kommer, og la det bare være sagt- den kommer, forsøker beboerne i øylandsbyen takle vanskene blokaden bringer med seg. Noen av disse er helt umulige å gjøre noe med; det er f.eks. ingenting noen kan gjøre når det lokale sykehuset går tom for essensielle medisiner og de yngste og mest sårbare i landsbyen begynner å dø av sykdommer som før ble kurert med en vaksine. Som malaria. Det er heller ingenting innbyggerne kan gjøre når de fleste hvite, inkludert lærerne, drar fra øya.

Mer enn to måneder går før en erstatning melder seg og undervisningen blir gjenopptatt. Han heter Mr Watts, er tilfeldigvis den eneste hvite som er igjen og er gift med Grace, en Bougainvillener som engang studerte til å bli tannlege, men som nå er noe midt imellom eksentrisk og psykisk syk (mest det siste).

Mr Watts er mest kjent for å gi etter for konas eksentrisitet. Han er heller ikke utdannet lærer. Så det er ingen som forventer at han skal melde seg frivillig for å undervise barna til de seksti familiene som bor i øylandsbyen. Men det er nettopp det han gjør.

Verken foreldrene eller barna bryr seg om at hans kunnskap om det meste er, mildt sagt, overfladisk. Unntaket er litteratur, og da spesielt forfatterskapet til en viss berømt Engelsk forfatter. Favorittboken til Mr Watts er «Store forventninger», og det er nesten hovedsakelig det hans undervisning kretser rundt. Dag etter dag.

En skulle ikke tro at «Store forventninger» ville store problemer, men det er akkurat det som skjer. Det første problemet, eller kanskje den første utfordringen, skapes av Matildas religiøse mor, Dolores. Som så mange av øyas voksne, har hun knapt fått noen utdannelse, men som så mange andre foreldre ønsker hun en bedre fremtid for datteren enn den hun selv har fått. Det er likevel en utfordring å se på mens ens barn sakte men sikkert får mer boklig kunnskap om verden enn en selv noensinne fikk. Og verre; at barnet spør deg om ting og at man, for første gang, oppdager at man ikke har svarene. Dolores reagerer instinktivt. Ikke klokt, bare instinktivt.

En kan argumentere at det er også det «Rødhudene» gjør når de en gang, mens de er på et av sine raider i landsbyen, finner «Pip» skrevet i sanden på den idylliske Stillehavsøya. I oversikten over innbyggerne som «Rødhudene» sitter med, er det nemlig ingen som heter Pip. Likevel blir de overbevist om at en slik person eksisterer og gjemmes av landsbyen. Denne lille, men fatale antakelsen, setter i gang en tragisk serie med hendelser som forandrer alt.

Det er ikke ofte at en bok berører meg så sterkt at jeg får en klump i halsen. Det skjer, men det hender så sjeldent at det lager en mental strek som får meg til å ville ønske å rope så høyt jeg kan om at akkurat denne boken fortjener mer ros enn jeg evner, og langt flere lesere enn den har fått.

«Mister Pip» er en slik bok. For å være ærlig kjenner jeg en klump vokse i halsen mens jeg skriver disse ordene. Hvis du leser bloggen jevnlig, vet du at det ikke er en innrømmelse jeg kommer med hver dag, uke eller måned.

Bokas karakterer er mennesker av kjøtt og blod. Historien som fortelles er lokal, men også global, menneskelig og dermed gjenkjennelig. Den minner oss om andre historier om globaliseringens ofre. Historier vi ofte velger å ignorere fordi tragediene de rommer er så overveldende at vi er redde for å bli knust under deres vekt hvis vi skulle gjøre å gjøre det rette og forsøke å ta dem innover oss.

Vær så snill og les denne.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Mister Pip
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 207

Terningkast: 6