Bokelskere.no

Dette her er intet mindre enn magi!
Jeg er så misunnelig på forfattere som klarer å skrive noe så fantastisk, fantasifullt og samtidig virkelighetsnært. Det var en ren glede å lese denne boka, selv når jeg satt på biblioteket med masse folk rundt meg, med tårende trillende nedover kinnene, dypt oppslukt av historien. Glede og sorg møtes ofte i denne boken, kanskje ikke så rart når man blir guidet gjennom verden med en sjuårings øyne.
"En mann ved navn Ove" var min favorittbok i fjor, i år er det denne - Backman er rett og slett blitt en favoritt i mitt hjem!

Fredrik Backman er et geni. Jeg startet og lese denne boken for noen dager siden og har siden første side kun tenkt at jeg ønsker å lese mer. Uavhenig av hvor jeg har vært så har jeg egentlig bare ville gått min vei, for å lese mer om Else sin jakt på brevene fra mormor.

For hvor gått kjenner man egentlig noen? Og kan man virkelig kjenne alle sammen? Menneskene vi lever vegg i vegg med, og menneskene vi lever oppå har hver sin egen historie og når man ikke kjenner historien så kjenner man ikke mennesket.

Mormoren til Elsa sender barnebarnet på en rundtur i en blokk fylt med bitre damer, rundtomreisende forretningsmenn, narkomane galninger, fylliker, syke barn og ensomme taxisjåfører og sakte men sikkert får man vite historien til disse menneskene - og man forstår valgene de har tatt og fortsatt tar.

Jeg tørket nok en gang tårene når jeg bladde om siste siden i boken (og med tårene mener jeg så klart den fossen som føk ut av øynene mine).

Man må bare lese denne, man må faktisk det. Hvis ikke kan man sitte i en krok og være et forbanna smarthue.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg i starten av boka til en viss grad fikk inntrykk av Ove som en noe sær og vanskelig peon med kort lunte. Imidlertid, - utover i handlingen endret dette inntrykket seg mer og mer i positiv retning, og til slutt satt jeg igjen med betydelig respekt for mannen. Spesielt på bakgrunn av det som fremkom å de aller siste sidene. Denne boka er etter min mening både godt skrevet, morsom og til dels meget dyp/tankevekkende. Vil tro at mange lesere, m.h.t. Oves vesen, klarer å gjenkjenne sider hos seg selv og/eller noen de kjenner. Det har i alle fall jeg gjort.

Sterk debut! Et tema ingen snakker om, trodde selv jeg visste mye men når jeg leser denne innser jeg at jeg vet så altfor lite. Vakkert skrevet med tøffe skildringer av opplevelser andre tier om, så ærlig og nært at man selv nesten kjenner det selv på kroppen. Første tanke når siste side var lest var "sukk, jeg vil lese mer" men innser at boken er akkurat passe lang, nå er hver setning viktig.

Hei, den kommer etter sommeren. Dessverre er den blitt forsinket bl.a. fordi jeg var sykmeldt en periode, men jeg håper alle ivrige lesere orker å vente litt til! :)
Hilsen Morten,
oversetteren

Det var med glede og entusiasme at jeg rev opp konvolutten som denne boka kom i og slang meg på sofaen klar for å lese hele greia i et jafs. Men så skulle jeg ikke lenger til tittelsiden før en kile av tvil ble kjørt inn i hele leseopplevelsen. Naoki Higashida skrev denne boka da han var 13 år gammel. Boka er bygget opp slik at hvert «kapittel» er et spørsmål som han svarer på. Jeg hadde så lyst til å sluke og tro på boka – tenk så fantastisk: her har en ung autistisk gutt funnet en måte å kommunisere på, og han gjør det på en så fabelaktig vakker måte. Men, la meg illustrere:

Den indre stemmen til en autist, står det på coveret. Så dukker tittelsiden opp, og ordet «omarbeidet» lyser mot meg. Jeg trodde at boka skulle være oversatt fra den japanske utgaven, men det er den altså ikke, om jeg forstår info-siden godt nok. Dette er en oversettelse av en omarbeidet oversettelse av originalen. Jeg klarte ikke å riste av meg tvilen: hvor mye av dette er den indre stemmen til Naoki? Hvor mye er omarbeidet? Jeg har ikke noe behov for å trekke Naokis integritet i tvil. Det er fullt mulig i mitt hode at han har et så reflektert og vakkert syn på livet som det ytres her. Problemet er at jeg ikke kan vite det. Det er en ærlig sak å lure på hvor mye hjelp han har fått i originalen, selv om det i seg selv ikke er mitt problem her. Problemet er at jeg ikke vet hvor langt unna originalen Hvorfor hopper jeg er.

Dette plaget meg. Ville ikke slippe taket. Jeg ville så gjerne stole på den, og jeg føler meg litt ufin som sitter her og tviler. «Alle» hyller den jo, som så vakker. Og den er vakker. Men er den sann? Hvor mye har David Mitchell bidratt med, hvor langt er dette fra «den indre stemmen» til Naoki? Jeg har selvsagt googlet litt. I dette intervjuet forteller Mitchell at den endelige utgaven er tredje gangs omskriving. Først oversatte hans kone den, så overtok han den og skrev den om to ganger, før kona til slutt kontrollerte den. Det er altså en oversettelse av denne tredje omskrivingen jeg sitter med her. Jeg skulle ønske Pantagruel hadde oversatt direkte fra originalen på japansk. Om jeg noen gang får somlet meg til å lære japansk er faktisk denne boka en av de aller første jeg vil lese. Bare for å bli kvitt denne gnagende mistilliten.

Jeg har sett klipp med Naoki (se for eksempel klippet I Write, So I Am Alive). Jeg tviler ikke på at han har mye å by på, og at han er en oppvakt, smart fyr. Bare så det er sagt. Jeg mener bare at kanskje det er verdt å bite seg merke i at boka er oversatt fra en omarbeidet utgave. Jeg aner ikke om Naoki faktisk ytrer seg på den måten det presenteres på i boka, selv om kjernen sikkert er beholdt. Etter litt googling dukket også denne siden opp, som etter det jeg forstår er skrevet av ham. Det høres ikke helt sånn ut i Hvorfor hopper jeg, som er langt mer «blomstrende» og full av retoriske virkemidler. Det er en vakker, rørende bok, ingen tvil om det. Naoki fremstår som et menneske fullt av empati, som er oppriktig lei seg for alt stresset og alle problemene han påfører de rundt seg. Han forsøker etter beste evne å forklare, men innrømmer her og der at han ikke vet hvorfor ting er som de er.

Forhåpentligvis er skepsisen min feilplassert. Jeg håper virkelig det, og håper ordene stammer fra Naokis indre stemme slik coveret påstår. Mitchell er selv følelsesmessig involvert i saken, siden han selv har et barn med autisme. Har dette betydd noe? Jeg har sett i ettertid at det ikke bare er jeg som nærer en viss skepsis. Min ble født da jeg så ordet «omarbeidet». Men jeg anbefaler den videre, les den selv og se hva du tenker om saken. Slike bøker er svært verdifulle. Forhåpentligvis kan jeg lese originalen selv en dag.

Denne teksten ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Chick-litt for den modne kvinnen, tenkte jeg. Ble skuffa. Historien var i utgangspunktet god, men bakgrunnen til enkelte kom fram alt for seint i boka, noe som gjorde at det ble mer støy enn noe annet. I tillegg var boka full av skrivefeil. Og dårlig oversettelse?