Den aller, aller beste - meiner nå eg, da - er Sigrid Undsets Korset. Og da kan du til og med vere så heldig at du får lese Kransen og Husfrue òg, for Korset er tredje bind i trilogien.
Hvis du søker på Svartedauden på Wikipedia, får du et par forslag der.
Nå vet han at det skal være vondt å miste et barn, så vondt at det til tider er helt uutholdelig. Slik utvides langsomt grensene for hva du tror du kan bære, og snart vet du at du aldri blir den samme igjen. Til gjengjeld blir en større del av livet til å leve med, og du får et fundament som er solid nok til å tåle tyngden av din veldige smerte.
Jeg leste denne første gang da jeg var på Anne Franks alder. Det var en veldig sterk opplevelse, og jeg har lest den flere ganger siden. Det virker så rart slik dere skriver om den - det er jo en dagbok, ikke en roman, den har ikke noe plott, eller noen regissert framdrift. Siden den handler om år innestengt i et hus, har den jo heller ingen oppsiktsvekkende ytre handling.
Men for meg var og er det gripende og nesten ufattelig nært, at man kan få et sånt direkte innblikk i et vanlig ungt menneskes liv - i en fjern tid, under slike spesielle forhold - - - Dessuten skriver hun om sitt tenåringsliv på en måte som ga gjenklang hos meg trettifem år senere. Jeg kjente meg igjen, jeg identifiserte meg med henne enda forholdene ikke kunne vært mer forskjellige... Dessuten syntes jeg den ga meg en nærhet til min egen mor, som også var tenåring under krigen.
Det er rart å bedømme den som en hvilken som helst bok, egentlig....
Må innrømme at jeg blir en smule opprørt over måten dere beskriver denne boka på. Jeg mener dere skylder historien såpass at dere i det minste leser den i dens kontekst. Holocaust "faller vel ikke i smak" hos noen (ref:første innlegg) og "fenger" gjør det kanskje ikke? "Fenger" i forhold til hva spør jeg meg om? En dagbok skrevet av en jente fra hun var 13 til hun var 15 helt uten tanker om å fenge noen, skal den bedømmes ut i fra et slikt kriterie?
Morsom debatt! Jeg ville f. eks ikke turt å lese Jødehat på bybanen av frykt for å havne i en diskusjon der jeg må avvise fordommer jeg kan bli tillagt på grunn av en boktittel. Jeg er ikke redd for en diskusjon, men jeg tar den ikke på bybanen.
Utover det leser jeg bare gode bøker og det er jeg ikke redd for å vise frem ;)
Det har blitt sagt at jeg en gang var usedvanlig vakker, men skjønnhet er intet å trakte etter for en kvinne som ikke har sin frihet, og som ikke velger hvilke hender som gjør krav på henne.
Det er så trist at de vakreste blomstene blir plukket først, jeg er likevel utrolig stolt over å ha vært mammaen til en av dem.
Alt jeg vil er å leve, men det kan jeg ikke.