Interessant krim (vet ikke helt om jeg vil kalle den en krim, men...) om hvor langt man kan være villig til å gå for å redde sitt eget barn. Jorunn går i alle fall lengre enn de fleste kan man si...

Boka er liten og tynn, 159 sider, men gir leseren noe å tenke på når man slår igjen permen til slutt. Det er kun en handlingslinje her, lite tråder tilbake i tid og kun en fortellerstemme, nemlig Jorunns. Sønnen Ronny er 16 år og det er kun de to, Ronnys far har ikke bodd sammen med dem noen gang, men nå begynner Ronny å gli bort fra Jorunn. Jorunn er i slutten av 30-årene, svært overvektig, langtidssykemeldt og venneløs. Men en dag møter hun Frøydis...

Det er virkelig langt fra Haugenstua til Y-blokka. Zeshan Shakar skriver glitrende om å leve i et miljø så totalt annerledes fra det man vokste opp i. For sine gamle venner har hovedpersonen, Mani, blitt annerledes - han ser at han er ulik fra dem, og de ser at han har forandret seg. For sine nye kolleger i departementet er han likevel ulik. Han blir med én gang plassert i reklamebrosjyren for departementet, selv om han er én av ytterst få "sånne". Hvem er han egentlig - for dem? Fra sin egen fadder Jan Tore får han høre at "vi minoriteter må stå sammen".

Han har havnet en slags limbo mellom sin gamle og nye verden. Dette sliter på forholdet til ungdomskjæresten Meena, som drømmer om ferie i Dubai. Dubai? Et slikt kvinneundertrykkende sted vil ikke kollegene i departementet være bekjent av.

Zeshan Shakar fanger tidsånden i Oslo mellom 2008 og 2012 så godt at det er som å være der. En meget spennende andre bok i det som forhåpentlig blir et langvarig forfatterskap.

Zeshan Shakar. Gul bok.
Alle vet hvor Tante Ulrikkes Vei er pga Zeshans forrige mye leste og omtalte bok. Ei bra bok om å være innvandrer i oppvekst blant sine egne.

Denne boka handler om å ta steget ut i av den verdnen, inn i voksenverdnen, ut av barndomshjemmet, inn i regjeringskvartalet, ut av det trygge, inn i parforhold, ut av bomiljøet, inn i et "hvitt" miljø - med forventninger fra opphavet hengende over seg.
Synes han skriver veldig godt og troverdig, forsiktig og subtilt om de små men store forskjellene det er å vokse opp med minst tre kulturer; opphavets, sin egens generasjons, de melkevites i landet en er vokst opp i.
Spesielt sterkt å lese om når bomba til ABB gikk av. Det vakumet og mistenkeliggjøring som oppstod før det viste seg at terroristen heldigvis var melkehvit.
Selv var jeg midt opp i det, kjørte gjennom området foran ambulansene, før støvet hadde lagt seg, uten en anelse om hva som vi skjønte ville komme i historiebøkene. En spesiell opplevelse, som det er spesielt å lese om - og jeg ble som mange lettet over hudfargen til ABB. Vi hadde hatt et annet land om han hadde hatt pigmenter og kunne flere språk.

Mani har tatt master i økonomi ved BI. Han trodde det skulle bli «piece of cake» å få seg jobb. Helst vil han til det private næringsliv. Det er der de store pengene er, men han ender opp i Oppvekstdepartementet. Dårligere betalt og lavere status. Han lyver om lønnen til kjæresten, Meena. De har planer om å gifte seg når Meena har gjort ferdig studiene.
På jobben får Mani føle på de kulturelle forskjellene. Han kommer fra Haugenstua, og tror at det beste stedet å spise i Oslo er Theatercaféen. At å bo på Skillebekk er bedre enn å bo i Gamlebyen. At å dra på ferie til Dubai trumfer Sør-Amerika.
Så kommer juli 2011, og alt snus på hodet.

Litt trå start, og det meste som foregår i departementet er langdrygt. Liker best det som skjer utenom Manis jobb. Boka er godt skrevet, og verdt å få med seg. Mulig andre som er mer interessert i byråkratiet liker den delen bedre enn meg.

Jeg måtte lese «Fly, sommerfugl» to ganger. Første gang fordi den var en skikkelig pageturner til å drømme seg bort i, andre gang for å nyte nydelige passasjer om livsvisdom eller og tankesett. Den fikk meg til å le og gråte, og gikk rett til hjertet. Dette er virkelig en ekstraordinær bok med potensial til å endre liv, forhold - og til og med arbeidsliv. Anbefales på det varmeste til alle.

En aldeles skjønn bok som var vanskelig å legge fra seg.
En inspirerende bok om selvutvikling for både businessfolk og på det personlige plan.
Tror vi får mer fra denne forfatteren.

Grei underholdning, men litt anemisk i forhold til debuten

DETTE ER EN OPPFØLGER MED GODT DRIV og det var med ganske høye forventinger jeg satte i gang med boken for dette har vært en etterlengtet oppfølger så fallhøyden var rimelig stor. Jeg ble ikke direkte skuffet for dette var en bra bok, både godt skrevet og hadde et godt driv gjennom mesteparten av boken til tross for at det ikke alltid skjer så veldig mye.
Likevel må jeg innse at den ikke nådde helt opp mot debutboken, til det ble jeg tidvis ikke nok berørt verken av Mani som person eller hans historie. Nå er det kanskje urettferdig å sammenligne Mani med Jamal og Mo, men når jeg vet at forfatteren har klart å skape karakterer jeg så til de grader ble involvert i så oppleves det som en aldri så liten «downhill» når så ikke skjer.
Jeg skal ikke påstå at forfatteren har gjort en dårlig jobb når han skapte karakteren men jeg som leser fikk ikke alltid den nødvendige kontakten med ham og dette trekker noe ned på helthetsinntrykket.

Les gjerne omtalen min her.

Innsikt i det usynlige

Store deler av Norges befolkning lever med usynlige sykdommer som gjør at de ikke klarer å jobbe. På grunn av sykdommene sine blir de møtt med hån og fordommer, beskyldninger om latskap, og lav sosial status. I boken Men du ser ikke syk ut viser Ragnhild Holmås hvordan livet som usynlig syk oppleves, i håp om å bli møtt med mer forståelse i fremtiden.

Holmås deler ubeskjedent om hvordan livet som uføretrygdet, usynlig syk er. Vi får et innblikk i utfordringer fullstendig funksjonsfriske mennesker aldri trenger å ta stilling til. Som for eksempel tittelutsagnet «men du ser ikke syk ut». Hun viser oss hvor lite forståelse vi møter de usynlig syke med i samfunnet vårt.

Kort og informativt

Dette er ei bok som definitivt ikke skremmer deg vekk med lengden sin. På beskjedne 236 sider klarer Holmås å gi oss et unikt innblikk i hverdagen sin, og andre i samme situasjon som henne. Hun veksler mellom å fortelle sin egen historie, andre folk i hennes situasjon sin historie, og hun gjør det på en levende og engasjert måte.

Nettopp lengden på boka er faktisk en av styrkene dens. Hun klarer å gi mye informasjon, samtidig som hun stopper den tidsnok til at det ikke oppleves som kjedelig, sutrete eller for omstendelig. Samtidig som den er kort, føles det ikke som at hun har kutta ut relevant innhold for å holde lengden nede; man sitter igjen med et helhetlig og nyansert inntrykk av hvordan situasjonen oppleves for de som lever liv som hennes.

Hvile til besvær

Spesielt et aspekt ved denne boka vil kunne være veldig øyeåpnende for mange lesere, nemlig kapittelet om uhvile. Der de som er i jobb gjerne drømmer om å kunne sove ut hver dag, ha all tid i verden til å slappe av og gjøre tingene de liker, klarer Holmås å levende illustrere baksiden av medaljen.

Hun har mye, nærmest ubegrensa tid, fordi hun er hjemme store deler av tiden. Hun kan sitte og se på Netflix i lengre tid, lese aviser og ligge lenge i sengen om morgenen. Hun skriver selv at det var dette hun drømte om da hun skrev masteroppgava si, og jobba med den ti timer daglig. Men som hun skriver; «Ting mister raskt smaken når de blir det eneste på menyen»
.
Hun forklarer at det ikke føles avslappende i det hele tatt, at hun er nødt til å gjøre dette for å komme gjennom hverdagen, selv om hun aller helst skulle kunnet jobbe eller gå ut med venner. Og dette møtes hun med fordommer for både av kjente og ukjente. Det som fra utsida kan se ut som å slappe av, blir nøyaktig det motsatte for Holmås og andre i hennes situasjon.

Fanger opp flere sjukdommer

Holmås har ME, eller myalgisk encefalopati. Kort fortalt blir hun syk av for mye aktivitet. Men denne boka handler ikke bare om folk med ME, den handler om alle som blir møtt med fordommer og skam fordi de har sykdommer andre ikke kan se. Depresjon og angst for eksempel. Denne boka representerer alle som lider av sykdommer den alminnelige befolkningen ikke kan se eller forstå.

Dette er kanskje det viktigste med denne boka. Den gir ikke bare et innblikk i ett menneskes liv, men mange folk som går gjennom en del av de samme tingene. Og dermed er den en unik mulighet for de som ikke lider av usynlige sykdommer til å kanskje forstå litt bedre hvordan det livet er, og hvordan de skal håndtere det når venner eller bekjente er usynlig syke.

Men du ser ikke syk ut vil være en interessant bok for alle som lever med usynlig sykdom. Men om du er en av dem som ikke har opplevd og ikke forstår usynlig sykdom; om du møter usynlig syke med fordommer; om du ikke klarer å akseptere at usynlig sykdom er reell; Denne boka er for deg. Les. Lær.

Dei siste dagane har eg lese Ragnhild Holmås si bok «Men du ser ikke syk ut». Boka er ikkje spesielt tjukk, ho har korte kapittel og fleire avsnitt i kvart kapittel, er godt skriven og lettlesen. I tillegg har ho ein solid porsjon humor innbakt, noko som gjer lesinga til ein fryd.

Ragnhild Holmås har i åtte år, sidan ho var 23, hatt ME. I «Men du ser ikke syk ut» skriv ho om erfaringane med eigen sjukdom, både med eigne forventningar til kva kroppen skal tole, sorga over at han ikkje toler det ho skulle ønske, men aller mest omverda og samfunnet sitt syn på hennar og andre sine usynlege sjukdommar. For denne lesaren, som har sjukdommar som gjev fatigue, er det svært gjenkjenneleg å lese boka, og eg har både ledd og grått i gjenkjenning undervegs.

Men i tillegg har boka vore augeopnande, bevisstgjerande. Her er skildringar av korleis ulike sjukdommar har blitt møtt opp gjennom historia. Visste du til dømes at ulcerøs kolitt, som i dag er kjent som ein autoimmun, kronisk tjukktarmsbetennelse, på midten av 1900-talet vart forsøkt læka med elektrosjokk og lobotomi, fordi han vart rekna som ein som ein psykisk sjukdom? Og at mødrene til menn som hadde sjukdommen vart kritiserte for ikkje å ha oppdrege sønene sine som ekte mannfolk? At mange sjukdommar som rammar flest kvinner opp gjennom historia, men også i dag, ikkje gjev status å forske på, og blir bagatellisert av helsevesenet, visste eg frå før av, men her systematiserer Ragnhild Holmås den kunnskapen (med kjelder), og gjer det til overveldande og sjokkerande lesnad.

Dersom du har ein venn, eit familiemedlem, ein kollega eller ein medarbeidar som har ein kronisk, «usynleg» sjukdom, vil du lære mykje, og truleg bli ein betre venn, familiemedlem, kollega eller sjef ved å lese boka. For helsepersonell og dei som arbeider i NAV eller andre instansar som eigentleg er til for å støtte blant andre den kronisk sjuke, burde boka vere obligatorisk lesnad. Dette er god og viktig lesnad, som blant anna vil lære oss at vi må akseptere at det er slik at nokon er sjuke, utan at vi kan «fikse» dei, og utan at det gjer dei til unnasluntrarar, bare til medmenneske.

Barndommens måne er en fin bok. En fin historie blandet sammen med andre, kanskje ikke fullt så interessante historier. Men likevel med en stemme en blir fanget av og hvor en ikke kan få lagt fra seg boken før en har lest slutten.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg er redd jeg ikke er helt med på premissene i trådstarten din, jengeno.

Jeg har iallefall alltid erfart at "bedre jobb gir grunnlag for bedre lønn". Og at det ALDRI er snakk om "hvis jeg bare får bedre betalt, DA skal jeg gjøre en bedre jobb også". Men det kan være at det bare er i min del av verden ting fungerer slik.

Ehm - tja, ja. Det er nok muligens mer i din del av verden at det fungerer slik... det vil si, det fungerer antagelig heller sjelden slik i oversetternes verden! De aller, aller, aller fleste av dem har som jobber med å oversette litteratur eller tekste film/tv, er ikke fast ansatt, men frilans. Og har betalt etter faste satser - som sjelden er særlig høye heller, meg bekjent. Så når du får betalt pr. side, eller i forhold tl hvor mange tegn du leverer, eller hvor langt programmet/filmen er (hvis det er snakk om teksting, altså) - ja, da har du dilemmaet: bruke tid på å dobbeltsjekke = tap av inntekt. For å være litt kynisk: jeg tror ikke du skal forvente at oversettere av "trivial-litteratur" (nå ber jeg om bråk, 'sant?) legger lista veldig høyt for seg selv. Det blir antagelig viktigere å komme seg videre i håp om å ende opp på en levelig årslønn. For å være enda litt mer kynisk: jeg tror jevnt over at kvaliteten på oversettelser vil gjenspeile kvalitet og prestisje knyttet til originalen. Jo nærmere nobelpris-nivå - jo bedre oversettelser kan du forvente. Fordi oppdragene av "nobelpris-nivå-eller-deromkring" vil gå til presumptivt bedre oversettere, fordi oversetterne vil være seg mer bevisst at de risikerer å bli hengt ut om de slurver, og fordi de presumptivt bedre oversetterne av ren yrkesstolthet vil stille større krav til sin egen leveranse.

Og så mener jeg faktisk, som fordums oversetter (IKKE av skjønnlitteratur eller film/tv!), at å prestere en god oversettelse er noe av det mer krevende man kan gi seg ut på innen "skriverier"! Du skal

• beherske kildepråket godt (helst suverent)
• beherske språket du oversetter til godt (helst suverent)
• og attpåtil skal du evne å treffe samme stilnivå(er) som forfatteren la seg på i originalen.

Da må du som oftest ikke bare være kapabel i vedkommende fremmedspråk, men du må beherske idiomer ((jeg vet at du vet hva idiomer er, jengeno! men om noen lurer: idiomer er faste ord og uttrykk, eller munnhell - av typen "mad as a hatter" (den kommer fra Alice in Wonderland, forresten), "deaf as a doorknob"), ofte også lokal slang, du kan ofte trenge sær lokalkunnskap (topografi, stedsnavn, kulturelle forhold...), historiekunnskaper, innsikt i sære fagområder... De færreste oversettere har vel alt innabords - så da må de bruke tid på research. Og tid er penger. Dessuten må selvfølgelig alarmklokkene gå før du vurderer om du skal bruke tid på research...

Her ga du meg sannelig vann på mølla, jengeno! - Og irriterende nok kan jeg ikke for mitt bare liv komme på et passende engelsk idiom for "å få vann på mølla". Men jeg har flust med oppslagsverk, OG internett - så jeg får kanskje bruke litt tid på å gjøre litt research? Kommer plutselig tilbake! :-)

Greit. Feil forum.
Men jeg følte for å legge dette et sted det ble lest, selv om det neppe blir lest av dem jeg egentlig skriver til.

Av og til lurer jeg på om oversetterne faktisk er istand til å lese, eller om de bare skriver. Kanskje dette også er en av de jobbene som er flyttet til India? Som damen sa; "Jeg skulle på ferie i India, og lurte på hvordan været var der nede. Så jeg ringte banken min..."

Tilbake til temaet.
Oversettere.
Jeg har tidligere trukket frem en aldeles GLIMRENDE oversettelse av den første boken til Andrew Vachss. Hvor oversetteren ikke aner hva han skriver om, uten at DET hindrer ham i å få tekst ned på papiret. I mine øyne er den nesten en klassiker.

Men jeg kan forstå ham. Han har en jobb å gjøre, og gjetter litt. Og så blir alt bare veldig feil. Det blir gjerne sånn når man hiver seg ut i noe man ikke helt forstår, og regner med at det nok ordner seg når man nærmer seg slutten.

Jeg er glad mannen ble oversetter og ikke hjertekirurg, for å si det sånn...

Men det skjer, altså.

Verre er det når de forstår hva de skriver, men ikke forstår hva de oversetter. Sånne typiske oversetterfeil hvor "opp" oversettes som "ned" og "høyre" oversettes som "venstre". Dette er kanskje mer påtrengende på film og TV, hvor man får både den muntlige originalteksten og det skriftlige forsøket på oversettelse.

Tidligere tenkte jeg "jeg må ha hørt feil" og regnet med at oversetteren kunne jobben sin. NÅ legger jeg masse energi i å bruke den fantastiske TV-boksen til GET for å sjekke hva som faktsik ble sagt. Og ergre meg over det.

Man kan nesten si jeg bruker EKSTRA tid på å finne noe å ergre meg over. Hvilket betyr at min påstand om at oversetterne ikke er så smarte kanskje gjelder meg selv også. (OK, helt sikkert også gjelder meg selv også.)

Men kan det være så vanskelig å forstå at å holde noe "down low" IKKE er å holde noen fast nede, men faktisk å holde noe skjult/være litt disket? Jeg mener... det er greit at de har dårlig tid og tjener forferdelig dårlig, men ville de ikke hatt større sjanse til å tjene bedre om de faktisk klarte å gjøre jobben sin?
Jeg har iallefall alltid erfart at "bedre jobb gir grunnlag for bedre lønn". Og at det ALDRI er snakk om "hvis jeg bare får bedre betalt, DA skal jeg gjøre en bedre jobb også". Men det kan være at det bare er i min del av verden ting fungerer slik.

Men kjære oversettere. Som ikke kommer til å lese dette her uansett...
Kan dere iallefall lære dere NORSK?
"Latet" eller "lata" er fortid av "å late (seg)", og har INGENTING med "å late (som)" å gjøre. Ordet dere leter etter er "lot (som)", og det er faktisk ikke farlig å bruke.

Eller kanskje det er akkurat dette som er svaret? At når en oversetter "latet" som han oversatte, så var det akkurat det han gjorde? Latet, altså. "Denne jobben er så lite viktig at jeg kan late litt til..."
Det må nesten være svaret.