Bokelskere.no

I ett av min mors mange gjemmer fant jeg ei bok etter mormor. Min søte mormor var lærer i barneskoler i Oslo, var faglærer i bl.a. norsk, engelsk og religion. Hun leste alltid ei bok. Hun var flink i språk og reiste mye. Boka jeg fant har en lapp limt inn i bakpermen, der står det "Lesesirkel Grorud Skole 1963" over ei liste med 15 titler. Hver lærer skulle ha en bok hver, som gikk på rundgang i løpet av ett år. Inni boka ligger en maskinskrevet lapp med mormors navn og 14 andre morsan har identifisert som engelsklærer, husstellslærer, rektor, inspektør osv. De skulle levere boka de hadde lest videre til neste person på lista hver annen mandag på gitte datoer skrevet med penn på lappen. Det var sesong fra 22/4-1963 til sommerferien, så fra 26/8 til 23/9 - ny pause - og fra 7/1-1964 til 1/4. Det slår meg at dette var 60-tallets "kunnskapsløft", at de hadde mye å gjøre, at to uker var kort tid å lese en lesesirkelbok når det var prøver å rette og timer å forberede. Har dere tanker om det, om kontrasten mellom nå og for 50 år siden?

Jeg har googlet alle bøkene. De er alle utgitt i 1962 (unntatt én utgitt i 1961) og kommer fra Georg Evensen, også kjent som Grorud Bok & Papir. Det er betalt en lesesirkelavgift på kr 0,50 til Den Norske Forfatterforening, vist av et "frimerke" klistret i bakpermen. Ble de sponset? Var det slik at bokhandelen ga lesesirkler i lærerstabene 15 bøker mot denne avgiften?

Det morsomme er at alle bøkene er å få tak i nå, det er bare én som ikke fins til salgs i Norge for øyeblikket, men det er flere eksemplarer i Sverige og Danmark. Det er en av de to bøkene som skiller seg ut, biografien om Dag Hammarskjøld (får ikke fram svensk ø på tlf) utgitt i bakevjen av nobelprisvinnerens død. Den andre som skiller seg ut er Mila 18 av Leon Uris. Den ser ut til å være en viss størrelse - ikke bare ved at den er på mer enn 500 sider - men i førstehånds overleveringer etter krigen. Forfatteren er polsk.
Alle de andre bøkene er på mellom 160 og 250 sider. To er novellesamlinger og det er bare to forfattere jeg kjenner til fra før. Har de ikke tålt tidens tann? Er de avleggs?

Listen er som følger:
1. Nevil Shute - Runesteinen (An old Captivity)
2. Håkon Karlsen - Marulken (noveller og debut)
3. Terje Stigen - Kjærlighet (denne er tydeligvis fortsatt aktuell til velvære/selvhjelp, den kom opp som ebok hos alternativklubben Energica)
4. Karl Bjarnhof - Historien om Sascha
5. Willy Corsari - Fordi hun elsket
6. Solveig Christov - Jegeren og viltet (noveller)
7. Sara Lidman - Jeg og min sønn (oversatt av Inger Hagerup)
8. Halvdan Hegtun - Fra Toten og andre verdensdeler (reiseskildring!! Hehe)
9. Miadrag Bulatovic - Til himmels flyr den røde hane (mormors bok)
10. Ragnhild Magerøy - Lengsel, men ingen vinge
11. Leon Uris - Mila 18
12. Morris L. West - Taushetens datter
13. Paal Brekke - En munnfull Ganges (morsan har denne som arv etter mormors mor, reiseskildringer ser ut til å ha vært datidens "Travel Channel"...)
14. Eva Ramm - Engel på vidvanke
15. Joseph P. Lash - Dag Hammarskjøld (biografi)

Noen få er i samlinger her etter det jeg kan spore. Hva kan dere fortelle meg om disse bøkene? Hvilke var viktige ut fra samtiden? Hvorfor? Hvilke syns dere har tålt tidens tann? Jeg har noen tanker om hvilke som bør leses, er det noen dere ville ha lest? Sånn teoretisk, ville disse bøkene, eller noen av dem, egne seg til lesesirkel nå?

Det hører vel med til historien at mormor syntes Bulatovic's bok var "forferdelig" (siterte morsan), men like fullt reiste hun til daværende Jugoslavia på sommerferie sikkert 10 år senere. Hun har fortalt om minnene fra Dubrovnik spesielt. I min mors samling står fortsatt reiseguiden mormor brukte. Nei, ingen av oss kvitter oss med bøker noengang...

Jeg lurer på om det blir den boka jeg leser i helga, Til himmels flyr den røde hane, i påvente av at Mønsteret rakner skal komme i posten.

Flere ting dere tenker?