Poenget er vel snarere at bøkene skal skildre ... mennesker, og menneskers følelser. Følelseslivet er da ikke (som det ligger i ordet) rasjonelt, man er forvirret, man tviler, man har mange motstridende impulser flyvende rundt i skallen på samme tid. Noen kaller dette virring og noen kaller dette irriterende. Måten Hamsun klarer å male slike motsetninger i sinnet på, har aldri vekket irritasjon hos meg, men mang en latter, medlidenhet og gjenkjennelse. Er det et minus ved Victoria, en av de virkelige kjærlighetsromaner, at hovedpersonen oppfører seg noe kaotisk i sitt indre?